Dette innlegget er henta fra Biljana Vankovskas Substack-konto.
Biljana Vankovska:
FN 80 år:
Tid for feiring eller
starte på nytt?
I år, ulikt nesten noe annet år, har vært preget av jubileer over hele verden. Likevel er den ene markeringa som virkelig har gått verden rundt, avslutninga av andre verdenskrig og etableringa av det internasjonale systemet grunnlagt på FN-pakten. Vi har allerede sett militærparader og opptelling av ofre – et møte med fortida og prisen for freden etter krigen. Nå, når FNs generalforsamling møtes og dagen for FN-pakten (24. oktober) nærmer seg, handler det mindre om minner og mer om refleksjon over nåtiden og fremtiden. Men hvordan kan vi feire midt i grusomheter som til tider overskygger selv Auschwitz eller Jasenovac? Hvordan kan vi se framover midt i et folkemord som, for Israel, har fortsatt i to år uten konsekvenser? For utallige palestinske barn — drept mens de ventet på mat eller sov — har framtida allerede blitt stjålet. Palestina vil forbli et åpent sår for alle oss som fortsatt har en samvittighet.
Debatter om FN faller ofte inn i to intellektuelt late ytterpunkter:
enten avvises FN som ineffektivt, maktesløst, til og med forela,
eller så klamrer en seg til det som en druknende til et halmstrå.
I øyeblikk av fortvilelse er det ikke overraskende at sinne fører til krav om radikale «løsninger», som å rive ned det som ses som et forfallent system av byråer, institusjoner og nettverk.
Likevel, ved siden av feiltrinn, har FN også hatt suksesser. Å rive noe ned er enkelt; å bygge noe nytt er uendelig mye vanskeligere – spesielt i et historisk øyeblikk som vårt. La oss ikke glemme: FN ble grunnlagt i kjølvannet av en global krig, da lengselen etter fred var nesten universell. I dag, når noen hevder at verden står på randen av en ny global krig, er spørsmålet desto mer presserende: finnes det noen voksne i rommet? Er det noen med fornuft, visdom, tålmodighet og visjon til å lansere et initiativ for å revitalisere verdensorganisasjonen? Til sjuende og sist er FN ikke en sjølstendig enhet; det er bare det medlemslandene gjør det til, spesielt de med uforholdsmessig stor makt i dets beslutningsorganer. Hver suksess og hver fiasko i FN gjenspeiler, på en eller annen måte, medlemslandenes oppførsel.
De som leser FN-pakten nøye på nytt, har rett i å kalle den det mest «gandhiske» dokumentet som noensinne er skrivi, det mest fredsorienterte rammeverket for verdensorden. Ved siden av står andre grunnleggende tekster — konvensjonene om sivile og politiske rettigheter og om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, samt de mange konvensjonene, inkludert den om folkemord. Under føttene våre ligger en oppgått visjon om en fredelig menneskehet. Som mange nasjonale grunnlover er disse tekstene vakre ord på papir hvis kraft knapt merkes i praksis. I en tid med tom retorikk og konseptuelle forvrengninger er det avgjørende å verdsette initiativer som søker å fornye den globale ordenen på grunnlag av FN-pakten.
Her må jeg kort vende meg til det politiske lederskapet i mitt land. President Siljanovska Davkova holdt en forhåndsinnspilt videotale, på engelsk, før hun dro til New York. Den var uten mål og mening, siden mesteparten av befolkninga ikke ville forstå et ord. Det virkelige målet var imidlertid tydelig: å erklære lojalitet til vestlige maktsentra. Du kan si at min dom er streng, siden hun snakket om fred, utvikling, menneskerettigheter, til og med en sosial kontrakt med naturen.
