Sjelden gis  det ut bøker der det viktigste budskapet er «mobiliser, organiser». «Denne boka er en artikkelsamling som retter et kritisk søkelys mot argumentene som i dag brukes for krigsforberedelser, der også atomvåpen inngår som «sikkerhetsgarantier». Redaktørene av boka, Roy Pedersen og Sigurd Allern, legger fram grunnlaget for en motpolitikk, en fredspolitikk. De har som overskrift i det første reelle kapitlet i boka at «Det trengs en fredsbevegelse for felles sikkerhet, mot militarisering og et nytt rustningskappløp». Så gjenstår det å bygge den fredsbevegelsen. Er det mulig med det sosiale sjiktet Norges og Vestens venstrepartier nå baserer seg på?

Av Ove Bengt Berg

Kan en ny verdenskrig forhindres? Der de som drifter samfunnene som vanlig blir kanonføde?

Statslederne forbereder oss på at Russland om få år vil overstrømme alle europeiske stater vest for seg. Derfor må vi ruste opp det raskeste vi kan.

Boka Stopp våpenkappløpet, Uten fred er alt ingenting er en samling av artikler som har kampen mot en ny, internasjonal kapprusting som hovedtema. Redaktørene av boka mener at krigen bare kan hindres ved «en aktiv fredspolitikk [som] vil kreve et tålmodig, langsiktig opinionsarbeid og organisering». Boka er ment som en stimulering til debatt for å hindre en større kommende krig. Boka er blitt til som et dugnadsarbeid med en egen redaksjonskomite med møter ikke bare med artikkelforfatterne. Den er ikke ei bok om Ukraina-krigen, men om å prøve å stanse våpenkappløpet og minke faren for en større krig i Europa, kanskje i hele verden. Ukraina-krigen er et resultat av de samme kreftene som vil skape en enda større krig, må en tolke de fleste artiklene som.

Bokas formål er kampen mot en ny, internasjonal kapprustning og behovet for gjenreising av en fredsbevegelse som er «sjølstendig, samlende og demokratisk kraft både nasjonalt, i Europa og internasjonalt.» Boka gir et viktig grunnlag for å bygge den helt nødvendige fredsbevegelsen.

Mot militarisering
I forordet starter boka med å vise til arbeiderbevegelsens historie der «den internasjonale kampen for fred og mot nasjonal sjåvinisme, militarisme og imperialisme [har] vært et sentralt element.» Ikke bare for krigens ødeleggelser, mens også innsikten i hvem det som bærer byrdene fore militarisering og når sosiale velferdstiltak reduseres. At samfunnets støtter — de som driver samfunnet; arbeiderne og vanlige folk — blir krigens kanonføde. Enda mer jo mer krigene industrialiseres med våpen som kan drepe enda flere.

Det er i alt 19 forfattere som i fire hovedtema skriver om sine synspunkter på situasjonen i dag og framover.

Av bokas mange gode og godt begrunna innlegg, vil jeg framheve følgende:

Diplomati og kompromisser uønska
I prologen omtaler redaktørene Ukraina-krigen og fastslår Russland brøt folkeretten ved å invadere Ukraina. Samtidig hevder de at å overse eller benekte den «politiske bakgrunnen for utvidelsen av konflikten, representerer en farlig mangel på realisme om hvilke faktorer som kan lede til krig – og neglisjerer hva som kunne blitt gjort for å hindre en slik tragedie.» I et sånt perspektiv passer Thorbjørn Jaglands artikkel fra Klassekampen om at krig ikke er uunngåelig med. Det er viljen til diplomati, å snakke sammen, og til å inngå kompromisser, som er mangelvare nå, skriver Jagland. I boka er tidligere ambassadør Kai Eide sitert med den samme meninga. Både Jagland og Eide er likevel i strid med Lenins tese om at imperialistmaktenes rivalisering med nødvendighet vil føre til krig. Noe som historia klart viser etter at fredsavtalen etter forrige verdenskrig blei nulla ut ved Sovjetunionens oppløsning, og rivaliseringa fortsatte på et høyere nivå.

Fred – mulig?
Gro Standnes hevder i artikkelen Fred er nødvendig og mulig at passivitet i fredsarbeid skaper avmaktsfølelse mens fredspolitisk aktivitet i hele samfunnet «er å få fram lysten og motet til å overlate en fredelig og god verden til generasjonene som kommer etter oss».

Venstresida,
en anti-krigsressurs?
Hvem skal initiere en fredsbevegelse? Den faller ikke ned fra himmelen. I artikkelen Folkeretten, dens krise og framtidsutsikter skriver Arne Overrein at

Venstresida i Europa og Nord-Amerika er svak og drevet på defensiven av en rekke årsaker, blant annet som en følge av Ukraina-krigen. I en tilstand av ideologisk svekkelse vakler den mellom å innordne seg under koalisjoner av sosialdemokratiske og liberale partier som slutter opp om under en USA-dominert verdensorden, og en sjølstendig linje for nedrustning, fred og antiimperialisme. Endringene som i den seinere tid har skjedd med både SVs og Rødts syn på Nato og den internasjonale situasjonen er i så måte symptomatisk. I verste fall forsvinner både venstresida og fredsbevegelsen som politisk kraft.

Opprustning er løsninga, det er en samstemmig tro på Stortinget at opprusting er uunngåelig. Opposisjonen til den sikkerhetspolitikken er svekka. Men redaktørene viser til at historisk erfaring viser at en mobilisering for fredsarbeid er mulig. Og viser til at det for femti år sia vokste fram en internasjonal massebevegelse mot atomvåpen og atomopprustning. Hvorfor blei fredsbevegelsen borte, og kan den gjenreises, er naturlige spørsmål å stille.

