Det er sjokkerende å registrere hva de norske og øvrige europeiske politikerne, statslederne og de utallige statsfinansierte universitetskommentatorene og journalistene sier og gjør. De kan åpenbart ikke ha tenkt seg annen løsning på krigen enn en fred som innebærer et totalt nederlag som Russland vil finne seg i uten bruk av alle sine atomvåpen. Og de må ha trodd på sin egen illusjon om at krigen i Ukraina ikke er en stedfortrederkrig mellom USA og Ukraina. Og at Ukraina kan vinne krigen bare de får nok penger og våpen fra Europa.
Denne moralistiske kunnskapsmangelen med sine romantiske og virkelighetsfjerne ideer varsler om at Europas statsledere igjen vil kunne starte en ny krig på grunn av sin manglende realisme. Denne gang med Nobelprisen i fred som sitt banner, men nå uten at de drar resten av verden med seg.
At det vestlige grønne skiftet, spranget, avlyses for krigens økte CO2-utslipp kan ikke veie opp for den nye Europa-krigens menneskelige og materielle ødeleggelser.
Av Ove Bengt Berg
Redaktør Politikus
Ola Tunander:
Vi har nå en generasjon av politikere og journalister
som tror at man kan tvinge en motpart til å akseptere en vestlig oppfatning
og at man med vold kan tvinge Russland som atomvåpenmakt til å tilpasse seg.
Det er en generasjon som lider av hybris, samtidig som man savner empati og realpolitisk sans.
John J. Mearsheimer:
Og nå har vi en situasjon der det høres ut som om europeerne
snakker som Biden-administrasjonen,
og befinner seg på en annen planet
enn den Trump-administrasjonen opererer på,
Hvor alt dette fører hen, ser ikke ut til å være bra.
Helge Lurås:
Dette er avgjørende tider,
og vi har fjols ved roret
i Europa og i Ukraina.
Dessverre.
Krig, en fortsettelse av politikken
Sjøl vår statsminister med sin gode eksamen i politikk, og de mange krigsivrige samfunnsprofessorene og journalistene i «de redaktørstyrte mediene», demonstrerer tydelig at de ikke forsår Clausewitz´ helt opplagte tese om at krig bare er en fortsettelse av politikken.
Ola Tunander har skrevet veldig godt om den generelle og konkrete opptakten krigen, hva som er drivkreftene for krigen. Og det finnes ganske mye litteratur om USAs offensiv fra Berlin-murens fall. Gjengitt her på Politikus og flere andre steder. John J. Mearsheimer har vært den ledende med et realistisk utgangspunkt fra før krigen. I forskning om internasjonal politikk skilles det mellom en realistisk tilnærming og en idealistisk tilnæring til internasjonale konflikter. Realisme betyr å erkjenne styrkeforholdene i en anarkistisk verden og en idealstisk tilnærming er å prioritere en moralsk og rettferdig verden, nærmest for enhver pris. Kriger flest er forsårsaka av idealistenes drøm om den moralsk rettferdige verden.
I boka Krigen i Ukraina fra 2023, redigert av Tormod Heier, er det mange artikler som det er ufattelig at våre tre utenriksministre og tidligere statsminister Solberg og hele journalistkorpset ikke tar med i betraktninga. I boka konkluderer Øyvind Østerud i kapitlet Den globaliserte krigen — Ukraina og den nye geopolitikken:
På vestlig side har en realistisk posisjon vært at Russland så NATO-utvidelsene som en økende sikkerhetstrussel, og at det bare bare var et spørsmål om tid før landet ville bruke makt for å stanse prosessen. Den konkurrerende idealistiske posisjonen, stort sett den offisielle i vestlige land, har vært at invasjonen av Ukraina springer ut av russiske ekspensjonsplaner og en gradvis mer autoritær vending under president Putin.
Trump bryter med USAs politikk fra 1990
Helt fra Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning har det mer eller mindre vært en tydelig amerikansk politikk. Både med falske løfter til Russland og offensiven og all aktiviteten i Ukraina har ikke erobring, men tydelig svekking av Russland vært målet på veg mot Kina.
Nå er ikke lenger Trumps signaler svekking av Russland. Mye kan tolkes som at Trump vil tilfredsstille Russlands stormaktsbehov. Det er jo også i samsvar med Russlands store makt, seirene på slagmarka og Trumps krav overfor sine naboer i sitt nærområde. Som Kennedys krav overfor Cuba i 1962.
Overraska?
De vestlige Europa-lederne var neppe forberedt på visepresident Vance sin tale i München. Men at de kunne tro på at Trump — ut fra det han har sagt i valgkampen og etter seieren, og den negative omtalen av Zelensky som verdens beste tigger — skulle sørge for en fred som førte til full russisk tilbaketrekking og erstatning for krigsskadene, må kalles uansvarlige og kunnskapsløse drømmerier. De har altså med sine mange rådgivere og forskere overhodet ikke tenkt seg den situasjonen som har oppstått. Hva bruker de tida si og penga sine på? I Norge, som har tre utenriksministr, hvorav den ene kommer fra jobben som NATOs generalsekretær etter mange år, og som påtenkt leder av Sikkerhetskonferansen i München.
