Rødt er samla til landsmøte der kampen står om det er riktig å sende flest mulige arbeidere i skyttergravenes død. Rødts nåværende ledelse vil være best i Norge og Europa på å sende våpen og penger til Ukraina for å holde en tapt krig gående enda lenger. I Ukraina fanger presidenten ungdommer på gata for å sende dem utrente i døden. For også Rødt-ledelsens er besatt av den fikse idé om at det står om å redde Europas eksistens, overlevelse, for å hindre Russland i å okkupere resten av Europa.
Mens Rødt samtidig i Norge er bekymra for om norske ungdommer kan tåle ubehagelige blikk og kommentarer fra andre mennesker.
Samtidig er kapitalismens oppsving med gjenoppbygginga i Europa etter siste verdenskrigs ødeleggelser over. Produksjonen og dermed kapitalismens akkumulasjon stuper og velferden bygd opp etter krigens restrukturering bygges ned ved hjelp av arbeidernes falske profeter i sosialdemokratiet. Sosialdemokratiet som har oppretta NAV for å fjerne folketrygden og redusere offentlig pensjon til sosialhjelp. De som Rødts ledelse nå har ønsker om å sitte i regjering med.

Av Ove Bengt Berg

Kamp mot forskjells-Norge
Men momsen er ok for Rødt
Etter at alle i Norge har betalt  skatt av lønn/pensjon, må vi med momsen betale en ekstraskatt på 25 prosent av alt vi kjøper.

En flat skatt, ubetydelig for de rikeste, tyngende for de fattigste. Sammen med skattefradrag for gjeldsrenter er disse ordningene Norges viktigste overføring av verdier fra dem med minst til dem med mest. Det godtar Rødt. Rødt har ikke noe krav om å fjerne ekstraskatten moms. Trengs penga, kunne ekstraskatten moms  vært innkrevd med den ordinære skatten der betalingsevnen avgjør hvor stor den skatten blir.

Rødt foreslår å være skeptisk til veger som trenger bompenger for å bygges. Rødt tar ikke opp at bompenger finansieres med lån med høye renter som både er en ny ekstraskatt der ekstra fortjeneste pøses inn i banker og finansinstitusjoner. I praksis blir bompengefinansierte veger dobbelt så dyre som finansiert over offentlige budsjetter.

Det virker ikke klart og tydelig at Rødt går inn for å sikre oljefondet med investeringer i norsk infrastruktur.

Hvorfor hovedbudskapet «Forskjells-Norge»?
I et land med en av verdens mest velstående og likestilte befolkning er altså Rødts påstand at kamp mot forskjells-Norge er den viktigste saka. Uten at tilleggsskatten på 25 prosent av alt forbruk er noe problem for Rødt.
Forskjells-Norge er en hovedparole som ikke er direkte presis, og som jeg har vanskelig å forstå kan få arbeidstakere flest til å strømme til valgurnene for å stemme Rødt. Det virker som om parolen er valgt fordi den føles mest som å smake av marxisme og sosialisme og kan rettferdiggjøre de andre krava Rødt mener er de egentlig viktigste.

Formålet med NAV:
Vekk med folketrygd, bare sosialhjelp
Under presentasjonen av forslag til nytt arbeidsprogram sa Mímir Kristjánsson at Rødt ville gå for en oppløsning av NAV. Det er et riktig forslag. Begrunnelsen var uklar. Jeg tviler på at noen i Rødt forstår hvorfor Stoltenberg fikk oppretta NAV ved å slå sammen den statlige arbeidsmarkedsetaten (som i praksis alt var nedlagt), den statlige trygdeetaten og de rundt 400 kommunale sosialkontorene. Alt på 1970-tallet trakk kapitalinteressene i Europa seg fra etterkrigssamarbeidet med arbeidstakerorganisasjonene. Kapitalen trengte større fortjeneste, og var ikke lenger interessert i å betale for velferd og sosialstøtte. I Norge blei politikken viktig seinere.

