I ei tid der universitetene eser ut og domineres av uvitenskapelig ensretting og underdanig maktlojalitet har vi nå mista en som i følge en kollega var «forbilledlig analytisk og kritisk i sin samfunnsforskning og som offentlig intellektuell.» Professor i politikk, Øyvind Østerud, døde 23. juni.
Østerud presenterte politikk som « …hvordan interesser og verdier oppstår og formes, brytes mot hverandre, forsones eller seirer og taper i en beslutningsprosess». Mens faget i utlandet kalles vitenskap om politikk, er statsvitenskap det norske navnet på politikkfaget.
Av Ove Bengt Berg
Østeruds bortgang markerer den nye tida der universitetene er blitt en oppbevaringsplass som skjult arbeidsledighet for studenter og ansatte i en stat som har flytta produksjonen av sine nødvendighetsvarer til en annen verdensdel. Som i Nils Kjærs skuespill fra 1913 om at det på Stortinget er godt å sitte, er det nå også blitt godt å sitte på universitetene. Frie analyser og utfordrende svar er det slutt på. Vi lever i et samfunn der de styrende er veldig nøye på at forskning uten det minste avvik skal levere det politikernes byråkrater og journalister stiller som vilkår for betalinga. En motstemme med Østeruds tyngde, analytisk og kritisk, hadde vi trengt nå, med utviklinga på veg bort fra folkestyre og demokrati.
I hele sitt liv som student av politiske prosesser fikk Østerud prege kunnskapsutviding og formidling som i de frie universitetenes tid. Ikke bare som instituttleder og lærebokforfatter for helhetlig innføring i politisk analyse, men særlig som leder av Makt- og demokratiutredningen fra 1998 til 2003. I den blei trådene samla under Østeruds ledelse og han klarte tross utvilsomme ulike syn i forskergruppa å påvirke både arbeidet og konklusjonen i utredninga. Det var også han som overleverte, presenterte og begrunna utredninga ved overleveringa til daværende statsminister Kjell Magne Bondevik 26.08.2003 i Gamle Losjen i Oslo. (Jeg var til stede under presentasjonen).
Demokratiet svekkes
i økende grad.
Ikke lenger en elite fra arbeiderbevegelsen,
nå bare en felles sirkulerende elite
Et avsnitt i det konkluderende kapitlet har overskriften «Folkestyrets forvitring». Den forrige maktutredninga fra 1970-tallet la vekt på tesen til den internasjonalt kjente norske politikkviteren, Stein Rokkan, om at «Stemmer teller, men ressurser avgjør». I Østeruds maktutredning bekreftes Rokkans oppsummering. Det er vist til at mektige grupper i et profesjonelt informasjons- og kommunikasjonsapparat overtar politisk makt gjennom sin lobbyvirksomhet overfor beslutningstakere og massemedier. Viktigst er påpekinga av at det nå ikke nå lenger utvikles en alternativ elite gjennom arbeiderbevegelsen. Nå er det én felles elite som sirkulerer rundt uansett sosial bakgrunn. Det øker maktforskjellen og deretter de økonomiske forskjellene. Maktutredninga: «Makt utøves av personer. Elitesirkulasjon og nettverk av beslutningstakere er institusjonalisering av personlig makt, med økte muligheter for gjensidige tjenester.» Som at nære bekjente gir generøse lederlønninger og opsjonsavtaler til hverandre.
At politiske avgjørelser flyttes over fra politiske beslutningsfora til rettsapparatet, er også en viktig del av svekkinga av demokratiet, var maktutredninga fra 2003 sin konklusjon. Nå vedtar politikerne ikke politiske vedtak som seinere enkelt kan omgjøres. Politikerne vedtar nå framtidig politikk fastlåst som lover, som klimaloven. Da kan politikken bare endres etter lovendring i Stortinget, eller etter årelange rettsprosesser som avgjøres av høyreorienterte høyesterettsdommere. Rettsprosesser som bare de mest velstående har penger til å gjennomføre.
