Hvis Trump lever til 20. januar i år, blir han innsatt som president for andre gang. Den nederlandske professoren i klinisk psykologi i Ghent, Mattias Desmet, skreiv 6. januar noen synspunkter omkring Trumps valg og hva vi kan vente av han. Desmet er skeptisk både til dem som er sikre på at Trump vil redde verden og til dem som er sikre på at Trump vil ødelegge verden. Desmet mener at det ikke først og fremst var Kamela Harris som tapte valget, men at det var «hovedstrømsmediene», «de redaktørstyrte mediene». Desmet hevder at grunnen til at Kamela Harris tapte var at «folkene bak henne undervurderte hvor lei (en del) av folket er av deres hule politiske retorikk og hykleri.»
Desmet tviler ikke på at Trump og Elon Musk er handlingsdyktige. Men han frykter at Musks mekaniske menneskesyn kan føre til en digital overvåkingsstat, som ikke er løsninga på, men snarere årsaken til den stadig økende aggresjonen i samfunnet. Og spør om Musk vil ta hensyn til sjelen i vårt verdenssamfunn.
Politikus
Mattias Desmet
Virkeligheten bak tilsløringa
(The Real Behind the Veil of Appearences)
Den 20. januar blir Donald Trump innsatt som USAs president. (Gjen)valget av ham er sannsynligvis den mest betydningsfulle politiske hendelsen siden andre verdenskrig. Hva den endelige betydninga vil bli, vet vi ennå ikke. «Livet leves framover, men forstås bakover» (sitat fra Søren Kierkegaard).
Det er godt å lære seg å leve med denne usikkerheten. Det er ikke et tegn på storhet å alltid være sikker, men det er et tegn på menneskelighet å bevare roen i usikkerhetens nærvær. I en viss forstand er det til og med en etisk plikt å omfavne usikkerheten. Trump er et menneske, og som alle mennesker er han kompleks og dynamisk i sin natur, og dermed uforutsigbar — i hvert fall for den menneskelige hjerne. Jeg er derfor noe skeptisk både til dem som er sikre på at Trump vil redde verden, og til dem som er sikre på at han vil ødelegge den.
Når det er sagt — Trump vant valget. Og Kamala Harris tapte. Harris’ tap har blitt tolka på mange måter: Hun gjorde taktiske feil, hun mangla retoriske ferdigheter, «den djupe staten» ønska å fremme en person som var lett å manipulere (men det slo feil), eller hun undervurderte Trumps raffinement og intelligens, og det finnes flere argumenter for hennes tap.
Her er en annen mulig forklaring: Kamala Harris og folkene bak henne undervurderte hvor lei (en del av) befolkninga er av deres hule politiske retorikk og hykleri. Clinton, Obama, Biden — de utgjør en pen fasade som maskerer det motsatte av det den utgir seg for å vise:
- Maleriet av Bill Clinton utkledd som kvinne i Jeffrey Epsteins herskapshus,
- Barack Obamas tildeling av Frihetsmedaljen til Condoleezza Rice etter at hun så gjennom fingrene med at hundretusener av barn døde i Irak,
- Hillary Clintons barnslige trass og skadefryd da slutten på Gaddafis liv også markerte slutten på en velstandsperiode uten sidestykke i Libya,
- Joe Biden som går etter dissidentjournalister og fengsler politiske motstandere samtidig som han framstiller seg sjøl som en stor forsvarer av demokratiet.
Den smertefulle paraden av groteske hyklerier fra demokratenes side er lang, altfor lang. Ikke at republikanerne er uten skyld – også de har skjeletter i skapet, og det skal jeg kanskje skrive om en annen gang. Men dette handler om hvorfor Demokratene tapte valget.
At mange mennesker ikke lenger lar seg imponere når disse demokratene presenterer seg som dydens store representanter — hvem kan bli overraska?
Al Gore [tildelt fredsprisen av Norge, mest som trøst fordi en demokrat tapte presidentvalget, mrkn Politikus] dro på turné for å advare verden mot stigende havnivå, men kjøpte samme år en villa nær sjøen. Og han ga heller ikke avkall på sine private jetfly eller oppvarmede svømmebassenger av hensyn til «klimaet». Mange mener at vi bør ta bedre vare på naturen, men stadig færre mener at de globalistiske klimaforkjemperne er de rette til å gjøre jobben.