Sjokkinnkalte møter i Paris, to møter, med noen EU-topper, vitner om et lederskap totalt ute av vater.
Pensjonert forsker i Prio, Ola Tunander, skrev så seint som i desember i fjor, gjengitt på Politikus:
Det er ubegripelig at norske myndigheter fortsetter krigen som man nå gjør, og desto lenger man fortsetter, desto mer territorium vil Ukraina tape. Ifølge president Zelenskij tidligere militære rådgiver, Oleksij Arestovytsj, har 4,5 millioner ukrainske menn ikke registrert seg. De holder seg i skjul. De vil ikke delta i krigen og forsøker å flykte. Financial Times skriver at 50 – 70 % av de nye rekruttene går tapt etter få dager ved fronten. TheEconomist sa i november at det har vært ukrainske tap på nær 500 000 soldater, men dette er antagelig et lavt estimat. Associated Press (AP) refererte i november til en ukrainsk soldat som sa at for enhver granat Ukraina skyter, skyter russerne 50. AP skrev at 100 000–200 000 ukrainske soldater har desertert til Russland. Etter hvert vil Ukraina ha tapt mer enn en million mann. Hvis Vesten til tross for dette vil fortsette krigen, vil flere millioner gå tapt.
Det er denne ensidigheten, den eneste rette mulige politikken, som åpenbart dominerer all tankegang. Det finnes ingen alternativer. Fullstendig prega av den moralske ensrettinga til de minoritetsgrupper som preger all ideologi i Europa om at motforestillinger, langt mindre dialog, er aktuelt. Har en ikke tenkt på ulike mulighetsrom, blir en så overraska som lederne blei av forhandlingene mellom USA og Russland om en avslutning på krigen.
At ikke en eneste av dem, som vår eksamensflinke statsminister, alle journalistene og alle de ikke-valgte statsfinansierte politikerprofessorene på universitetene, har sett den minste rimelighet i at Ukraina-krigen reelt er en stedfortrederkrig mellom USA og Russland, er rett og slett ikke til å fatte. Skjønt Stoltenbergs assistent kom under Arendalsuka i fjor til å si noe om at en del av fredsslutninga ville være å avstå arealer til Russland.
Uegna ledere – farlige ledere
Ola Tunander skreiv 12.12.2024 i artikkelen Hvordan avslutte Ukrainakrigen? Med det sterkeste klimatiltaket noensinne?:
Vi har nå en generasjon av politikere og journalister
som tror at man kan tvinge en motpart til å akseptere en vestlig oppfatning
og at man med vold kan tvinge Russland som atomvåpenmakt til å tilpasse seg.
Det er en generasjon som lider av hybris, samtidig som man savner empati og realpolitisk sans.
Totalt uforberedt, noe om er pinlig nok i seg sjøl, hadde statslederne og deres støttespillere på universitetene og i mediene ikke noen annen plan enn den ene planen, plan A. Trass i at de alle helt sikkert har gjennomført et titalls kostbare kurs i vidsyn og allsidighet.
De skjønner fortsatt ikke at Russland, uansett hvem som sitter ved makta der, ser på NATOs mulige framskutte utskytingsbase i Ukraina som en eksistensiell trussel som Russland ikke kan tape og trenger å bruke sine atomvåpen for å hindre. Et kjernefysisk spill har Helge Lurås «ingen tiltro til at de europeiske elitene er kompetente til å håndtere.» Det de siste dagene har vist om Vest-Europas lederes reaksjoner gjøres Lurås sin karakteristikk til et åpenbart faktum.
Helge Lurås skriver i kommentaren sin 18.02.2025 på iNyheter:
Med tanke på det som blir sagt fra Europa, virker det som om de politiske lederne for lenge har levd i en politisk verden der ordene deres ikke betyr noe. Der de har vendt seg til å snakke i store ord uten substans og der mediene aldri har fulgt opp med seriøse spørsmål.
Lurås fortsetter:
Å snakke om seier i Ukraina nå, og det uten USA på laget, når man i tre år ikke har oppnådd annet enn sakte russiske fremgang, vitner om at man lever i en verden der ord ikke relaterer seg til virkeligheten.
Bare det at vest-europeiske statslederne tillater Zelenskyj å uttale seg som han gjør om både Putin og særlig Trump, tyder jo på at de ikke mestrer situasjonen og bare lar den skli ut sånn at spørsmålet om krig i Europa avgjøres av «tingenes egen logikk». Lurås viser til at Natos politikk mot Russland de siste 30 åra har slått fullstendig feil og ført til krig både i Georgia og Ukraina. «Noe har gått fullstendig galt» hevder Lurås og skriver at det er «forstemmende at europeiske politikere vil ha mer av det som ikke har fungert.».
Det er ikke bare leit, men det er faretruende treffende karakteristikk Lurås konkluderer med:
Dette er avgjørende tider,
og vi har fjols ved roret
i Europa og i Ukraina.
Dessverre.
Framheva bilde:
Foto: OBB/Politikus
Du kan få nye innlegg
fra Politikus gratis tilsendt
hvis du fyller ut epostadr din her:
