Wolfgangs Streeck har skrivi en lengre artikkel om alt fra forspillet til resultatet av de ikke-planlagte nyvalget 23. februar i år. Det står på hans hjemmeside og i New Left Review nr 152 fra mars/april 2025 og er tillatt oversatt og gjengitt på Politikus av Streeck.
Essayet blei avslutta kort tid før de nye regjeringa tiltrådte.
Streeck får fram at den nye regjeringa vil kunne bli like ustabil som den forrige. Den såkalte brannmuren mot AfD fungerer som en fordel for sentrum-venstre som tvinger CDU/CSU til alltid å samarbeid til venstre. Den nye kansleren Merz sitt utspill før valget om innvandringsspørsmål var et forsøk fra hans side på varsle et brudd med denne låsinga til venstre.
Opphevelsen av gjeldstaket blei gjennomført på en måte som mer likner på et statskupp.
At Merz ikke blei valgt ved første gangs votering viser både opposisjon i egne rekker og den nye regjeringas usikre grunnlag.
Streeck: «Det er med andre ord mulig at den nye koalisjonen vil gå i oppløsning før tida, slik som forgjengeren.»
Politikus.
Wolfgang Streeck:
Veien mot høyre
I begynnelsen av mars 2025, da den påtroppende forbundskansleren Friedrich Merz la grunnlaget for en massiv tysk militær opprustning og satte det nyvalgte parlamentet til side for å presse gjennom finanspolitiske reformer som ville doble det årlige forsvarsbudsjettet til 100 milliarder euro, var euroestablishmentet i feststemning. Merz’ opprustningssatsing var «et prisverdig dristig trekk» og «en fantastisk start», erklærte The Economist. «Fra Paris til Warszawa, Brussel og videre» hadde Merz’ trekk forståelig nok skapt «svimlende begeistring». The Guardian hyllet det som et «dristig og nødvendig sprang», en «sjanse til å fornye mainstream-politikken» og «slippe løs det radikale sentrum». For Financial Times representerte det intet mindre enn «Tysklands oppvåkning», og for Le Monde var det et «stort og velkomment vendepunkt». Tiltakene krevde kanskje en viss «demokratisk gymnastikk» for å omgå den nyvalgte Forbundsdagen, innrømmet Le Monde, men «tidene krever dristighet», og «den nye dynamikken i Berlin bør oppmuntres». For El País betyr ««Tyskland er tilbake» at «Europa er tilbake»!» Merz’ lederskap «viser vei for resten av Europa». [ Fotnote1]
1. Forspill
Hvordan havnet vi her? Det er verdt å spole tilbake til 6. november 2024, da Tysklands «trafikklyskoalisjon» — rød for SPD, gul for FDP, grønn for De grønne — tok slutt etter at SPD-kansler Olaf Scholz sparket sin FDP-finansminister, Christian Lindner. Bakgrunnen var at Lindner nektet å støtte en «reform» eller «suspensjon» av Schuldenbremse, eller gjeldstaket, en finanspolitisk regel mot høyt offentlig gjeldsopptak som blei skrivi inn i den tyske grunnloven på oppfordring fra Merkel og Schäuble i 2009. Bakgrunnen for bråket mellom Scholz og Lindner var en strid om hvordan de skulle finansiere ytterligere tysk militær hjelp til Ukraina, slik Lindner og den kristendemokratiske opposisjonen hadde krevd. Scholz nektet å betale mer over statsbudsjettet, ettersom det i henhold til gjeldstaket ville betydd kutt i de sosiale utgiftene. Lindner, derimot, insisterte på at gjeldstaket måtte overholdes, nettopp fordi mer støtte til Ukraina ville ha betydd mindre støtte til SPD. Mer militant enn Lindner i forsvaret av både Ukraina og gjeldstaket var Merz, lederen for CDU/CSU-opposisjonen.
Det var imidlertid ikke finanskrisen eller den tilsynelatende ubønnhørlige globale oppvarminga som dominerte valgkampen i 2025, og i hvert fall ikke i de avgjørende ukene fram til valgdagen 23. februar. Det var heller ikke økonomisk stagnasjon, det lange farvel til velstanden, den økende fattigdommen, det akselererende forfallet av Tysklands fysiske infrastruktur — broer, jernbaner — eller nedgangen i grunnskole- og videregående utdanning.