Umoralske demokrater
I løpet av de siste to tiåra har de amerikanske demokratene blitt representanter for den globalistiske Agenda 2030-ideologien, som neppe framstår som særlig moralsk. Deres moralisering om inkludering og kjønnsnøytralitet virker for det meste umoralsk; WHOs «One Health Policy» framstår mer som en radikal trussel mot helse og respekt for befolkningas rett til selvbestemmelse. Den økonomiske politikken (som naturlig nok er knytta til klima- og inkluderingsagendaen) blei i stor grad skrivi av bankfolk som Goldman Sachs, som i 2008 begikk det som sannsynligvis er historiens største ran.
Snart vil de samme oligarkene lansere digitale identitetskort og digitale sentralbankvalutaer (CBDC) for å redde klimaet og demokratiet. «The New Globalist Morality» er en knapt skjult forestilling designet for å lede alle inn i teknokrati og overvåkingsstaten – mange tror. Og, helt i tråd med Aldous Huxleys spådommer, seiler det nye tyranniet inn under det ultimate demokratiets flagg. Demokratene har blitt radikale antidemokrater. De blei ikke påført et valgnederlag fordi befolkninga er lei av demokratiet, men fordi befolkninga ser dem som en trussel mot demokratiet. Trump gir dem mer håp for demokratiet – håp om at de som folk skal ha noe å si når det gjelder innvandring, helse eller økonomisk politikk. Hvorvidt dette håpet er berettiget, skal vi se nærmere på seinere.
For mange er Trump en lettelse – ikke akkurat en finslepet taler, men en bulldoser som braser gjennom en mur av bedrag. Stikk i strid med den karikaturen som er skapt i mainstream, har han faktisk ved flere tilfeller vist seg å være av hel ved. Ta for eksempel saka om den demokratiske guvernøren i Illinois, Rod Blagojevich, som blei fengsla i 2009. Mannen var sannsynligvis offer for en politisk hevnaksjon der Obama spilte en tvilsom (og høyst udemokratisk) rolle. Trump — som republikaner — var en av de få som standhaftig støtta Blagojevich. I 2020 innvilget Trump han til slutt benådning.
Trump skal også ha æren for noe annet: Han fører dialog med sine geopolitiske motstandere, inkludert den stadig mer demoniserte Putin og Kim Jong-un. Dette tyder på en minimal form for etisk bevissthet som Biden mangler. Det er allment kjent at Biden ikke snakka med Putin en eneste gang mens verden var på vei mot tredje verdenskrig under Bidens administrasjon. Hvis ikke engang trusselen om atomkrig er nok til å gå ordenes vei, hva er det da som er nok?
Det var ikke før Biden avslørte seg sjøl fullstendig i debatten med Trump at til og med «mainstream» vendte seg mot ham. Plutselig kunne vi lese at han hadde narsissistiske tendenser. Og at han allerede i 2020 viste tegn på mental tilbakegang. Personlig kjenner jeg ganske mange som så det allerede i 2020. Det var ikke så mye Kamala Harris som tapte valget i 2024; det var mainstream-mediene. Personlig veit jeg ikke hva jeg synes er verst: at massemediene i fire år lukket øynene for Bidens høyst problematiske egenskaper, eller at de nå lar sin tidligere protesjé falle som en stein fordi de ikke lenger kan bruke ham.
Totalitære systemer spiser til slutt sine egne barn – det har Hannah Arendt lært oss. Jeg mistenker at Biden begynner å innse dette sjøl. Ikke at det hindrer han i å fortsette i samme spor. Han har nå hastverk med å benåde noen hundre mennesker, først og fremst sin egen sønn og Anthony Fauci — begge nesten helt sikkert skyldige i kriminelle handlinger, den ene i større skala enn den andre.
Trua på at Trump for første gang på lenge virkelig kan skape positive endringer, er utbredt og til dels med rette. Sannsynligheten for at han kan få slutt på krigen i Ukraina med noen få samtaler med Putin, er reell — faktisk så reell at noen prøver å undergrave ham og oppfordrer Zelenskij til å avslutte krigen raskt før Trump rekker å gjøre det. Hvis krigen tar slutt nå, er det Trump som vil få æren for det. Den som ikke innser det, bør snarest sjekke hvordan det står til med hjertet.
