En av Norges store forfattere i min tid, den største, Dag Solstad, er død.
En forfatter er en person som forsøker å beskrive noe om menneskenes mestring av personlige utfordringer og samfunnet i tida de lever i. Det gjør forfatterne både direkte og indirekte med sine bøker. Noen av forfatterne bidrar også med beskrivelser av mennesker som varer over flere århundre og samfunnsforhold, som (vestlige) William Shakespeare, Fjodor Dostojevskij, Knut Hamsun og Henrik Ibsen. Mens noen blir uaktuelle etter ganske kort tid. Solstad har skrivi et hefte om Olav Duun som han mener dessverre ikke kan si oss noe lenger. Hvor lenge vil Dag Solstad kunne bety noe for kommende  generasjoner?
Fordi Solstads bøker har gitt meg både forståelse og gleder, tillater jeg meg å videreformidle  inntrykket mitt av det jeg har oppfatta av hans litterære budskap — fullt klar over at litteraturtolking ikke er mitt fagfelt.  

Av Ove Bengt Berg

Min favoritt
Solstad har vært min favorittforfatter. Jeg har med stor glede lest bøkene til Dag Solstad, særlig de første. Han har litterært beskrivi forhold jeg kan kjenne meg igjen i, inntil hans seinere bøker som ikke har klart å gi meg så mye. Jeg liker hans evne til å beskrive aktuelle samfunnshendinger på en måte som viser at han har både sosiologisk og politisk innsikt i tillegg til kjennskap til menneskesinnets mange ulogiske innfall. En litteraturanmelder framheva for mange år sia Solstads evne til å få helt hverdagslige små hendinger til å framstå som verdensbegivenheter i våre liv.

På et møte for Oktober forlag kom Dag Solstad i forbindelse med forlagets julesalg-kampanje i boligstedets bibliotek og presenterte og leste opp fra boka si,  Svik. Førkrigsår (1977). Solstad leste opp en inngående beskrivelse av en arbeidsprosess som en arbeider måtte utføre. Fascinerende opplesing, litt stotrende framført. Noen år seinere kom også Jon Michelet på besøk for Oktober. Da kritiserte han Dag Solstad for å ha skrivi bøker om krigen, «og enda hadde ingen dødd».

Hvordan danne seg et minne
Jeg hadde aldri noen form for kjennskap eller omgang med Solstad. Men jeg møtte han på 100-årsmarkeringa for Jens Bjørneboe (som ville vært svigerfaren hans om han hadde levd) på Leveld i Ål i 2020. Jeg tok kontakt med han for å benytte muligheten til å ta et bilde av han. Jeg hadde og har ikke på noen måte forutsetninger for å diskutere litteratur med Solstad, men for å være litt hyggelig i fotograferinga skrøyt jeg av det han hadde skrivi om en flott skåring som en spiller på hans lag fra barndommen, Sandefjord, hadde fått til mot Larvik Turn mens han var gutt. Han skreiv at han ikke kunne huske nøyaktig hvordan skåringa var, bare at den var fin. Men etterhvert som han prøvde å rekonstruere minnet om den, den var jo flott, kom han til at det var en mulighet for at ballen blei skutt fra egen banehalvdel i en pole rett inn i målet til Larvik Turn. Uansett hva som faktisk skjedde, det var sånn han ville huske det, for det gjorde seg best med et sånt minne, konkluderte Solstad med. Det synes jeg er en veldig god beskrivelse av hvordan våre minner blir til.

Derfor nevnte jeg for han at jeg som 7-8-åring bodde hos materialforvalteren til fotballaget Strømmen og sånn blei dratt med i fotball og det med å holde med et lag. Strømmen møtte Sandefjord i semifinalen på Ullevaal i 1957 og blei feid av banen av laget fra hvalfangerbyen. Solstad kjente til Strømmen, (mange på laget jobba på Strømmens Værksted), og Solstad nevnte straks at «det er heslige drakter de har!». (Sa han forferdelige?) Og jeg som synes de er så vakre, med grå overdel og rød bukser. (Som forøvrig også Greåker).