I stedet var det viktigste valgspørsmålet ved utgangen av 2024 det høyreekstreme Alternative für Deutschland og hvilken rolle det skulle få spille i tysk politikk. Valget til EU-parlamentet i 2024 og tre regionale valg i øst gjorde det klart at AfD ikke bare var kommet for å bli, men at de også kunne vinne en stor seier i Forbundsdagen. Under Merkel, og på hennes oppfordring, hadde de selverklærte «demokratiske» sentrumspartiene sverget på å ikke ha noen kontakt med AfD, og erklærte partiet som tabu (fra polynesisk for «urørlig»). Dette kan ha vært et forsøk fra Merkels side på å begrense de politiske skadene av hennes dydssignalering om åpne grenser i 2015, som hadde gitt AfD sin beste tid fram til dette tidspunktet. Anti-AfD-pakten var alltid til større fordel for sentrum-venstre enn for sentrum-høyre, ettersom den fratok CDU/CSU muligheten til å danne en koalisjon, eller true med å gjøre det, med et parti utenfor sentrum-venstre. En av Merkels varige arv til partiet sitt, som hun aldri hadde likt særlig godt. Det var bare logisk for sentrum-venstre og venstresiden å insistere på at «alle demokratiske krefter» skulle holde AfD strengt isolert, og dermed låse CDU/CSU i noe som liknet et babylonsk fangenskap for sentrum-venstre. AfD-spørsmålet ble fra starten av flettet sammen med innvandringsspørsmålet, AfDs favorittspørsmål og egentlig eneste politiske sak, noe som ble dramatisert etter hvert som valget nærmet seg med rapporter om en rekke tilfeldige knivstikkinger.
2. Massebevegelse
Situasjonen eskalerte da utdrivelsen av AfD i januar 2024 utviklet seg fra å være en byråkratisk øvelse til å bli en folkebevegelse, etter at en prodemokratisk, statlig finansiert ikke-statlig organisasjon ved navn Correctiv publiserte en rapport om et angivelig konspiratorisk «hemmelig» møte mellom en håndfull AfD-medlemmer og sympatisører tre måneder tidligere. Dette møtet hadde blitt avholdt på et hotell i Brandenburg som, som Correctiv ikke unnlot å påpeke, lå i nærheten av stedet for Wannsee-konferansen, der Eichmann og hans medmassemordere i 1941 hadde planlagt utryddelsen av de europeiske jødene. Detaljene er omstridte og gjenstand for rettstvister. Det som ikke er omstridt, er at en av flere presentasjoner ble holdt av en kjent østerriksk ekstremist fra Frie Folkevalgte og forfatter av ei bok om hvordan en kunne få til «remigrasjon» [tilbakesending, red] av innvandrere, inkludert dem med tysk (eller østerriksk) pass.
I løpet av de neste månedene ble remigrasjon, som fram til da hadde vært en teknisk ord for frivillig retur av migranter til hjemlandet, nøkkelordet for en brei protestbevegelse. Organisert av de etablerte partiene, fagforeningene, kirkene, delstatsregjeringene, lokalsamfunnene, skolelærere, forfattere, kunstnere, skuespillere og musikere av alle slag, ble det arrangert demonstrasjoner i en landsomfattende Kampf gegen Rechts, eller kamp mot høyre. Paroler ble reist mot Verfassungsfeinde, eller forfatningsfiender, og for Vielfalt, eller mangfold, og det ble gjort rikelig bruk av nøkkelfraser fra den tyske antinazistiske minnekulturen, som Nie wieder, aldri mer, og Nie wieder ist jetzt, «aldri mer er nå». Alt i alt deltok mer enn tre millioner mennesker i rundt 1 200 anti-AfD-demonstrasjoner over hele Tyskland mellom januar og juni 2024. I ukene før valget i februar 2025 kom det en ny, mindre bølge — likevel demonstrerte mer enn 200 000 mennesker i München for «mangfold og demokrati» og mot en Rechtsruck (høyredreining) – for å feire årsdagen for bevegelsen og protestere mot kravene om «tilbakesending» som svar på kniv- og bilhendelsene.