Det er faktisk en sjanse for at Team Trump vil ta tak i noen reelle samfunnsproblemer. Det var også derfor de forsøkte å snikmyrde Trump, og det er derfor han fortsatt står overfor en betydelig risiko i dag. Demokratene prøver også, gjennom sin konstante demonisering av Trump, å bygge støtte for et slikt attentat. Kan noen forklare meg hva som er demokratisk med et parti som sensurerer mediene massivt (se Zuckerberg-saken), forfølger dissidentjournalister, fengsler politiske motstandere (se Bidens rulleblad) og arbeider utrettelig for å skape offentlig støtte for attentater på konkurrerende presidentkandidater?
Trump er faktisk ikke trygg ennå. Akkurat som andre medlemmer av teamet hans, forresten. Robert Kennedy Junior [RFK] vil – hvis han kommer seg forbi Kongressen, vel å merke — gå løs på Big Pharma og næringsmiddelindustrien. Dette er uten sidestykke, uten tvil en revolusjon av historiske proporsjoner. Det er virkelig noe fundamentalt galt med disse industriene. Mens beløpene som investeres i medisinsk forskning og helsetjenester har økt spektakulært, har folkehelsa gått like spektakulært tilbake hvert eneste år. Casey og Calley Means’ arbeid anbefales om dette. De nevnte industriene er utvilsomt en skam for menneskeheten, og de er høyst sannsynlig ansvarlige for en nedgang i folkehelsa uten sidestykke de siste 50 åra og med millioner av ofre. Det er to skyldige i dette: Big Pharma sjøl og befolkninga som fortsetter å gå med på historiene deres og fortsetter å kjøpe ideen om at menneskets plager kan løses med en pille.
Det kommer til å bli hete dager for RFK. Det største problemet vil sannsynligvis være den akademisk-medisinske verden, som i stor grad er sponsa og hjernevaska av Big Pharma og Big Food. Det er en god sjanse for at de vil produsere den ene studien etter den andre og ved hjelp av svært sofistikert statistikk å «bevise» at RFKs politikk er en katastrofe for folkehelsen. Han vil være ansvarlig for tapet av mange liv, vet du! Å snu opp ned på sannheten er et kjennetegn ved den nye løgnen som har tatt kontroll over vårt rasjonalistiske samfunn.
Heldigvis har Trump nominert professor Jay Bhattacharya som framtidig leder av NIH [National Institutes of Health, Folkehelseinsituttet, mrkn Politikus] for å bistå Kennedy, en mann med et varmt hjerte og et skarpt intellekt, en sjelden kombinasjon av egenskaper. En mann som også tok ansvar under koronakrisen og som med Great Barrington-deklarasjonen la sin intellektuelle tyngde i vektskåla for å beskytte befolkninga mot destruktiviteten til (blant andre) Big Pharma. Han betalte prisen for en skittkastingskampanje i mediene. Jeg har snakket med ham om det — han er bare blitt en vakrere sjel på grunn av det. Uansett om Kennedy og Bhattacharya lykkes eller ikke, er jeg for min del sikker på at de vil gjøre et oppriktig og rett og slett heroisk forsøk.
Team Trump kommer også til å ta et oppgjør med en av opplysningskulturens største svøper: det voksende byråkratiet. Elon Musk — det mest markerte medlemmet av Team Trump — bør forberede seg på det (og hvem vet, kanskje Mark Zuckerberg også, verden går fra vettet om dagen). Også dette kan bli en revolusjon uten sidestykke i moderne historie. Og hvis det er noen som faktisk er i stand til å gjennomføre dette, er det Musk. Da han kom til Twitter, sparka han 80 prosent av de tilsatte, og det gikk bedre enn før. Jeg antar at talla kan være enda mer spektakulære på statsapparatnivå.
Musk er et spesielt tilfelle. På den ene sida er han motstander av ideologien om det formbare mennesket, særlig siden sønnen hans er lei av å være mann og ønsker å bli kvinne, og han møtte noen få mennesker i sitt miljø som — for å si det mildt — ikke følte seg så sunne etter covid-19-vaksinen. Som en energisk gründer sitter han ikke med henda i fanget. Han erklærte krig mot transkjønns- og woke-ideologien, og han kjøpte Twitter for å skape et fristed for den kvelende samtidskulturen.
På den annen side er han teknofil og et prototypisk eksempel på en person som har forståelse for det menneskelige intellektets arroganse. Med SpaceX-prosjektet har han som mål å erobre Mars, med Starlink-prosjektet legger han grunnlaget for en radikal digitalisering av samfunnet, og med hjernebrikken Neuralink planlegger han å sørge for at mennesker kan kommunisere feilfritt med hverandre uten ord eller språk. Sånn sett er han en pioner for ideen om at mennesket kan formes gjennom teknikk, den praktiske gjennomføreren av Hararis transhumanisme og «kroppenes internett»-samfunnet. [World Economic Forum: – Nå kommer «kroppenes internett», mrkn Politikus].
Musk tar virkelig til orde for en vidtrekkende digitalisering av samfunnet. For eksempel annonserer han at nesten alle biler snart vil være selvkjørende. Du trenger ikke lenger å begrense alkoholkonsumet ditt, ingen flere problemer med søndagssjåfører – Big Computer vil levere deg perfekt til destinasjonen din via sitt digitale signal, akkurat som en pakke. Vil du ha noe imot det?
Kanskje, ja. Hver eneste ytterligere digitalisering og automatisering av samfunnet kan i utgangspunktet se ut til å gjøre livene våre enklere. Men det krever en knapt synlig, men likevel høyst reell pris på et psykologisk nivå. Ta digitale samtaler som et eksempel: De knytter oss sammen i form av informasjonsutveksling, men de kobler oss også fra hverandre på en annen måte. Når folk snakker med hverandre, utveksler de ikke bare informasjon. Kroppene deres gir også resonans med hverandre.
Dette er tydelig observerbart på et fysisk nivå. Når noen snakker med en annen person, skjer det en indre imitasjon av muskelspenninger, ansiktsuttrykk og hjerneaktivitet. På et psykologisk plan ledsages dette av en spontan følelse av empati og samhold, og personen realiserer sin opprinnelige lengsel: sammensmeltingen med den andre. Det er denne sammensmeltingen med den andre som danner grunnlaget for all etisk bevissthet. Hvis vi erstatter den virkelige samtalen med digital kommunikasjon, vil samfunnet også miste de siste restene av etisk bevissthet (med unntak av en liten gruppe mennesker).
Det mekaniske menneskesynet
Den hemningsløse jakten på «bekvemmelighet» gjennom digitalisering og teknologisering av menneskeheten og samfunnet er i siste instans utrolig naiv og kortsiktig. Så snart vi ser på mennesket som et legemliggjort vesen, ser vi at digitaliseringa av menneskeheten og samfunnet er i ferd med å kvele menneskesjelen. Menneskene blir mer og mer passive, sjelløse tannhjul i et enormt teknologisk maskineri. Denne typen framskrittsoptimisme er i tråd med et mekanistisk menneskesyn: Mennesket er en maskin som kan optimaliseres teknologisk.
Elon Musk er en av lederne for denne ideen. Med Neuralink tar han den til sin ytterste konsekvens: Mennesket, det talende vesenet i seg selv, trenger ikke lenger å snakke. De vil utveksle informasjon perfekt via en hjernebrikke. Sjøl om jeg setter pris på Musk på visse nivåer, og sjøl om jeg forstår at han «søker etter hyperintelligente mennesker» som kan hjelpe ham med å rydde opp i byråkratiet, vil jeg likevel spørre ham: Hvor mye vil du ta hensyn til sjelen i denne verden?
Sjøl Joe Rogan — medlem av Team Trump og på mange måter en mann med det rette hjertet — viser seg til slutt å være en tilhenger av transhumanisme. Han forklarer i denne podcasten at Neuralink-brikken kan skape den paradisiske opplevelsen som oppstår når vi tar visse psykedeliske stoffer: den intense gleden vi opplever ved å se visse farger og former, opplevelsen av enhet med andre mennesker og med hele kosmos, opplevelsen av intens kjærlighet til alt som Er, og så videre. Neuralink-brikken vil dermed åpne den for lengst stengte døra til paradiset. Maskinene vil ha koden til Sion, de er lei av matrisen – noe sånt.