Men dette var tomme fraser i en tid da verdens skjebne står på spill. Hovedbudskapet var hennes insistering på at den såkalte «regelbaserte ordenen» er truet. Og av hva? Av framveksten av et multipolart system. Det er merkelig at en jusprofessor bruker politiske klisjeer som maskerer Vestens imperialistiske og hegemoniske narrativ. For den «regelbaserte orden» er intet annet enn en forvrengt versjon av internasjonal lov — en av de konstitusjonelle grunnpilarene i vårt eget rettssystem. Ved å bruke dette konstruerte og farlige begrepet, legitimerer vår president erstatningen av FN-pakten med realpolitikk og rå makt — først og fremst militær makt. Vesten og dets allierte søker ikke fred; de forakter diplomati, avviser forhandlinger og lukker øynene for brudd på folkemordskonvensjonen (det er ironisk at houthiene, av alle aktører, synes å anvende den mest konsekvent). Kort sagt, i Makedonia er det ingenting nytt: sola står fortsatt opp i Vesten.
På den andre sida tilbyr Østen et dyptgående annerledes perspektiv – moderne, men rotfesta i troskap til prinsippene i FN-pakten. På det nylige toppmøtet i Shanghai Cooperation Organization utdyper president Xi Jinping sitt globale styringsinitiativ. Dets genialitet ligger i den nøye balansen: respekt for grunnlaget i den nåværende ordenen, kombinert med en insistering på å tilpasse den til endra historiske forhold og til lærdommer fra de siste 80 åra. Som Einar Tangen treffende sa, er dette initiativet motgiften mot den mislykka æraen av unipolar arroganse. Sjøl de mest tålmodige observatører ser nå at nok er nok: innrømmelser til aggressorer fører bare verden dypere inn i avgrunnen. Kinas kommunikasjonsstil er ulik Vestens; den er ikke brutal, men raffinert, men likevel tydelig nok til å gjøre det klart hvem som undergraver den paktbaserte ordenen (i motsetning til den «regelbaserte» ordenen, en distinksjon av enorm betydning).
I kjernen diagnostiserer Xis visjon verdensordenen som rammet av tre kriser:
en legitimitetskrise (den gjenspeiler ikke lenger dagens globale fordeling av makt og aktører),
en effektivitetkrise (institusjonene er lamma),
og en visjonskrise (et valg mellom hegemoni og katastrofe).
Mot dette argumenterer Xi for at det finnes et reelt, levedyktig og rettferdig alternativ: samarbeidende og ordna multipolaritet. Denne modellen avviser logikken om «vinnere og tapere» og omfavner i stedet «vinn-vinn-samarbeid» og «et fellesskap med en felles fremtid». Rettferdighet, insisterer han, er ikke retorisk – den er målbar.
Tangen understreker de viktigste målestokkene: suveren likhet basert på bred konsultasjon i stedet for pålegg fra de sterke; revitalisert multilateralisme gjennom reform i stedet for forlatelse av institusjoner som FN; og, viktigst av alt, menneskesentrerte resultater – rettferdighet målt gjennom forbedrede liv. Kina selv har levert bevis gjennom fattigdomsbekjemping, menneskelig utvikling og kollektiv frigjøring.
Skeptikere kan avfeie slike forslag som umulige. Vi veit godt hvem det er som vil forsøke å blokkere enhver endring av status quo gjennom militære intervensjoner, økonomisk krigføring eller konstruerte politiske omveltninger. Men verden har ikke lenger råd til luksusen av «business as usual». De som motsetter seg en rettferdig verden, må konfronteres åpent. Det globale flertallet — som søker en klok og skånsom utgang fra krisen — må handle ut fra sin numeriske styrke. Og vi, som aktive borgere, kan ikke overlate til stater og institusjoner å handle aleine. Vi må presse nedenfra. Vi må fungere som jordmødre for en ny verdensorden; ellers får vi kanskje ikke oppleve en i det hele tatt.
Oversatt av Politikus.
Framheva bilde:
Folkeforbundets bygning i Geneve,
overtatt av FN.
Foto: OBB/Politikus
Professor i statsvitenskap og internasjonale relasjoner ved Ss. Cyril og Methodius-universitetet i Makedonia, styremedlem i TFF, medlem av No Cold War-kollektivet, fredsaktivist, venstreorientert, spaltist og presidentkandidat i 2024.
@biljanavankovska