Politisk var kapitalen og de tradisjonelle kapitalvennlige partiene diskreditert for å få oppslutning i å gjennomføre denne politikken. Det var bare sosialdemokratene som hadde tillit nok til å få gjenomført denne nedskjæringa. I Tyskland var det sosialdemokratene med Schröder som tok den oppgaven før de andre. I Norge begynte Brundtland, men tyngde på velferdsreduksjonene blei det først med Stoltenbergs mange grep. Nedskjæring av pensjonene, og viktigst, ikke lenger statlige garanterte pensjoner. Med Stoltenberg, Arbeiderpartiet og LO blei det nå bare pensjoner i den grad de heldige kapitalistiske fondene gir avkastning. Derfor oppretta Stoltenberg en framtidsretta politikk med NAV som et framtidig statlig sosialkontor med minimumsytelser. Sosial- og velferdspolitikken er satt 100 år tilbake. Sånt tror få om noen i Rødt om storebror Arbeiderpartiet.

Arbeidsprogrammet:
Lokkemiddel utad som innad
Rødt skal vedta et arbeidsprogram på over 4 000 linjer. Der er det mange punkter som enkeltvis er både fornuftig og godt og som burde vært gjennomført i Norge. Men det er ytterst få av kravene i disse 4 000 linjene som det vil bli kjempa for daglig utad fra ledelsen og eventuelle stortingsrepresentanter.

Arbeidsprogrammet er først og fremst til innvortes bruk for å tilfredsstille alle særingene som flokker seg om små opposisjonspartier. Arbeidsprogrammets  synspunkter vil tilfredsstille medlemmer til hovedbudskapet med lokking for sære interesser som samtidig kan brukes overfor de samme særingene utafor partiet.

Arbeidsprogrammet er urealistisk detaljert til å kunne gjennomføres på noen som helst realistisk måte. Det er knapt noen offentlig tjenestepersons arbeid som ikke er omtalt. Ingen flertallsregjering ville noen gang tenke seg å planlegge i detaljer sånn som Rødts arbeidsprogram forutsetter nærmest daglig i fire år framover. Det bekrefter at arbeidsprogrammets funksjon er til allmenn politisk intern og ekstern beroligelse — og avsporing. Og for å gi partiledelsen frie tøyler til å gjøre akkurat hva som passer den.

Rødts program følger tydelig i spora fra AKP og Rød Valgallianse, med særinteressenes fest der alle særinteressenes «departementer» får gjennom sine særinteresser uten overordna styring. 4 000 linjer med politikk kan ikke gjennomføres samtidig, og ledelsen velger ut fra sin vurdering av den aktuelle situasjonen hva de vil jobbe for. For ledelsen har uansett sine egne prioriteringer som de kjører uavhengig av hva medlemmene og arbeidsprogrammet sier. Partiets stortingsrepresentanter nyter Stortingets deilige rød skinnseter og tar i samsvar generell internasjonal politisk lærdom at parlamentsgruppene i partiene tar over makta i partiet fra medlemmene.

NATO-politikken
Det er mest utenrikspolitikken og den ivrige tilslutninga til Natos forsvarspolitikk som den siste tida har stått i sentrum for Rødt. Grunnlaget for kampen for Ukraina og forsvarsforlikets NATO-politikk er at det eksistensielle grunnleggende politiske grunnlaget for overlevelse av Europa og Norge som sjølstendige stater er å forhindre det påstått snart forestående angrepet på hele resten av Europa fra Russland. Etter to store europeiske invasjoner i Russland (Napoleon og Hitler), venter vi fortsatt på russisk invasjon i Europa. Den flere århundrelange grunnfesta russofobien i Europa har også solid rotfeste i Rødt.  AKP(m-l) forberedte seg til militær kamp mot Sovjets påståtte planlagte invasjon av Norge på 1980-tallet. Nå ruster Rødt seg til kamp mot invasjon fra en stat med en fjerdel av Europas befolkning, og som etter tre års invasjon i Ukraina, til og med «fullskala» krig, bare har klart å erobre mindre territorier i Ukraina.