Joe Rogan ser en hjernechip som en måte å eliminere løgn og manipulasjon fra verden på. Vi vil endelig overskride vår «voldelige ape»-fortid. Den naturlige evolusjonen er for langsom til det. Med chipen vil kommunikasjonen være feilfri på et universelt språk. Enhver form for løgn og bedrag vil umiddelbart bli oppdaget og eliminert av kunstig intelligens. Alle vil umiddelbart kunne se, via hjerne-chip-grensesnittet, om den andre er drivi av hat, sinne, grådighet eller ondskap. Dette er ikke noe jeg finner på: KI [kunstig intelligens] regnes som intet mindre enn Gud, den Gud som vil oppheve løgnens og syndens herredømme.
Musk er et menneske, og som det er han et splitta vesen, som vi alle er. I hans tilfelle er kontrastene kanskje enda skarpere. Han tror på ytringsfrihet og næringsfrihet, men han streber også fanatisk etter teknologisk kontroll over menneskets livsvilkår. Denne spenninga strekker seg til lojaliteten hans: På den ene siden er han motstander av globalistiske institusjoner og, i forlengelsen av dette, hele etablissementet og «den djupe staten», men på den andre siden skylder han mye av sin suksess som teknologigründer sine forbindelser med «den djupe staten» og det militærindustrielle komplekset. Det er ikke bare å sende 6 000 satellitter i bane rundt moder jord.
Elon Musk vil utvilsomt ta et energisk og besluttsomt oppgjør med overbyråkratisering og befri verden for urettferdigheter som skyldes hykleri, sentimentalitet og kameraderi. Men hva vil han gjøre med teknologiverdenen og det militærindustrielle komplekset? Og hvordan ser han egentlig på menneskehetens framtid? Vil alle barn i hans verdensbilde snart ha et eller annet bilskilt som navn?
Kjerneproblemet er faktisk her: Uansett hvor mye Team Trump måtte ta tak i noen reelle problemer, vil de i den grad de søker løsninger innafor det samme rasjonalistiske verdensbildet som sine forgjengere, til sjuende og sist forsterke problemene som ligger i dette verdensbildet, og kanskje til og med gjøre dem (mye) verre. Så vidt jeg kan bedømme, ligger opphavet til vår tids skred av kriser, både individuelle og kollektive, nettopp i vårt rasjonalistiske og mekanistiske verdensbilde.
Hvis vi ser på universet som en stor maskin og menneskene som små maskiner fanga i den store maskinen, vil vi til sist alltid strekke oss etter mer kontroll som løsning. Og etter mer teknokrati. Ut fra det rasjonalistisk-mekanistiske verdensbildet er den teknokratiske overvåkningsstaten den ultimate samfunnsmodellen.
Det er en ikke ubetydelig (men ikke absolutt) sjanse for at Trump-Musk-duoen til sjuende og sist vil velge radikalt teknokrati. Her er et mulig scenario: Trump og Musk vil i første omgang være et virkelig friskt pust. De vil ta tak i reelle problemer, effektivisere statssystemet, få slutt på krigen i Ukraina, og så videre. Men hva vil de gjøre når de først har tatt tak i disse problemene og blitt ekstraordinært populære?
Etter skyteepisoden i Walmart i 2019, der en bevæpna mann drepte 23 mennesker og skada 22, sendte Trump noen meldinger til verden der han oppfordra til at profilering via sosiale medier burde implementeres raskt. Dette ville gjøre det mulig for algoritmer å forutsi når noen kan komme til å ty til vold. Med Elon Musk og Peter Thiel har Trump absolutt de rette forbindelsene for dette. Min mening: En slik «profilering» er bare et skritt videre mot en digital overvåkingsstat, som ikke er løsninga, men snarere årsaken til den stadig økende aggresjonen i samfunnet.
