Mediesoldatene og politikernes ønskespådom er i ferd med å gå i oppfyllelse: Trump påstås å være i ferd med å gjennomføre et statskupp med militære midler.
«Alle» europeiske journalister, det vil si langt flere enn 97 prosent av dem, er opprørte over at president Trump har sendt nasjonalgarden og en tropp marinesoldater for å slå ned voldelige opprørere i California. En føderal militær styrke som ikke guvernøren har bedt om. Guvernøren er en kjent demokrat, sterk motstander av Trump, og vestlige journalisters håp som den neste presidenten.
De som storma og gikk inn i på jakt etter folkevalgte i Kongressen i januar 2020 etter at Trump blei erklært som taper av valget, uten å rasere bygningen, fikk derimot bare forakt fra de samme mediesoldatene. Deres prinsipp er: Vold for å gjennomføre våre meninger er helt ok, men ikke for de meningene vi ikke liker.
Av Ove Bengt Berg
Sjølutnevnt vetorett over flertallet
Det dreier seg om statens bruk av vold mot egne innbyggere, men det dreier seg også om enkeltmedlemmers bruk av vold for å gjennomføre egen politikk som ikke har dekning i folkeavstemninger eller hos myndigheter. Og det dreier seg også om vold fra dem som lever av småkriminalitet som får muligheter til å sikre seg litt ekstra når butikker plyndres.
Og i siste instans, hvem skal bestemme hvilken politikk som skal gjennomføres, etter valg der spørsmålet har vært veldig sentralt? Etter at flertallet har sagt sitt, er det da noen som ikke bare har rett til å protestere mot flertallets vedtak, men også rett til å stanse flertallets vedtak gjennomført, og rett til å stanse gjennomføringa med vold?
For det er jo det siste de krever de som er uenige i politikken til Trump. Det er ikke en fredelig og fullt ut forståelig demonstrasjon mot hans politikk, men det påstås at det begynte med at demonstranter tilfeldig begynte å kaste mursteiner på tilfeldige biler. Det er uansett ikke avgjørende, men spørsmålet er om noen med vold kan stanse «lovlige fattete vedtak». Om en gnist kan tenne en præriebrann som kaster Trump ut av Det hvite hus og fjerner alle republikanerne fra Kongressen. Og så reiser det spørsmålet om det er mulig med vold å knuse en statsmakt, og i så når det er riktigst, det vil si lettest å gjennom en omveltning med vold. Som at en innser at det militært ikke er mulig å overvinne presidentmakten i USA, men at en vurderer det militære nederlaget er nødvendig for den langsiktige kampen. Det er de overlevende av et på forhånd dømt militært nederlag som tenker sånn, ikke familiemedlemmene til de drepte.
Valg betyr ikke noe,
bare elitens aksjoner, medier og tenketanker
Det å velge sine sine ledere er sett på som den ytterste formen for demokrati. Men også at hvem som helst når som helst skal kunne påvirke de vedtaka en folkevalgt forsamling foreslår å vedta og vedtar. Utviklinga har vært sånn at det som skjer hver dag gjennom aksjoner er det som styrer politikken, ikke den uforpliktende politikken som folkets representanter er valgt på. Hvis en kaller demokratiet for muligheten gjennom flere kanaler å påvirke politikken, så er valgkanalen den kanalen som har fått minst betydning i dag. Det er de som driver aksjoner, skriver i avisene og jobber i det som har erstatta partiene som politikkutvikler, tenketankene, som utformer politikken. I de tre styrende kanalene, aksjonskanalen, mediekanalen og i tenketanken, deltar bare en politisk elite. Med i denne eliten er også, og særlig, en aktivistisk opposisjon som bidrar til å snu valgresultatet på hodet.
Det er ikke folket som på noen måte styrer samfunnsutviklinga. Den betydelige innvandringsbølgen til Europa og USA er ikke gjennomført som en følge av krav fra innbyggerne, den er bare tredd ned over motvillige innbyggere. Og at kontrollen i Norge over og inntektene fra elektrisitetsverkene, folkets felles eiendom, er overlatt til griske oligarker til å styre akkurat som det passer deres egen lommebok. Et godt eksempel på at valgkanalen nulles ut er at biologisk kjønn oppheves og at menn som vil kan kalle seg kvinner og få tilgang til alle kvinners århundrelange nødvendige særrettigheter som egne kvinneklasser i idrett. De som er valgt av folket til å styre, får bare oppgaven med formelt å vedta det tenketankene, aksjonistene og mediene har bestemt.
Minoriteten seirer på alle fronter
Som Finn Olstad siterer i boka Hvordan havnet vi her, er Norges og våre vestlige samfunn prega av at en liten aksjonistisk elite kan presse gjennom de villeste krav på alle samfunnsområder overfor en gruppe forståelsesfulle bestemmende politikere. Minoritetenes krav gjennomsyrer politikken på alle samfunnsområder, og aksjonistene har til og med klart å ensrette og politisere alle frivillige organisasjoner og bedrifter med sine krav, som med den såkalte regnbuepolitikken. Den feires ikke med én dag som andre markeringer, noen religiøse med to-tre, men hele to måneder i året der vi alle skal underkastes deres ideologi hver time på døgnet. Vil du ikke, så skal du! Den viktige markeringa for unionsoppløsninga 7. juni 1905, tilsidesettes for regnbueideologien. Noe som også passer dagens unionstilhengere, tilhengerne av norsk EU-medlemskap.
Opptøyene i California
Det er i dette perspektivet en må se på opptøyene i California. Den minoriteten som er vant til å styre vil om nødvendig gjennomføre sin politikk med vold. Men nå møtes volden av motvold fra verdens største militærmakt.
Minoritetene vil ikke bare ha ulovlig innvandring,
de vil heller ikke ha
lovlig tilbakesending av ulovlige innvandrere.
Den amerikanske historikeren Victor Davis Hanson hevder i et intervju gjengitt på iNyheter at demonstranter kastet stein på forbipasserende biler, biler ble satt i brann, offentlige bygninger ble vandalisert, politibetjenter angripi og USAs flagg blei brent mens meksikanske flagg ble viftet med.
Hva mener innbyggerne i USA? Meningsmålinger viser at 62 prosent av latinamerikanerne støtter Trumps immigrasjonspolitikk og 54 prosent av USAs innbyggere støtter fortsatte deportasjoner. Dette var en politikk Trump blei valgt til president for. Vestlige politikere og mediers helt, den Demokratiske mulige presidentkandidaten Newson, sin popularitet har falt til 27 prosents oppslutning. Bare to prosent av Demokratene vil ha han som kandidat nå.
Opptøyene er et eksempel på at minoritetene etter sine mange seire Vesten over, ikke gir fra seg makta si med vetorett frivillig. De kjemper med militære midler for sin rett til å overstyre alle. Minoritetene taper bare for overlegne militære krefter. Den folkelige oppslutninga deres er i praksis nulla ut. Så snart politikken deres taper også i valgkanalen, som i USA, og nesten i flere europeiske land, har de bare den militære volden å falle tilbake på.
Oppdatert 14.06.2025 kl 20.59
med framheva bilde.
Framheva bilde
er et KI-initiert bilde
av opprør.
Av Grok 3 beta på
forespørsel fra Politikus.