Det at Solstad bestemte seg for et minne som «tok seg best ut» om den skåringa til Sandefjord, minner litt om hvorfor Erich Fromm var så negativ til bruken av bilder. Bildene fryser fast en situasjon som ikke tar hensyn til at bildet endrer budskap med historia, med betrakterens utvikling og erfaring, mente Fromm.

Arbeiderlitteraturen — oppgitt
Forfattere vil både ha flest mulig lesere, og de politisk motiverte vil gjerne nå bestemte mottakergrupper. Solstad var av dem som ville nå ikke bare «folk flest», men også en bestemt gruppe, de som produserer samfunnets økonomiske og materielle grunnlag, arbeiderklassen. Dag Solstad hadde tidlig som prosjekt å skrive om og for arbeiderklassen. Det var et prosjekt som i følge Helge Ridderstrøm (førsteamanuensis ved OsloMet)  ble oppgitt fordi

forventningene ikke kunne innfris. Forfatterne kunne ikke klare å skrive om en «vilt fremmed klasses erfaringer» (Solstad 1981, s. 290). Gapet mellom den intellektuelle skribenten og de han skriver om, oppleves som for stort i 1980, skal vi tro Solstad. Men også gapet mellom forfatteren og leserne har blitt nærmeste uoverkommelig: De intellektuelle forfatterne skriver vellykkede engasjerte og estetiske tekster, men disse blir ikke lest og forstått av arbeiderklassen.

Kjartan Fløgstad stod som forfatter aleine utafor de mange m-l-forfatterne på 1970-tallet. Jon Michelet kritiserte skarpt ei bok av Fløgstad for politiske feil. (Var det Fyr og flamme?). Ridderstrøm kommenterer Fløgstads posisjon med et sitat fra Anders M. Gullestad:

Samtidig definerer han 1970-tallets ml-litteratur som en blindvei som hører hjemme «i ein tradisjon av romantiserande, arbeidarvennleg borgardiktning» og som slik sett ikke egentlig tilhører den norske arbeiderlitteraturen som sådan (Fløgstad 1997, 45). Ironisk nok benytter han seg her av lignende retoriske strategier som dem ml-forfatterne anvendte for å frakjenne sine meningsmotstandere status som «ekte» arbeider- forfattere – forskjellen er at han anvender klassebakgrunn, der de opererte med klassestandpunkt som avgjørende vurderingskriterium. (Anders M. Gullestad i Hamm, Mathisen og Neple 2017 s. 231)

Gymnaslærer Pedersen …
Som lærer på et gymnas på 1980-tallet, det var noen få videregående skoler som fortsatt het gymnas på den tida, hadde jeg en glede av, (og noen elever?), å lese fra boka om den timen med beskrivelse av mange elever som endte med synging av den vietnamiske nasjonalsangen. Mer enn om syklinga over vannet til Rød Front-leiren på Håøya. Der den proletariserte legen Nina Skåtøy skjøyt seg. Det var gode grunner for å skrive en litterær beskrivelse av  «den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land».

Diskusjonen mellom Pedersens tidligere elev og SUFeren Werner Ludal som hadde blitt sosialdemokrat er interessant. Ludal hadde en rekke gode argumenter om det som ikke dreier seg om hva som «forkorter utbyttingens tidsalder» (Bertolt Brecht). Pedersen innså at mange av innvendingene mot kommunismen, særlig fraværet av frihet og folkelig innflytelse på samfunnsstyringa i de landa som erklærte seg som kommunistiske, hadde Ludal rett i. Men Pedersen forsvarte seg med en joker: «Jeg sa at jeg ikke hadde noen som helst ønsker om å være en hvit mann. Jeg ville ikke være en hvit mann. Jeg gjør alt jeg kan for ikke å være en hvit mann. Sa jeg.»