Vil Trump evne å motstå fristelsen til å søke løsninga på problemene i menneskenes samliv gjennom stadig mer omfattende kontroll og overvåkning? Hva vil seire i Musk: nonkonformisten og fritenkeren, eller den teknokratiske kontrollfreaken? Fristelsen til å velge kontroll og i siste instans tvang vil være stor. Særlig siden den alternative løsninga krever det vanskeligste av menneskeheten: å akseptere at mennesket til sjuende og sist ikke har kontroll og på sett og vis alltid er avhengig av en nåde som kommer utafra.
Jeg kommer til å gjøre en sterk historisk sammenlikning, ikke for å demonisere Trump — de som gjør det, har vanligvis større grunn til å demonisere seg sjøl — men for å lære oss gjennom historia. Mussolini og Hitler blei usedvanlig populære og fikk status som frelsere ved å ta tak i reelle samfunnsproblemer på en resolutt måte. Men de bukka til slutt under for maktas fristelser og ideologisk fanatisme og skapte problemer som var (mye) verre enn dem de hadde løst. Det var flere parter som var like ansvarlige for dette: de som hadde skapt problemene før dem, de sjøl, og den delen av befolkninga som støtta dem.
Jeg håper at Trump og Musk er klar over denne faren og virkelig lærer av historia. En virkelig løsning på menneskehetens nåværende dype krise ligger ikke i mer overvåkning og kontroll, men i en standhaftig og medmenneskelig bruk av loven og i å redusere byråkratiske regler og overvåkning. En slik løsning krever blant annet at en tilstrekkelig stor gruppe mennesker frigjør seg fra et annet verdensbilde enn det rasjonalistisk-materialistiske. Bare under slike forutsetninger kan en Leder med stor L virkelig utrette noe.
Jeg vil legge til en refleksjon om sannhet. Trump vant valget fordi han er mindre hyklersk enn Harris og den politiske kulturen som skjøv henne opp på scenen. Gjør hans direkte og upretensiøse måte å snakke på Trump til en sannhetsforteller? På ett punkt er svaret ja: Trump avslører av og til noe som andre holder skjult bak en mur av fasade. Sannheten knuser illusjoner og fasader.
Men for eksempel de gamle grekerne anså ikke det som nok til å betrakte noens ord som Sannhet — på gresk Parrhesia. Det må også være noe som likner en samlende intensjon. Parrhesiasten taler sine ord for det felles beste; han taler ut fra en bekymring for alles ve og vel, inkludert alle minoriteter i «polis». Som den franske filosofen Tocqueville så riktig påpekte, er et demokrati ikke bare en styreform der flertallet styrer; det er en styreform der flertallet styrer med respekt for minoritetenes grunnleggende rettigheter.
Så her støter vi på et viktig spørsmål: Vil Trump bruke sin popularitet til å bli en handlekraftig, men også samlende leder, eller vil han fortsette å prøve å øke splittelsen ved å appellere til de laveste følelsene i sin base og gjøre minoriteter og de svake til syndebukker? Og på samme måte: Vil Musk til sjuende og sist prioritere den frie taleren i seg sjøl framfor teknokontrollfreaken?
Jeg kunne fortsatt, men jeg avslutter her. Ganske mange — meg sjøl inkludert — har fått nok av demokratenes falske diskurs. Bak deres konstante sutring om demokrati, ga de næring til den mest udemokratiske av alle regjeringsformer: et globalistisk teknokrati styrt av en gruppe oligarker og deres «eksperter». Det er den virkelige virkeligheten som skjuler seg bak fasaden til den «demokratiske» diskursen.
Men i den grad Trump og Musk sjøl er fanga i det mekanistiske og rasjonalistiske verdensbildet, kan deres spektakulære framgang bli til dette: Den åpne framvisninga av det som faktisk skjer bak den demokratiske fasadens forheng. Det er dette poenget som vil være avgjørende for om Team Trump setter et negativt eller positivt preg på den komplekse formelen i hans historiske tilbakekomst.
Tillatt gjengitt av Mattias Desmet
Fra hans Substack-konto
Oversetting og uthevinger
ved Politikus
Framheva bilde:
Image by Tobias C. Wahl from Pixabay
Du kan få nye innlegg
fra Politikus gratis tilsendt
hvis du fyller ut epostadr din under