Maktutredningas konklusjon er dyster:
«Demokratiet blir utfordret når folkestyrets vilkår og spillerom blir redusert. Når betydningen av demokrati overføres fra folkestyret som formell beslutningsform til ulike former for tilleggsdemokrati, blir forvitringen av folkestyret tildekket og skillet mellom demokrati og ikke-demokrati utydelig. Derfor er forvitringen av folkestyret et sentralt utgangspunkt for vurdering av demokratiets vilkår.»
I dag, mer enn tjue år seinere, er folkestyrets forvitring en altfor svak beskrivelse. Nå er det verre. De som prøver på opposisjon og alternativ politikk i dag vil ofte føle at de mer nærmer seg en ensretting med kjente trekk fra Orwells roman «1984». Som eksempel detaljstyringa fra EU-kommisjonen som Høyesterett godkjenner, og de høye murene som settes opp for å stille nye partier til valg. Som en direkte kopi av «1984» vil et overveldende flertall i Stortinget sette store statlige ressurser inn på å hindre politiske motforestillinger som alle avvises med påstanden om at uenighet med regjeringa er «falske informasjoner».
Fra private hærer
til geopolitikken
I 2009 ga Østerud ut ei boka om krig i Universitetsforlagets serie Hva er…. I den boka skriver han om de nye krigene som var utvikla de siste 20 åra. Han omtalte de nye krigene som «selv er kombinasjonen av privatisering, ikke-statlige aktører og asymmetrisk strid som en sentral og dominerende krigsform etter den kalde krigen». Og om at det skjedde så ofte, inntil 2009, at «den svakere parten vinner krigen».
Men så
USA utvikla klare planer etter Sovjetunionens fall. USAs makt skulle utvides på vegen mot å stanse Kina muligheten til å utfordre USAs verdensmakt. Geopolitikken blir tydeligere. USA og NATO bomber fram oppløsninga av Jugoslavia. I 2011 stod kampen om Libyas oljeressuser og et ideal som velferdsstat for hele Afrika som en trussel for Vesten. Etter Libyakrigen redigerte Tormod Heier, Rune Ottosen og Terje Tvedt boka Libya-Krigens uutholdelige letthet. I den skriver Østerud et kapittel om utredningene i Storbritannia og Norge om grunnlaget for Libyakrigen, og om forskjellene i de to landas vurderinger. Østerud konkluderer i sitt innlegg:
Den norske rapporten bestrider ikke den situasjonsbeskrivelsen som intervensjonsmaktene og NATO la til grunn, mens den britiske rapporten har som hovedmål å gi en kritisk analyse av den offisielle situasjonsbeskrivelsen. Den konkluderer med at beskrivelsen var mangelfull og på sentrale punkter feilaktig.
Dette var i 2011. Da tåltes kritikk. Motforestillinger fikk ikke anklagen «putinisme», «Putins lakei». Da. Den strupinga av offentlig ordskifte var foreløpig ikke gjennomført.
Ukraina: Den globaliserte krigen
I 2022 starter Ukraina-krigen, 24.02.2022. Østerud var en av stadig færre som framholder at enhver krig har sin forhistorie. Og at det er flere enn en part i en krig. At Østerud slapp unna anklagen om putinist for ikke å følge den vedtatte historiefortellinga om årsaken til krigen sier mye om Østeruds posisjon.
Oberstløytnant Tormod Heier redigerte ei bok om Ukrainakrigen som blei utgitt etter ett år av krigens varighet. Østerud er en av mange bidragsytere med ulik kompetanse. Østeruds artikkel er kapittel nr to av i alt 17 kapitler. Hans kapittel har overskrift Den globaliserte krigen – Ukraina og den nye geopolitikken. Der legger Østerud til grunn Ukrainakrigens globaliserte følger som knapt noen omtaler, som at «krigen har brakt hungersnød nærmere i mange av de landene i Afrika og Midtøsten som har vært avhengige av korneksporten fra Russland og Ukraina.» Grunnleggende skriver Østerud at «det russiske angrepet på Ukraina 24. februar 2022 har skapt en internasjonal kjedereaksjon.» «Den vestlige eksklusjonsstrategien omfatter ikke bare økonomi, men kultur, sport, turisme og medier». Østerud avslutter sin analyse av Ukraina, den globaliserte krigen og den nye geopolitikken, med denne konklusjonen, skrivi før 24.02.2023:
Vesten er relativt samlet, men alene i sanksjonsregimet, og med interne splittelser i NATO. Russland og Kina har nærmet seg hverandre, men med Russland som den svakere part i forholdet. En stor del av landene i det globale sør har avslått å delta i den vestlige alliansen. Dette er hovedlinjer i den nye geopolitikken.