Beste bok
«Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige»?
Uten å ha hatt noen gode argumenter for det, har denne boka fascinert meg som Solstads beste. Det ligger en viss fortvilelse og  følelse av umulighet i tittelen. Til Dagbladet 19.10.1984 sier Solstad at han med «Gymnaslærer Pedersen …» har gått inn i stoffet på en ny måte. Det var hans første jeg-bok og boka om det ugjennomtrengelige ser han på som en oppfølger av vekkelsesboka.

Grunnen til at jeg likte «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» var vel håpløsheten som en av personene viser når han til en gjest han setter pris på, tar fram en videosnutt som viser menneskenes skjebne som vi ikke styrer over. Et hotell i en høyblokk er i brann. Noen brenner inne, noen kaster seg ut fra vinduet og faller brennende ned langs husveggen. Solstad skriver om «det tilfeldiges herjinger i dette vårt eneste liv», som kan sendes i reprise så lenge vi vil:

De menneskene som nå befinner seg der inne i bygningen, de veit at de snart vil bli brent opp. Enten de vil eller ikke så vil den kroppen de kjenner leve, og som på en underlig måte er dem sjøl, bli brent, og de vil dø, med forferdelige smerter før du er død. Hvem kan fatte det! Hvem kan forstå noe så forferdelig! Men på Romsås kan de iaktta det, følge med i det, ja granske det. Bjørn Johnsen sitter med Fjernkontrollen og kan sende de avgjørende øyeblikk i reprise. Dette er noe annet enn Dagsrevyen. Dette er de virkelige Nyhetene. De Nyhetene du prøver å unnslippe, og som den 29-årige ekspeditør og fhv. ishockeyspiller Bjørn Johnsen ønsker å vise deg. Det er helt stille i stua på Romsås. Alle er fjetra av bildene, oppslukt av det tilfeldiges herjinger i dette vårt eneste liv.

På Dagbladets spørsmål om Solstad håper at romanene hans til og med den om det ugjennomtrengelige skal føre til omveltning i samfunnet, svarer han:

Det håpet var større før. Du kan ikke skrive en roman med et slags pedagogisk siktepunkt, og «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige » er man fratatt alle revolusjonære visjoner du finner i mine tidligere bøker. Så du ser hva som blir igjen. …Og vi kan si den [boka] er revolusjonær fordi den krever en total forandring.

Om å forstå Solstad
Når jeg leser Øyvind Andresens innsiktsfulle vurdering av Dag Solstads forfatterskap, skjønner jeg at det er mye  jeg ikke har skjønt av Solstads budskap. Andresen beskriver fellestrekk i Solstads forfatterskap:

For Solstad finnes det intet liv utenfor historien. Et motiv som går igjen hos Solstad er personlighetens forgjengelighet i møte med historien. Som Fjord uttrykker det i Roman 1987: «… sjølve den tid vi lever i preger oss sterkere enn våre individuelle liv, stilling, bakgrunn og oppfatning.»

I 1984 uttalte Solstad til Vinduet: «Å være en fri, uavhengig intellektuell er en umulig situasjon. Egentlig er alt jeg har skrevet et forsøk på å løse dette dilemmaet.» Dette er like gyldig i dag. Solstads forfatterskap inneholder er en utprøving og analyse av forskjellige intellektuelle posisjoner i det norske samfunnet fra slutten av 1960-årene til i dag.

Alle hovedpersonene i Solstads romaner (med unntak av de fire sosialrealistiske kollektivromanene) er dobbeltgjengere, født omkring 1940 med oppvekst i en liten by på Østlandet (antakelig Sandefjord), fra små kår, har fått sin utdannelse på 1960-tallet – og har en type intellektuelle yrker, oftest i det offentlige. (T. Singer er litt yngre.)

Alle er de isolerte, ensomme, spaltede mennesker på leiting etter mening og helhet i tilværelsen – og de uttrykker en sorg over et felleskap som har gått tapt eller som det ikke er mulig å opprette eller opprettholde.

Husket — som hva?
Jeg har lest nylig en annen som refererte til Solstad som hadde sagt at det var viktig for Solstad å bli husket som en som ikke var tilhenger av sosialdemokratiet, men av kommunismen.