Det var på denne tida Merz og hans team må ha konkludert med at deres deltaking i Kampf gegen Rechts, og den politiske polariseringen den skapte, bare var til fordel for kreftene til venstre for dem sjøl og AfD. CDU/CSUs kjernevelgere blei skuffa over alliansen med SPD og De grønne, innvandringens status quo-voktere. Kort tid før valgdagen, med minnet om et knivangrep i Bayern i januar fortsatt friskt i minne, følte Merz det nødvendig å gjøre en dramatisk gest for å overbevise velgerne om at med ham som kansler ville ting forandre seg, og det fundamentalt. Som bevis fikk han parlamentsgruppen sin til å legge fram en teknisk sett ikke-bindende resolusjon om innvandringsreform i Forbundsdagen, som både var stort sett identisk med AfDs offisielle standpunkt og ikke langt unna et lovforslag fra den sittende regjeringen som hadde vært til behandling i de relevante komiteene. Sjøl om Merz’ utkast inneholdt en eksplisitt fordømmelse av AfD, stemte sistnevnte gladelig for. Dermed ble resolusjonen vedtatt kun på grunn av AfDs støtte — akkurat den situasjonen som skulle unngås for enhver pris i samsvar til Brannmurs-pakten. Den parlamentariske lederen for SPD erklærte at avstemninga hadde «åpna porten til helvete». Noen dager seinere, i håp om å vise at han ikke lot seg skremme og nyte det han trodde var en seier, la Merz fram den samme teksten på nytt, denne gangen som et lovforslag — bare for å oppdage at nok medlemmer fra hans eget parti hadde forlatt ham sånn at forslaget blei nedstemt, til tross for den enstemmige støtten fra AfD.
3. Resultater
CDU/CSU under Merz kom på førsteplass i det nasjonale valget (tabell 1), med 28,5 prosent av stemmene – 4,4 prosentpoeng over det katastrofale resultatet i 2021, da partiet stilte med en udugelig kandidat som ikke kunne bestemme seg for om han var en kopi av Merkel eller hennes motsetning. Men Merz lå også 4,4 prosentpoeng under Merkels 2017-resultat, hennes siste og dårligste. Til sammen mistet de tre regjeringspartiene ikke mindre enn 19,7 prosent, eller en femtedel av velgerne. SPD, som i 2021 hadde nytt godt av CDU/CSUs inkompetanse, stod overfor en potensielt dødelig krise, i likhet med europeiske sosialdemokratiske partier nesten overalt siden århundreskiftet. FDP blei utsletta, med liten sjanse til å gjenoppstå i hvert fall de neste fire åra. [Fotnote 2] En klar vinner blei AfD, som dobla oppslutninga sammenlikna med 2021 og blei det nest største partiet i det nye parlamentet med 20,8 prosent. Til tross for Brannmurs-kampen og det militante demokratiet. En annen blei var Die Linke, eller Linkspartei, med 8,7 prosent. Et sted mellom vinner og taper var Bündnis Sahra Wagenknecht (BSW), grunnlagt i januar 2024, som stilte til valg for første gang og endte opp med 4,97 prosent: Bedre enn noe annet nytt parti i Forbundsrepublikkens historie, men fortsatt under sperregrensa på 5 prosent for parlamentarisk representasjon.
For å forstå resultatene fra februar 2025 er det nyttig å relatere dem til dynamikken i partikampanjene, særlig på ytterkantene av det politiske spekteret, noe som er spesielt viktig for et flerpartisystem, slik det nylig har oppstått i Tyskland. En ganske dramatisk endring sammenlikna med 2021 var valgdeltakelsen, som steg med 6,1 prosentpoeng, fra 76,4 til 82,5 prosent: Det er både den høyeste valgdeltakelsen og den største økninga siden 1983. Det er liten tvil om at dette hadde sammenheng med den intense folkelige mobiliseringa det foregående året, med fokus på AfD og hvordan partiet skulle behandles — som politisk konkurrent i et demokratisk system eller som en fiende av staten. Tidlig i 2024 viste den mest respekterte meningsmålingen, Allensbach, at SPD lå fastfrosset på 15 prosent, De grønne omtrent på samme nivå som i 2021, og Lindners FDP så allerede ut til å være håpløst fortapt (tabell 2). Oppslutninga om CDU/CSU-opposisjonen lå på 32 prosent, hele 3,5 prosentpoeng over valgresultatet ett år seinere. AfD hadde allerede forbedra seg betydelig i forhold til 2021-tallene. Det splitter nye BSW lå høyt, og Linkspartei hadde falt langt under sperregrensa på 5 prosent. Ni måneder seinere, da trafikklysregjeringa hadde falt fra hverandre, de grønne betalte prisen for sin Energiewende-avkarboniseringspolitikk, CDU/CSU under Merz øynet et absolutt flertall, BSW så ut til å gå ei strålende framtid i møte, og Linkspartei hadde forsvunnet helt fra Allensbach-skjermen.