Antirasisme og innvandring
Den politiske saka som alle ledere i Rødt, som også i SV og MDG, er glødende opptatt av og kan alt om, er kampen for generell migrasjon i hele verden som middel for å utvikle lik velstand verden over. Masseinnvandring til Europa og Norge for alle som ønsker det, kan Rødts ledere alt om. Det er imidlertid ikke et hovedkrav som Rødt tillater diskusjon om. Det er kun et spørsmål om moral og rasisme — med debattforbud. Det er ikke tillatt å ta opp spørsmål som nytten for landet som mister innbyggere, og nytten for landet som mottar de nye innbyggerne. I motsetning politiske spørsmål flest kan nytten og kostnadene ikke diskuteres. Sier du ikke spontant og automatisk ja uten videre til alle som ønsker å bosette seg i Norge, er du, om ikke nazist og fascist, helt klart minst umoralsk og rasist.

Er det problemer med innvandring og integrering, hvis det en sjelden gang innrømmes, skyldes det kun hvit rasisme som på alle måter hindrer annerledes utseende og troende mennesker sine menneskeretter og som holder dem nede. Innvandrerne, sammen med samene,  sees på som Norges eneste ufeilbarlige mennesker, og de er uten sjølstendig evne til handling og vilje. Hadde det ikke vært for at mennesker som disse i følge Rødt er heva over kritikk, ville en sånn karakteristikk av andre mennesker fortjent karakteristikken grov rasisme.

Rødts argument: Utskjelling, utestenging, bøter og fengsling
Avvisninga av diskusjon om rasjonaliteten ved økt innvandring og om integreringspolitikkens grunnlag er riktig med utskjelling, er typisk for den intellektuelle overklassens nedlatende ekskludering. Det er typisk for overklassen i Europa de siste fem hundre åra. Med denne politikken følger lover med reaksjonær innskrenking av ytringsfrihet, og fengselsstraffer og bøter. Uønska meninger fører til opprettelsen av et omfattende kontrollerende og straffende statsapparat i tillegg til det private Faktisk.no. Når Rødt kombinerer denne innskrenkende diktatoriske wokekulturen med sosialisme, bidrar Rødt dessverre til å bekrefte at et kommunistisk, eller sosialistisk system med felleseie av produksjonsmidlene, ikke er mulig uten en omfattende politistat. De vestlige «liberale» styringssystemene, som reelt er autoritære, og som i økende grad innfører nye lover og fengsel for ytringer og nekting av mulighet til å leie lokaler, jubler alle Rødt-sympatisører entusiastisk for som nærmest en paradisisk seier.

Stans av oljeproduksjon
Det grønne spranget: Uten energi fattigdom
Rødts programutkast for klima er en kopi av regjeringas klimapolitikk. Hele pakka er kopiert ukritisk, fordi klimafraksjonen i Rødt mener akkurat det statens betalte særinteressepolitikere mener om dette. Oljeproduksjonen skal stanses uten datofesting. Det er en klimapolitikk fullstendig uten realisme, og er langt fra enhver sosialistisk tankegang og det motsatte av kamp mot «Forskjells-Norge».

For det første fordi det bare er 14 prosent av verdens utslipp av  det er inngått avtale om som skal reduseres, hvorav halvparten av dette er utslipp i Europa. Over Norge og Europa er det ingen egen atmosfære. Innføring av kjempedyr sol- og vindenergi som ikke kan levere strøm når det er bruk for den er folkefiendtlige drømmerier. Jo mer strømproduksjon fra sol- og vind øker, jo mer øker bruk av olje, gass og kull, viser praksis. Kutting av tilgang på den eneste effektive energien som finnes utenom atomkraft, kombinert med en stagnerende kapitalisme, er som rottegift. Som vi ser i Tyskland.

