OBB, Politikus

Boka Krigen i Ukraina, redigert av Tormod Heier med siste redaksjonsdag 23.02.2023, har bidrag fra 19 forskere. Det er ei bok skrivi før krigen har utvikla seg sånn at alle meninger må ensrettes og diskusjonen om krigens årsaker og utvikling må opphøre og kun gjøres til et spørsmål om moral.

Boka er kanskje farlig å nevne nå, enda det blant de 19 forfatterne er både Tor Bukkvoll, Palle Ydstebø og Janne Haaland Matlary og har fått støtte av Forsvarets høgskole.
Redaktør Heier skriver første kapitlet om hvordan han mener at krigen skal forstås, og så fortsetter Øyvind Østerud med et kapittel om Den globaliserte krigen — Ukraina og den nye geopolitikken. Østerud konkluderer sånn, skrivi like før det var gått ett år etter invasjonen:

Vesten er relativt samlet, men alene i sanksjonsregimet, og med interne splittelser i NATO. Russland og Kina har nærmet seg hverandre, men med et Russland som den svakere part i forholdet. En stor del av landene i det globale sør har avslått å delta i den vestlige alliansen. Dette er hovedlinjer i den nye geopolitikken.

Østerud innleder avsnittet med konklusjonen sin sånn:

Presidentene i Russland og Ukraina mangler grunnlag for forhandlinger og kompromisser. Russland vil ha kontroll over Ukraina, og Ukraina vil ha Russland ut av hele sitt territorium. Frontene er blitt stadig mer uforsonlige etter langvarig krig, store ødeleggelser og flere millioner flyktninger og fordrevne.

Skriv før det var gått ett år av krigen. Nå har det gått over tre år, og denne beskrivelsen holder seg godt fortsatt. Den har faktisk blitt mer treffende. Det finnes ikke noe grunnlag for forhandlinger når kravet til den tapende parten, Ukraina, med støtte fra resten av Europa, er full kapitulasjon fra Russlands side. Den militært overlegne kan gi seg frivillig, men det er ingenting som tyder på at Russland vil gi fra seg en eneste meter frivillig. Dermed kan vi konkludere med at alt snakk om våpenhvile og forhandlinger ikke har noen ting å gjøre med en avslutning av krigen. For to år sia skreiv Østerud i den samme konklusjonen:

Med de fastlåste posisjonene, der begge parter har seier som mål, kan Ukraina-krigen bli en langtrukken stillingskrig, kanskje et de facto delt Ukraina i uoverskuelig framtid, lik situasjonen i det delte Vietnam fra 1954 til 1975 eller det delte Korea fra 1953 til i dag. I beste fall blir det en lavintensitetskrig med hybride innslag uten noe framforhandlet kompromiss og med stadige utfall over frontlinjene. De geopolitiske følgene er varig ustabilitet også for Kina og de andre store landene som har sittet på gjerdet i konflikten. Ukraina og Vesten kan ikke akseptere en russisk seier med vestlig støtte, og fullt tilbaketog, og uten [at] atomkrigen kommer et langt skritt nærmere. Cubakrisen var det mest prekære øyeblikket under den kalde krigen. Den var enklere å løse enn Ukraina-krigen fordi den offensive part var langt utenfor sitt eget nærområde, og fordi de amerikanske arsenalene i Tyrkia ble avgjørende forhandlingskort. De geopolitiske koordinatene rundt Ukraina-krigen er andre og mer kompliserte.

Så har Trump blitt president igjen. Han vil ut av krigen, men virker ikke i stand til å tørre å finne en løsning som han kan trekke USA med. Han møter intern motstand i USA og har problemer med å handle overfor vest-Europa i samsvar med realiteter. Denne krigen er jo et resultat av USAs kontroll over Ukraina for å bruke til å svekke Russland, fortrinnsvis sikkert uten at det ble krig. En bruk av Ukraina for noe som USA har ment er nødvendig geopolitisk for dem, og svært gunstig for USAs økonomi og våpenindustri.

Det er som Wolfgang Streeck mener: USA er flink til å starte kriger, vil ikke vinne dem og trekker seg brått ut igjen.

I Ukraina ser det ikke ut som om Trump klarer dette. Da blir det en langvarig krig som bare utmatter og til slutt maler Ukraina i stykker, noe som sannsynligvis er Russland foretrukne mål som de handler i samsvar med. Det er gunstig for Russland å holde den krigen i gang, og la vest-Europas «villige» bruke enorme politiske og militære ressurser på dette – forgjeves. Og møte stadig mer intern motstand når velferden skal skjæres ned for opprusting. Og øke avstanden mellom Vesten og resten av verden og sånn svekke både USA og Europa.

Uten å ty til atomvåpen er det bare drømmerier for de få villige europeiske statene til å klare å drive Russland ut av Ukraina, og uskadeliggjøre og bryte ned Russland som stat for all overskuelig framtid. I stedet er det USAs misbrukte Ukraina og dets innbyggere som må lide.

Framheva bilde:
Foto av deler av forsida av boka
Krigen i Europa, 
utgitt av Fagbokforlaget 2023.