Interessant er det hva Rødts vararepresentant på Stortinget, Synne Høyforsslett Bjørbæk, mener om den nye opptrappinga. Bjørbæk hører til Rødts mindretall. Hun oppsummerer:

Norsk forsvarspolitikk har i de siste tiårene beveget seg i retning av en stadig tettere integrasjon med USA og Nato. Samtidig har det blitt mindre rom for kritisk debatt og alternativ tenking i det offentlige ordskiftet. Denne sikkerhetspolitiske konsensusen  har etter mitt syn svekket Norges evne til å ivareta egne nasjonale interesser og ført oss inn i en mer usikker og farligere global sikkerhetssituasjon.

Når den vestlige fortellinga er at vi står overfor et ekspansjonistisk Russland som går til angrep uten provokasjon og at krigen i Ukraina bare kan avsluttes med et fullstendig beseiret Russland, spør Bjørbæk hvor et sånt syn vil føre oss. At Russlands politikk kan være en reaksjon på vestlig politikk, er synspunkter som nå er blitt «nærmest utillatelige, også internt i SV og Rødt.» Advarsler som mange har kommet med de siste tiåra om at den vestlige politikken kan føre til krig, som fra Kåre Willoch, er et perspektiv som er «nærmest fullstendig marginalisert i det offentlige ordskiftet.» Bjørbæk skriver:

Karakteristikker som «Putin-apologet», «Russland-tilhenger» og «støttespiller for Russlands invasjon» har sittet løst, både i deler av Rødt og SV og i samfunnet ellers. Det har ikke bare bidratt til å innskrenke demokratiet …»
men også til å stenge viktige perspektiver ute av debatten.
Hun skriver:
«Solidaritet, fred og rettferdighet for verdens befolkning har vært en grunnpilar for sosialistiske partier siden Karl Marx og Rosa Luxemburg. Historien har vist at denne motstanden har hatt en reell betydning i den virkelige verden, og på ingen måte kan avskrives som idealistisk fraseradikalisme.» Og avslutter: «Å arbeide for fred er ikke naivt, det er det viktigste av alt».

Rødgrønt strategiskifte
I Tyskland er De grønne det mest krigshissende partiet, som også MDG i Norge. Sigurd Allern går gjennom utviklinga av de rødgrønne partiene i Norden. Allern viser til at strategiskiftet skjedde lenge før Russlands invasjon i 2022. NATO-bombinga av Jugoslavia i 1999 ble lansert som en humanitær bombing, og så fulgte USAs mange kriger i det samme sporet der begrunnelser som «bomber for fred» og «humanitære intervensjoner» ikke møtte motforestillinger. Det hele krona med SVs og Rødts betingelsesløse tilslutning i til forsvarsforliket i Stortinget i 2024. Oppsummert med Per-Gunnar Skotåms karakteristikk: «en blankofullmakt til enhver disponering av norske militære styrker som også internasjonalt er underlagt USA- og Nato-kommando». En blankofullmakt som framstår som om den er skrivi av Natos informasjonsavdeling, skriver Allern.

Allern skriver skriver videre:

Et annet varsel, spesielt i det siste desenniet, har både i Norden og en rekke andre europeiske land vært programendringer der tidligere, marxistisk inspirerte analyser av imperialismens økonomiske og politiske systemtrekk er erstattet med vage henvisninger til «stormaktspolitikk» og et verdensbilde der liberalt, vestlig demokrati versus autokrati er den sentrale ideologiske dimensjonen (…). 

Klare å bygge en fredsbevegelse?
Tross bokas gode kunnskapsgrunnlag, er det likevel et spørsmål om den åpenbart nødvendige fredsbevegelsen kan bygges. I boka er det nevnt at problemet for en fredsbevegelse er å frigjøre seg fra det hegemoniske vestlige synet på verdensproblemene.

Det vestlige venstre har vært opptatt av helt andre politiske spørsmål de siste tiåra enn mot opprusting for fred. Den sosiale velferdsoppbygginga i hele Europa etter siste verdenskrig, har det blitt slutt på. Kapitalkreftene vil ikke betale lenger. Avgjørende for å få til nedskjæringene har vært sosialdemokratiet. Denne politiske retninga er det den tidligere antiimperialistiske og fredsbevarende venstrestrømninga har alliert seg med og underordna seg under. Venstresida har vært opptatt av spørsmål som økt innvandring til Vesten for å løse verdens fattigdomsproblemer, identitetspolitisk kulturkamp og kamp for innvandrernes kulturelle og religiøse krav. Samtidig har denne politiske retninga engasjert seg sterkt for å spå framtidige værkatastrofer som ikke har oppstått og som tapper statsbudsjettet for meningsløse tiltak.

Det politiske landskapet har endra seg. Wolfgang Streeck har karakterisert det politiske skiftet i Vesten fra 2016 som «De utstøttes tilbakekomst». De utstøtte har ikke funnet sin støtte i de tidligere sosialistiske og fredsbevarende partiene, fra dem er de heller blitt møtt med aktiv forakt.

Kan disse partiene bygge en fredsbevegelse, når de i dag også er de ivrigste på opprusting og opptrapping av Ukraina-krigen? Er det det nye partiet FOR – For Fred og Rettferdighet som vil bli utgangspunktet for kampen mot opprusting og krig?

Alternativet til en ny verdenskrig, en ny masseslakting av folk flest, er som forlaget skriver på baksida:

«et tålmodig, langsiktig opinionsarbeid og organisering.»

Framheva bilde:
Fra forsida på boka
og innholdsfortegnelsen.
Foto: OBB/Politikus