De kinesiske kommunistenes seier over USA i 1949 førte til store framganger for kineserne. Men det store spranget i Kina på 1950-tallet blei ingen suksess for folket. Heller ikke Maos kampanje for å utrydde Kinas spurver. Begge kampanjene bygde på «tenk på en tanke», på virkelighetsfjern subjektivisme. Millioner døde. Det vestlige elitessjiktets grønne skifte er ikke bedre enn det kinesiske spranget. At Vestens intellektuelle elite skal fange CO₂-molekyler med tårn på Klemetsrud i Oslo til 10 milliarder kroner, er som å se partilederne løpe rundt og fange CO₂-molekyler med innsektshover. Tragisk som Maos spurveutrydding. Det vil føre befolkninger ut i fattigdom og mange hundre år tilbake i velstand. De meningsløse tiltaka er så dyre at det vil suge penger ut av folk flest. Det vil bli produsert mer CO₂ for å fange CO₂ enn det klimaaktivistenene klarer å fange. Det grønne spranget er verdens første planlagte fattigdomstiltak.

FNs klimapanel sier at om vi nøyer oss med dagens klimatiltak, ikke gjennomfører nye tiltak, vil det i 2050 bli 150 millioner færre fattige mennesker som vil sulte enn om de skjerpa tiltakene som Rødt støtter blir gjennomført. Rødts klimapolitikk er som klassisk europeisk imperialisme som påfører verdens fattigste nød, elendighet og død. I tillegg til å gjøre nordmenn fattigere.

«Hvorfor endte vi der?»
Minoritetens makt: Ville kutte pensjonen til 1 million nordmenn
I en svært godt beskrivende bok, historikeren Finn Olstads Hvordan havnet vi her?, er en historie om det moderne Norge. I boka tar Olstad opp de to siste tiåras «enestående raske endringer». Forlaget til boka skriver på omslaget om dagens utopiske politiske trekk som bryter med en mer pragmatisk og realistisk tradisjon. De globale utopiene kommer fra andre land, og gjelder særlig innvandrings- og klimaspørsmål. Begge områder kjennetegnet av en internasjonal «humanitær» overklasse, et politisk kompleks, finansiert av statsmidler med fullmakt til, uten folkelig oppslutning, til overnasjonal styring etter denne elitens tenkte tilfeldige subjektiv innfall.

På 1990-tallet gikk Rødts forløper Rød Valgallianse til valg på i praksis å halvere pensjonen til 1 million offentlig ansatte, sannsynligvis mer. Det nye politiske kravet var «Lik pensjon for alle». Det betydde i praksis «Lik lav pensjon» til alle. Men alle offetntlig ansatte, og også mange private, hadde en pensjon som utgjorde to tredeler av arbeidsinntekten. Da ville de miste den pensjonen med det kravet. Kravet som ramma så mange oppstod fordi en minoritetsgruppe fikk lov til å kjøre fram sitt sneversyn uten helhetsvurdering.

Det gamle høyrekravet før folketrygdens gjennomslag midt på 1960-tallet, at staten bare skal bidra med en liten lav pensjon, så får det stå opp til hver enkelt sjøl å skaffe seg en pensjon de kan leve med, blir det nå i det stille tilrettelagt for i Norge.

Jeg fant ikke i programmet at Rødt støtter pensjonskravet som i snart 100 år har vært for flere enn bare offentlige tjenestepensjoner, to tredeler av siste års arbeidslønn. Rødts krav burde vært at det skal gjelde for alle.

Krever ikke hyppigere folkeavstemninger
I programutkastet peker Rødt helt riktig på at makta innbyggerne har gjennom valg, får mindre og mindre å si. Andre påvirkningskanaler som aksjoner, organisasjoner 0g medier har tatt over den vanlige styringa. Men Rødt går ikke inn for et system med hyppigere folkeavstemninger, og muligheten for at et visste antall velgere, opp mot for eksempel en halv million, vil få rett til å kreve folkeavstemninger om saker de ønsker at folket skal ta stilling til. Det er kanskje naturlig, for minoritetenes makt i Norge ville bli sterkt redusert om spørsmål som innvandringas omfang og integreringstiltakene skulle bli gjenstand for folkeavstemninger. Som heller ikke systemer som dagens strømmarked. Også Rødt frykter velgernes meninger. Rødts synspunkter på innvandrings- og integreringspolitikk har ubetydelig oppslutning blant folk.