Men denne situasjonen kom til å endre seg dramatisk. Etter hvert som AfD- og innvandringsdebatten tilspisset seg i valgkampens siste måneder, tapte CDU/CSU nesten 10 prosentpoeng mellom 22. november og 23. februar, mens AfD økte sin allerede rekordhøye popularitet med ytterligere 4 prosentpoeng. Linkspartei gjorde et overraskende comeback, mens BSW mista en tredel av sin oppslutning. Det er vanskelig å unngå å konkludere med at den spektakulære nedgangen til CDU/CSU, den like spektakulære tilbakekomsten til Linkspartei og den videre framgangen til AfD henger sammen med det samme overordna komplekset:
Den enestående polariseringa som den breie mobiliseringa rundt AfD og innvandring har ført til. Rekordstor valgdeltaking styrka åpenbart begge ender av det politiske spekteret — AfD på den ene sida og, i mindre grad, Linkspartei på den andre — mens Merz’ desperate sluttmanøvre kostet ham stemmer for brannmuren og mot «remigrasjon» [tilbakesending], som gikk enten til SPD eller Linkspartei.
Sammenlikna med fire år tidligere mista SPD stemmer til særlig til CDU/CSU. AfD vant velgere fra CDU/CSU i tillegg til fra SPD, samtidig som de klarte å få med seg ikke-velgere. De grønne tapte til Linkspartei og, i mindre grad, til CDU/CSU. Linkspartei vant over grønne og, i større grad, SPD-velgere. BSWs førstegangstilhengere kom for det meste fra tidligere hjemmesittere, SPD- og Linke-velgere, og sekundært fra FDP, CDU/CSU og De grønne. Få kom fra AfD.
4. Die Linke og BSW
Bare en håndfull stemmer — rundt 9 000 ifølge den siste opptelling — ville ha vært nødvendig for at BSW skulle komme inn i den nye Forbundsdagen. Sammen med det gjenoppståtte partiet Die Linke ville venstresida ha hatt rundt 15 prosent av setene, en større andel enn De grønne. I det daglige parlamentariske arbeidet kunne Linke og BSW ha lagt press fra venstresida på det som da ville ha vært en trepartikoalisjon bestående av CDU, CSU, SPD og De grønne. Og kunne fungert som en alternativ parlamentarisk opposisjon til AfD. Uenigheter til tross, særlig om innvandring, kunne de ha lagt vekt på sosialpolitikk og forsvart velferdsstaten mot den framvoksende krigsstaten, og kanskje til og med vunnet tilbake noen av de mange arbeiderne som stemte på AfD, til en toparti-venstrefløy. Det høyreekstreme partiet [AfD] fikk 38 prosent av arbeiderne i dette valget, med SPD nede på 12 prosent og Linke og BSW på henholdsvis 8 og 5 prosent. Med tanke på de politiske konsekvensene av at nesten 5 prosent av velgerne på venstresida ble ekskludert fra parlamentet [BSW bare 4,99 %, red], er det ikke overraskende at det oppstod mistanke om valgfusk eller feil opptelling, tilsikta eller utilsikta. Etterforskninga er i gang — opptellinger gjennomføres rutinemessig i Tyskland — men det er lite sannsynlig at den vil finne bevis som kan få den føderale forfatningsdomstolen til å annullere resultatet.
Det var både strukturelle og konjunkturelle årsaker til at BSW ble tvunget til å kjempe en kamp i motbakke. Å bygge opp et nytt parti er vanskelig overalt, men enda vanskeligere i Tyskland, der partiene må ha velfungerende regionale underorganisasjoner i seksten delstater for å kunne stille til valg på føderalt nivå. Ved avstemninga i 2025 hadde BSW ennå ikke dratt nytte av de sjenerøse subsidiene som den tyske staten betaler til etablerte partier.
Partiet mangla også et støttende sosialt miljø som kunne ha bidratt med frivillige aktivister som kunne ha spredd politikken. Dessuten hadde partiledelsen ført en svært restriktiv politikk for opptak av medlemmer, i frykt for at konkurrerende partier eller etterretningstjenester skulle plassere provokatører i partiets rekker. Hadde valget funnet sted som planlagt, høsten 2025 i stedet for tidlig på våren, ville BSW hatt et helt år på seg etter valget i de østlige delstatene til å bygge opp en effektiv partiorganisasjon.
Tidsmangelen sto også i veien for å rekruttere en kollektiv ledelse som kunne ha avlasta Sahra Wagenknecht, partiets eneste store gallionsfigur, på samme måte som den hindret utviklinga av et mer gjennomarbeidet politisk program og en valgplattform, særlig i det kritiske innvandringsspørsmålet.
Det var også andre faktorer som spilte inn — noen kulturelle, andre politiske. Blant velgere i alderen 18-24 år fikk BSW bare 6 prosent, mens Linke fikk 25 prosent. (Den andre vinneren i denne kategorien var AfD, med 21 prosent. Her er det en interessant parallell til 2021, da halvparten av ungdomsstemmene fordelte seg nesten likt mellom to andre outsiderpartier: FDP og De grønne). Det ser ut til at Wagenknechts karakteristiske høye hæler og usminkede hud hadde liten sjanse mot joggeskoene og tatoveringene til Linkes nye toppkandidat, Heidi Reichinnek. En hittil ukjent østtysker med betydelig karismatisk appell, som ble støttet av en mye beundret kampanje på sosiale medier.
Viktigst av alt var kanskje Trumps andre innsetting, i januar 2025. Hans tilsynelatende vilje til å få slutt på krigen i Ukraina tok mye av vinden ut av seilene til et parti som hadde gjort fred i Europa til sitt sentrale politiske tema. Det virket raskt for vanskelig å skifte til andre saker på en troverdig måte, i ei tid da innvandring og Kampf gegen Rechts var i ferd med å bli hovedtemaene i valgkampen.
Samtidig som Merz fikk sin anti-innvandringsresolusjon gjennom Forbundsdagen, ga han Reichinnek anledning til å spille inn en lidenskapelig tale mot fascismens snarlige tilbakekomst i Tyskland, som gikk viralt blant unge mennesker på TikTok. Med en polarisering som nådde nye høyder, klarte ikke BSW å nå gjennom med sitt standpunkt om innvandring, som eksplisitt ikke er åpne grenser – i motsetning til Linke, som er for åpne grenser i praksis, men ikke uttalt. Reichinneks retoriske opptreden tiltrakk seg samtidig en enestående tilstrømning til partiet hennes. Med en medlemsvekst fra 21 000 til 81 000 mellom 19. januar og 25. februar, noe som tyder på en sterk økning i velgeroppslutning, særlig blant unge velgere.
5. Politiske følger
Da alle stemmene var talt opp, ble resultatet en allianse mellom en ikke-vinner, CDU/CSU, og en taper, SPD, et resultat påvirka av Donald Trumps mange utspill som en hagleild. At det bare blir to, og ikke de fryktede tre partiene i regjering, vil neppe utgjøre noen stor forskjell. For uenighetene, særlig i koalisjonspartienes egne rekker, vil fortsatt være store. Og det vil ikke mangle på kriser å håndtere, om ikke nødvendigvis å løse. Som lav økonomisk vekst, vedvarende demografisk nedgang, uønska innvandring, global og lokal oppvarming, smuldrende broer, innstilte tog, et utdanningssystem i forfall, økende fattigdom, økende kostnader til gjeldsbetjening, finanspolitiske problemer på alle nivåer, inkludert EU. Problemer som vil fortsette å undergrave befolkningas tillit til staten, regjeringen, partiene og mainstream-mediene.
I tillegg kommer den nye trumpske usikkerheten, hvorav noen er særlig relevante for Tyskland, om fremtiden til det europeiske mellomstatlige systemet, dets interne struktur og eksterne posisjon. Vil det bli et nytt jernteppe, denne gangen langs Russlands vestgrense, senket av Vesten? Vil USA fortsette å fungere som en ytre samlende faktor for Vest-Europa, eller vil statene begynne å hevde sine nasjonale interesser? Vil Tyskland vise muskler som europeisk hegemon og lede en «koalisjon av villige» eller mindre villige i en Großraum-lignende «innflytelsessone»? Eller vil EU selv fremstå som en overnasjonalt sentralisert og militarisert blokk, à la von der Leyen, og underlegge medlemmene en disiplin i Brussel som er mer rettet mot franske, polske eller baltiske enn tyske interesser?
Noen av problemene som den nye, mindre enn storslåtte koalisjonen står overfor, gjenspeiler det nåværende stadiet i det kapitalistiske demokratiets forfall, og kan gjenfinnes i liknende former andre steder. Men et av de største problemene er at den tyske statspolitikkens forutsetninger gjør at en effektiv regjering ofte er avhengig av at Forbundsdagen vedtar grunnlovsendringer. For å få til dette trenger topartikoalisjonen enten AfDs stemmer – sjøl om ethvert forsøk fra CDU/CSU på å få dem med i koalisjonen vil være et casus belli [eg. en begivenhet som kan gi grunn til å føre krig mot en stat, red] for SPD – eller De grønne, pluss minst seks stemmer fra Linkspartei. Med sistnevnte i blokkerende mindretall når det gjelder grunnlovsendringer, vil det forutsigbare resultatet sannsynligvis bli fortsatt parlamentarisk stillstand, akkurat som under trafikklyskoalisjonen. Dette vil bidra til at AfD vil stige ytterligere på meningsmålingene, og dermed ta innpå CDU/CSU som det største partiet. Det vil også bli valg på delstatsnivå, der velgerne vil få muligheten til å straffe partiene i sentralregjeringen. Det er med andre ord mulig at den nye koalisjonen vil gå i oppløsning før tida, slik som forgjengeren.
Et politisk hovedspørsmål i den nye Forbundsdagen vil være de fortsatte forsøkene, først og fremst fra SPD, De grønne og Linkspartei, og mer halvhjerta fra CDU/CSU, på å ekskludere AfD fra styringa av Forbundsdagen, om nødvendig – Not kennt kein Gebot!: nød kjenner ingen lov – i strid med gjeldende forretningsorden, selv om partiet er det største opposisjonspartiet. Blant annet har partiet blitt nektet å få visepresidentvervet i Forbundsdagen, og dets medlemmer har ikke fått lov til å sitte som komitéledere. Det gjenstår å se om den føderale forfatningsdomstolen vil godta dette. I den grad den gjør det, kan de «demokratiske kreftene» bli fristet til å forsøke å få AfD forbudt av domstolen – noe både De grønne og Linkspartei vil støtte sterkt. Å slippe statens undertrykkende makt løs på grunnlovsfiender ville ikke minst tjene til å avlede oppmerksomheten fra de uløselige problemene som plager dagens politikk. På den andre sida, som erfaringene fra 2025 tyder på, kan «militant demokrati» supplert med «Bekjemp høyresida»-demonstrasjoner slå tilbake og bidra til at AfD vokser ytterligere, sjøl om partiet vil ha like lite å bidra med som sentrumspartiene, til høyre eller venstre, når det gjelder å løse den ureformerte kapitalismens kriser. Hvis støtten til AfD fortsetter å øke, kan forfatningsdomstolen på et eller annet tidspunkt bli tvunget av regjeringa til å ta stilling til det spennende spørsmålet om når et politisk parti er for stort for å bli forbudt av åtte dommere oppnevnt av sine motstandere.
6. Kupp
Dette var altså den smakløse bakgrunnen for de «dristige» opprustningstiltakene som blei applaudert av Europas opinionsdannere. Merz innledet forberedelsene til en CDU/CSU-SPD-regjering umiddelbart etter valget i februar, i det som ble beskrevet som en «god og konstruktiv atmosfære». Med Trump i harde forhandlinger overfor USAs europeiske allierte og Ukraina på vikende front, var partilederne enige om at tida var knapp. Tyskland måtte være «handlungsfähig», «i stand til å handle». Først og fremst for å bevæpne Ukraina, og deretter, i mer skissemessige scenarier, for å ruste opp Tyskland for å holde Putin borte fra Berlin, eller for å gjøre EU om til et erstatta Nato under tysk ledelse. Merz, som inntil da hadde vært en lidenskapelig forkjemper for tysk finanspolitisk rettskaffenhet, sto overfor et anslått underskudd på 100 milliarder euro på det føderale budsjettet på 500 milliarder euro, og bestemte seg plutselig for at det var tvingende nødvendig å kvitte seg med det samme gjeldstaket som han som opposisjonsleder hadde sverget på å forsvare for enhver pris, i stedet for bare å reformere den. Dermed satte han i gang med å nøste opp et konstitusjonelt kunstverk som det i roligere tider hadde tatt partilederne tre års hardt arbeid å sette sammen.
Men slik tysk politikk er, var det ingen vei ut av innstrammingene uten å endre grunnloven, noe som krevde to tredjedels flertall i Forbundsdagen og Forbundsrådet. Dette krevde en krevende og kostbar øvelse i konsensusbygging. Ikke engang SPD gikk betingelsesløst med på dette, da det var grunn til å mistenke at Merz ville bruke opprustninga som en mulighet til å kutte i de sosiale utgiftene. Dessuten var det stor bekymring for den nasjonale infrastrukturen, som har forfalt i et akselererende tempo siden Merkels og Schäubles glade dager. De grønne, som også trengte stemmer, ventet i kulissene med sin viktigste sak, den globale klimakrisen. Og sist, men ikke minst, så hadde den demokratiske suverenen gjort saken unødvendig komplisert: Pakka ville også kreve støtte fra seks medlemmer fra Linkspartei, og hvem visste hva de ville kreve?
Det var derfor to spørsmål som sto i forgrunnen for lederne av den nye koalisjonen: For det første hvordan de skulle forsikre de potensielle tilhengerne av skattereformen, både innenfor og utenfor de to framtidige regjeringspartiene, om at de innrømmelsene som ble lovet i bytte mot deres stemmer, faktisk ville bli gitt; og for det andre hvordan de skulle bygge to tredjedels flertall på en slik måte at innrømmelsene ikke ville gå på bekostning av koalisjonens grunnleggende formål, nemlig å redde Ukraina og styrke NATO. Når det gjaldt det første spørsmålet, ble det foreslått ulike ideer om hvordan de kunne beskytte sosiale utgifter mot konkurranse fra våpenkjøp, hvordan de kunne utvide og skjerme infrastrukturbudsjettet, hvordan man kunne bruke mer penger på klimabeskyttelse for å få med De grønne, og hvordan man kunne knytte alt dette til gjeldsregimet i eurosonen, som også skulle lempes på, men ikke for my. For at dermed Tyskland ikke skulle svekkes under en ytterligere nedgang i euroområdets kredittverdighet og stigende renter, for ikke å snakke om å måtte redde finanspolitisk uansvarlige medlemsland.
Med tanke på de svimlende summene det var snakk om — «hva som helst», ifølge Merz, som benyttet seg av Super-Mario Draghis trylleformel — blei løsninga funnet bemerkelsesverdig raskt. For det første blei forsvarsutgifter som oversteg 1 prosent av BNP unntatt fra gjeldstaket, noe som betyr at det nå ikke er noen grenser for å betale for stridsvogner og bomber med kreditt. For det andre blei det oppretta et spesialfond på 500 milliarder euro, finansiert av gjeld som også vil være unntatt fra bremsen, for offentlige investeringer i infrastruktur som veier, jernbaner, utdanning og digitalisering, som skal brukes over tolv år. For å blidgjøre De grønne vil 100 milliarder euro av dette bli avsatt spesielt til klimabeskyttelse, mens 100 milliarder euro ble fordelt til delstatene, for å sikre to tredjedels flertall i Bundesrat, og til lokalsamfunn. Fondet forhindrer at disse infrastrukturutgiftene må konkurrere med andre former for offentlige utgifter i det ordinære budsjettet, for eksempel på områder som sosialpolitikk, og vice versa. I skrivende stund er noen av disse detaljene ennå ikke helt på plass, og seinere vil de måtte løses opp av dem som studerer den avanserte kapitalismens finanskrise.
Unntakstilstanden, sier Carl Schmitt, er den utøvende makts time – eller, i dette tilfellet, den utøvende makts ventetid. Den nye finanspolitiske grunnloven er dristig nok, men for å få den på plass utførte den kommende koalisjonens beslutningstakere, som opptrådte som en hemmelig Comité de salut public [Nasjonalkonventets eksekutivorgan under den franske revolusjonen 1993, red], en manøver som bare de med årelang opplæring i offentlig rett kunne skille fra et kupp. Ifølge den tyske grunnloven må et nytt parlament tre sammen seinest tretti dager etter at det er valgt. Inntil det skjer, har det gamle parlamentet fortsatt full makt, men i respekt for det siste uttrykket for folkeviljen kan det ikke vedta lover. Slik blei det ikke denne gangen. I lyset av Trump bestemte den kommende CDU/CSU-SPD-regjeringa seg for å få den nye finanspolitiske grunnloven vedtatt av det gamle parlamentet i to ekstraordinære sesjoner noen dager før utløpsdatoen — en lovgivning full av spesifikke langsiktige utgiftsforpliktelser, skrevet inn i grunnloven, og dermed beskyttet mot nye flertall ved framtidige valg. Linkspartei, AfD og BSW gikk til den føderale forfatningsdomstolen for å be om et påbud som påla flertallet å overlate skattereformen til den nye Forbundsdagen. Forgjeves: Innenfor trettidagersfristen, fikk de beskjed om, står det gamle flertallet fritt til å bruke det av de to parlamentene som passer best til dets formål, hvis det også er i stand til å samle et knapt flertall i den nye Forbundsdagen som er tilstrekkelig til å fastsette datoen for forsamlinga.
Hvorfor det hastverket? Hvorfor skal representantene i 2021-25, mange av dem allerede halvpensjonerte, ikke få mer enn en dag eller to til å studere noen av de mest komplekse lovene siden Merkels lovforslag om å redde Hellas, euroen og de tyske og franske bankene på én gang (vedtatt bare noen timer etter at det ble gjort tilgjengelig for representantene)? Det er sannsynlig at Merz, etter å ha presentert seg som den ivrigste forsvareren av gjeldsbremsen under valgkampen, var redd for at partiet hans skulle gjøre opprør mot denne 180-gradersdreiningen, og var opptatt av å få saken overstått. I tillegg til at CDU/CSU har et tabu mot AfD, påtvunget av den venstreliberale Merkel-fraksjonen, har de også et tabu mot kontakt med Linkspartei, som ingen ringere enn Merz selv har krevd, og som hans høyrefraksjon har håndhevet desto mer som gjengjeldelse for AfD-forbudet: aldri snakke med dem, aldri gjøre noe i regjering eller parlament som kunne vært gjort uten dem, uansett hva det måtte dreie seg om. Mens det var mulig å vedta de nye skattereglene i det gamle parlamentet uten verken AfD eller Linkspartei, ville det i det nye parlamentet bare være mulig å vedta dem uten førstnevnte med støtte fra sistnevnte. Og dette ville i sin tur ha sprengt den skjøre freden innad i CDU/CSU med hensyn til medlemskapet i den «pro-demokratiske» leiren.
7. Ikke helt i mål ennå
Med den nye finansforfatninga i boks, og de første formelle konsultasjonene mellom lederne for de to potensielle regjeringspartiene avsluttet, kunne de formelle koalisjonsforhandlingene begynne. Vi er i Tyskland, så det ble nedsatt seksten temaspesifikke arbeidsgrupper med seksten medlemmer hver, ni fra CDS/CDU og sju fra SPD, til sammen 256 representanter fra alle nivåer i tysk politikk, fra lokalsamfunn til forbundsregjering. På ettermiddagen 24. mars sendte gruppene sine sluttrapporter til et sentralt forhandlingsutvalg, der enighet og uenighet var nøye nedtegnet. Sjøl om disse rapportene ikke blei offentliggjort, ryktes det at uenighetene var mange, noe som betydde mange og lange forhandlingsmøter for lederne. (Tyske koalisjonsavtaler kan lett bli på mer enn 200 sider, med detaljerte beskrivelser av hva som skal tas opp og hvordan i den kommende valgperioden). Fordi SPD allerede hadde fått mer enn de kunne ha drømt om i den nye finanspolitiske forfatningen — beskyttelse av sosiale utgifter, langsiktige offentlige investeringer, en «reform» av gjeldsbremsen som i praksis innebar at den ble avskaffet — hadde de liten grunn til å komme med innrømmelser til Merz, samtidig som han hadde lite igjen å tilby.
Merz´ rivaler i CDU/CSU var raske til å beklage konsesjonene han gjorde for å få sin finanspakke vedtatt under den korte gjenværende funksjonstida for det gamle forbundsdagen. Han vil få lite eller ingenting tilbake under det nye parlamentet. På grunn av SPDs harde forhandlinger virket det i slutten av mars 2025 usannsynlig at en Merz-regjering kunne bli formelt innsatt før påske, slik Merz hadde håpet. I mellomtida forble Scholz fungerende regjeringssjef og representerte Tyskland i internasjonale fora som Nato og EU.
Etter hvert som tida gikk, og offentligheten innså at det ikke var så lett å få den stabile regjeringa de var blitt lovet, avdekka meningsmålingene illevarslende tendenser. Den første uka i april viste meningsmålingene at CDU/CSU var nede i 25 prosent, mens SPD hadde falt til 15 prosent. Die Linke hadde steget til 10 prosent, mens støtten til AfD hadde vokst til 24 prosent.
Fotnoter:
- Se: «Can Friedrich Merz get Europe out of its funk?» og ‘A fantastic start for Friedrich Merz’, Economist, 5. mars 2025; ‘The Guardian view on Germany’s new coalition: unleashing the radical center’, Guardian, 19. mars 2025; ‘The reawakening of Germany’, ft, 5. mars 2025; ‘A major and welcome turning point in Germany’, Le Monde, 7. mars 2025; ‘Germany is Back’, El País, 20. mars 2025.
- Lindner hadde tatt et – angivelig intellektuelt krevende – sommelierkurs mens han var finansminister, noe som utvilsomt gjorde hans avgang fra politikken mer spiselig.
Uthevinger av Politikus.
Framheva bilde:
Riksdagsbygningen i Berlin
«Dem Deutschen Volke» betyr
«Til det tyske folket»
for det tyske folket.
Foto: OBB/Politikus