Denne analysen til Østerud for to år sia står seg veldig godt den dag i dag. Til grunn for denne analysen innleda Østerud sin konklusjon:
På vestlig side har en realistisk posisjon vært at Russland så NATO-utvidelsene som en økende sikkerhetstrussel, og at det bare var et spørsmål om tid før landet ville bruke makt for å stanse prosessen. Den konkurrerende idealistiske posisjonen, stort sett den offisielle i vestlige land, har vært at invasjonen av Ukraina springer ut av russiske ekspansjonsplaner og en gradvis mer autoritær vending under president Putin. Kontrollbehovet og den autoritære vendingen gjorde det presserende å knuse alle tilløp til vestvending og demokratisering av Ukraina, både gjennom EU og NATO.
Denne analysen viser Østeruds allsidighet og omfattende detaljkunnskap om internasjonale forhold og evne til å forstå de internasjonale konfliktene. Uten at han har gjort noe forsøk på å markere seg internasjonalt. (Østerud så det heller ikke som noe stort problem at norsk var universitetsspråket i Norge).
De utstøttes tilbakekomst
Som også tyske Wolfgang Streeck så Øyvind Østerud vrakinga av de etablerte partienes politikk i hele Vesten ikke som et uttrykk for nazisme, men som en naturlig reaksjon mot en antifolkelig politikk etter tiårs økonomisk nedskjæring og demokratisk innskrenking. Streeck skreiv i 2016 at det at vi fikk Brexit og valget av Trump viste det. Østerud viste at den samme tendensen viser seg i Norge, om ikke så sterk.
På Bjørnsonfestivalen i Molde 04.09.2019 holdt Østerud en innledning, først gjengitt i Klassekampen og så seinere med hans tillatelse på Politikus. Som en hyllest til Østeruds analyse og forslag gjengis hans tale i sin helhet her:
Øyvind Østerud:
Europeisk krise, norsk skjelv
Vi står foran kommunevalg i verdens rikeste, mest stabile og mest demokratiske land.
Verdens rikeste: Det er ikke mulig å bruke penger som dette landet ikke har. Det er bare spørsmål om hvor mye vi skal bruke av renter og oppsparte midler i Oljefondet.
Det mest stabile: Vi har en 205 år gammel Grunnlov som fortsatt er gyldig. Den norske loven om kommunestyrer stammer fra 1837.
Det mest demokratiske: Norge er og har vært helt på topp i internasjonale beregninger gjennom lang tid. Nord-Korea er nederst.
Men samtidig: Det slår politiske brottsjøer inn på alle kanter i den vestlige verden. Det er krise og tilbakeslag i mange land – i Hellas, Italia, Spania og Storbritannia. Det er strid om rettsstatens vilkår i Polen og Ungarn. USA er nærmest lammet av politisk strid. Ytterfløyene vokser. Antall demokratiske land i verden er redusert hvert år de siste 13 årene.
I Norge ser alt normalt ut på overflaten. Vi har valg til rett tid. De som taper, går av. Vi ser stort sett de samme partiene og politikerne. I Norge er det stadig økonomisk idyll og lav arbeidsløshet. Vi har valgdebatter med de samme personene og de samme rådene fra medierådgiverne: Snakk fort og i munnen på de andre for å hindre at de blir hørt. Gjenta de samme setningene om og om igjen i håp om at noe fester seg, uansett hva programlederne spør om!
Men noe foregår under denne normale overflaten. Uttrykket «jordskjelv» er blitt brukt. Det er markert tilbakegang på meningsmålingene for de store partiene til høyre og venstre. Det er større oppslutninger om protestlister utenfor de etablerte partiene – ofte lokale enkeltsaker knyttet til sykehus og fødestuer og høyskoler, men også bompenger i byene. Folkeaksjonen Nei til bompenger har en oppslutning på 10–20 prosent i mange byer. Det er voksende protester og kamp mot vindmøller på land og de enorme naturinngrepene som vindmølleparkene innebærer. Her er store deler av miljøbevegelsen blitt naturens fiende.
Og litt dypere ned:
Det er hissige protester mot en reformiver som ikke har brede folkebevegelser i ryggen, i motsetning til arbeiderbevegelsen da den krevde alminnelig stemmerett og åttetimers dag, og i motsetning til den brede samfunnsbevegelsen bak velferdsordningene og folketrygden.
Reformpolitikken i dag er drevet av enighet mellom topp-politikere uten brede velgerkrav bak: Sykehusreform, kommunal- og regionalreform, politireform, utdanningsreform. Reformene betyr sentralisering i navn av mer effektive tjenester, men avstandene vokser. De provoserer mange og har rystet om på valg-kartet – til eventyrlig fordel for Senterpartiet, ganske særlig nordpå og i mange distrikter.
Enda lenger under den normale overflaten ligger de rystelsene som i mindre grad har nådd Norge. Dette er de virkelig radikale protestbevegelsene mot de etablerte og mot elitene, slik vi ser det i Storbritannia med brexit, i Frankrike med oppslutningen om ytterpartiene til høyre og venstre, i Italia med protestpartiene i regjering, og i mange andre land. Som følge av protesten er det særlig dramatisk tilbakegang for sosialdemokratiske partier. Arbeiderpartiet er svekket i Norge. Søsterpartiet i Frankrike er nærmest utradert.
Hva er grunnen til dette?
Globaliseringen med fri flyt og nedbygde statsgrenser ga løfter den ikke innfridde. Mange land opplevde stagnasjon fremfor vekst. Det kom en storstilt utflytting av arbeidsplasser til lavkostland. Arbeidsløsheten steg. Gnisninger og konflikt om det flerkulturelle samfunnet ble skarpere. Det ble økt sosial og regional ulikhet. Inntektsforskjellene vokste dramatisk.
Noe av bakgrunnen for de politiske rystelsene var sosiale endringer. Den tradisjonelle arbeiderklassen er redusert i omfang. Arbeidsinnvandrere har overtatt i bygg og anlegg og andre sektorer. Sosialdemokratiske partier – i Norge Arbeiderpartiet og SV – appellerer derfor til andre, store velgergrupper, særlig de høyt utdannede i offentlig sektor.
Den politiske profilen ble dermed en annen. De ble mindre enn før opptatt av økonomisk ulikhet og omfordeling, til tross for at ulikheten har økt sterkt i hele den vestlige verden.
Selv om norske sosialdemokrater fortsatte å snakke om økonomisk ulikhet når det nærmet seg valg, har ulikhetene økt under samtlige regjeringer i mer enn 25 år. Sosialdemokrater ga tilslutning til privatisering, markedsstyring og overnasjonalitet. De ble særlig sterkt opptatt av de kulturradikale sakene som appellerer til de høyt utdannede. Det er interessene til marginaliserte grupper, det flerkulturelle samfunn, innvandrere og flyktninger, likestilling, likekjønnede ekteskap.
De politiske rystelsene i Norge
er mindre dramatiske enn i resten av Europa, men også her er det et snev av svenske tilstander og et vindpust fra kontinentet. Hva er det som hindrer at de store, etablerte partiene blir feid helt til side også i vårt land? Hovedsvaret er enkelt. Det er først og fremst rikdommen, olje- og gass-formuen. Velferdsordningene er i større grad opprettholdt. Norge har mer penger til gode formål. Det gjelder i år, det gjelder sikkert ved neste kommunevalg og trolig også ved valget deretter. Men så, om 20–30 år? Det kan vi ikke vite. På lengre sikt, som ingen kan beregne nøyaktig, blir Norge trolig et vanligere europeisk land med en dypere og mer normal krise. Inntil videre kan vi glede oss over hvor stabilt det hele tross alt er, med og uten bompenger.
Alt er ikke rosenrød idyll.
I verdens rikeste og mest demokratiske land har demokratiet i hvert fall fem utfordringer, umiddelbart og på kort sikt.
For det første: Har vi et mer uregjerlig land? Det kan være vanskelig å finne regjeringsdyktige flertall i Stortinget.
Lykkes ikke det, er båndet mellom valgresultat og regjering brutt. Det har vært tilfelle i Sverige, Belgia, Italia og Spania, med lange perioder uten regjering. Bomring-saken er et forvarsel i Norge.
For det andre: De store styringspartiene er svekket. Små partier kan få uforholdsmessig stort gjennomslag for hjertesaker i koalisjonsregjeringer. Er det viktig å få de små med, kan de stille harde krav.
Venstre fikk regjeringen med på å avvikle pelsdyrnæringen i Norge, selv om knapt noe annet parti var for. Da brytes sammenhengen mellom valgresultat og politiske vedtak.
For det tredje: Den reelle nasjonale suvereniteten blir brutt når de folkevalgte frasier seg beslutningsmyndighet. Store deler av norsk lovgivning er tilpasning til EUs lover og regelverk gjennom EØS-avtalen. Stemmeseddelen blir mindre verdt når beslutningene i realiteten treffes andre steder.
For det fjerde: Antall partimedlemmer er sunket. Politikk – i hvert fall rikspolitikk – er langt på vei blitt et eget yrke fra ungdomsskolen til pensjonsalderen. Kretsen av ledere og deres rådgivere blir smalere.
Mange representanter har aldri hatt noen annen jobb enn politikk. Dermed blir de fjernere fra befolkningen, kanskje mindre lydhøre, mer lik hverandre som en politisk klasse. Det kan være et tegn på dette at den moderne reformpolitikken kommer ovenfra og ikke nedenfra.
For det femte: Debatten endrer karakter. Mye av det som tidligere var private utbrudd hjemme eller i krokene eller på en bar, blir nå blåst utover nettet. Kommentarfeltene og de sosiale mediene favoriserer meningsterror, skarpe motsetninger og følelsesutbrudd. Rommet for samtale og kompromiss krymper. Mange vil begrense ytringsfriheten for meningsmotstandere.
De ordinære massemediene smelter sammen med og vegeterer på agitasjonen fra ytterfløyene og ekstremismen i sosiale medier. De graver fram de ekstreme stemmene for å øke oppmerksomheten og antall klikk. Slik øker også reklameinntektene. En norsk riksavis hadde nylig en førsteside der en amerikansk forfatter ropte at de som stemte på Donald Trump stemte for massedrap på fargede. Noen kandidater og folkevalgte blir skremt av banen på grunn av hets og ubehagelige utfall. Dette er et demokratisk problem som vi deler med andre land.
Norge har topp-plassering på de internasjonale demokrati-målingene.
Tilliten til politikere og til offentlige institusjoner er høyere i Norge enn i nesten alle andre land. Den politiske stabiliteten er tross alt grunnfestet.
Det politiske jordskjelvet vi opplever ved dette valget er ikke dødelig, og det er ikke et forvarsel om verken revolusjon eller statskupp eller borgerkrig. Det betyr ikke at folkestyret er perfekt. Et lite jordskjelv er en advarsel til de styrende.
[Utheva av politikus.no]
Framheva bilde:
Til venstre Wolfgang Streeck
i diskusjon med Øyvind Østerud
på konferansen
Alternativer til krig – veier til fred,
Oslo 04.11.2023
Foto: OBB/Politikus
Oppdatert 26.06.2025 kl 11.30.
To nye setninger lagt til
om elitesirkulasjonens betydning;
og lenke til Streecks artikkel
om de utstøttes tilbakekomst.