Skam over folket – trappa på Ensjø
Ofte kan det øke forståelsen for hva som er typisk for hva som skjer i verden å ta et blikk ned fra den internasjonale militære rivaliseringa mellom stormaktene til et lite alminnelig hverdagsproblem hvorsomhelst i verden. Som til ulikt vedlikehold på gangveier i bydeler i Oslo og ei ny trapp over tbanestasjonen på Ensjø i Oslo.

Bydel Alna er en av de tre store innvandrerbydelene i Oslo og grenser til Bydel Gamle Oslo. I Alna er det hele året alltid nærmest daglig vedlikehold av gangveier mm og med fjerning av snø, is og grus. Der har Rødt en representant i bydelsstyret. I Bydel Gamle Oslo derimot, der Rødt har to representanter, med færre innvandrere tross at Grønland ligger i bydelen, er vedlikeholdet for daglig tilrettelegging for trivsel mye dårligere enn i Bydel Alna.

Et forklarende eksempel er den nye trappa over tbanen i Bydel Gamle Oslo. Den er brattere enn normalt, det er ikke tak over trappa eller innlagt varme i trappetrinna som kan smelte snø og is. Ved store snøfall blir det lett ei sklie, og særlig med skifte av varme og kulde blir det mye is. Det er heller ikke prioritert måking av denne trappa. Da må folk nærmest klatre opp og ned trappa med de skarpe kantene. Dette er hva Rødts bydelspolitikere er med på å tilby innbyggerne, skattebetalerne. Trappa på Ensjø er ikke et resultat av parolen «Tjen folket», men heller «Skam til folket».

Skam til folket er treffende, for i stedet for å bruke penger på ei trapp som verdsetter folks behov, har styret i Bydel Gamle Oslo funnet det riktig å sette opp tre svært høye og breie potteplanter malt i mange av regnbuens farger. For å minne folk på den undertrykkinga av homofile gjennom all historie over hele verden, og gjøre bydelens folk i dag medansvarlige for undertrykkinga og tvinge dem til å føle skammen for andres undertrykking.

Et typisk eksempel på Rødts politiske budskap til vanlige folk.

Rødts framtid:
Rødt er et parti for den intellektuelle overklassen om de aldri så mye fortsatt har mange fagforeningsledere på bedriftsnivå som jobber mot «Forskjells-Norge». Denne overklassens tilfeldige utopiske innfall slutter Rødt seg ukritisk til og styrker politikken sin med å skyve alle undertrykte påståtte minoriteter i Norge foran seg.

Også i Norge vil oppslutninga for «woke-ideologien» etterhvert slokne. Det er nærmest en samfunnslov med reaksjon på den voldsomme kulturelle omveltninga som en liten ekstremt aktivt minoritet har fått gjennom på statsnivå i nesten alle europeiske regjeringer, og i USA, de siste 40 åra. Alle voldsomme aksjoner møter alltid en reaksjon.

Woke – ingen framtid
Wokes framtid er også i Norge å gå på et voldsomt nederlag. Det som måtte være av fornuft i mange av krava blir ødelagt av ekstremisme, som påstanden om opptil åtte kjønn som i tillegg skal ha statsstøtte for operasjon. Kanskje vil den uunngåelige motbølgen hindre Rødt i å nå 4-prosent-sperra allerede til det kommende stortingsvalget.

Det vil uansett ikke være tilstrekkelig mange minoriteter og journalister/professor-doktorer i samfunnsfag sammen med sosionomene til å sikre Rødt en stor stortingsgruppe om partiet fortsetter den virkelighetsfjerne utopiske politikken.

Et antikapitalistisk antiimperialistisk initiativ må begynne fullstendig på nytt. Uten å dra med seg innflytelsen fra den nedlatende intellektuelle overklassens forakt som en historisk byrde.

Det blir ikke lett for kommende generasjoner.

Framheva bilde:
Foto: Brage Aronsen

Sist oppdatert 09.03.2025 kl 17.19
med bilder fra Ensjø.

Du kan få nye innlegg
fra Politikus gratis tilsendt 
hvis du fyller ut epostadr under: