Dette er en kommentar fra Wolfgang Streeck til ei bok av Ronen Steinke om hvordan Tysklands «hemmelige» tjenester styrer den politiske utviklinga; Grunnlovsvernet: Hvordan de hemmelige tjenestene skaper politikk. Den er fra London Review of Books, årgang 46 nr 16 fra august i fjor. Kommentaren her er gjengitt med Streecks tillatelse og oversatt av Politikus.
Vestmaktene sørga rett etter Hitler-Tysklands nederlag å bygge opp et vern i Vest-Tyskland mot kommunisme og fascisme. Det blei oppretta et «kontor» for grunnlovsvern uten politimyndighet, bare rapportering. Og en grunnlovsdomstol i tillegg til det vanlige rettsapparatet som skulle avgjøre om politiske vedtak og uttalelser er i strid med forfatningen. Formelt regnes det som en forbrytelse mot staten om en i Tyskland kritiserer Israel.
Et vedtak i forbundsdagen for mange år sia om å forby et nasjonaldemokratisk parti, blei avvist av grunnlovsdomstolen. Fordi det var for lite til å ha noen innflytelse. Nå frykter flertallet at de heller ikke får medhold i å forby Alternative für Deutschland, AfD. Fordi det er for stort og vil svekke oppslutninga om statssystemet om et 20-30-prosentparti skulle forbys. Høyre-sentrum og venstre-sentrum-partiene, de «statsbærende» partiene, særlig venstreaktivistene, satser nå i stedet på massedemonstrasjoner mot AfD og nøyer seg med å prøve å nekte AfD den offentlige partistøtta de har behov for og rett til. Det er et politisk problem at kristelig-demokratene i CDU/CSU særlig i Bayern bruker samme politiske karakteristikker som AfD og likevel vil straffe AfD for å være grunnlovsfiendtlig.
Politikus
Forlaget omtaler Steinkes bok på denne måten:
Den tyske innenlandske etterretningstjenesten er noe helt spesielt. Andre vestlige demokratier har ikke en slik etterretningstjeneste. Den er en hemmelig tjeneste som spionerer på innenrikspolitiske forhold. Den er ikke retta mot kriminelle, men mot personer og grupper som er erklært politisk uakseptable. Den spionerer på borgere som ikke bryter noen lover. Likevel har denne tjenesten en enorm frihet og makt. Det har mye større innflytelse på politiske bevegelser enn offentligheten er klar over. Beskytter virkelig forfatningsvernet demokratiet? Aldri tidligere i Forbundsrepublikken Tysklands historie har det vært så mange agenter som etterforsker landets egen befolkning. I løpet av de siste 20 åra er grunnlovsvernets stab fordobla og budsjettet tredobla.
… Beskytter denne hemmelige tjenesten demokratiet – eller skader den det?
Wolfgang Streeck:
Forfatningsstridig
Det føderale kontoret for vern av forfatningen [Grunnloven] (Bundesamt für Verfassungsschutz, BfV) kan takke de allierte for sin eksistens. Da vestmaktene ga grønt lys for opprettelsen av Forbundsrepublikken Tyskland i okkupasjonsområdene i 1949, ga de også den grunnlovgivende forsamlinga tillatelse til å opprette «et kontor som skulle samle inn og spre informasjon om undergravende virksomhet mot forbundsregjeringen». Ifølge Ronen Steinke var hensikten å avverge ethvert forsøk på statskupp, enten det var fascistisk eller kommunistisk, som kunne gi Sovjetunionen en unnskyldning for å invadere Vest-Tyskland. (I stedet grunnla Sovjetunionen sin egen tyske stat, Den tyske demokratiske republikk [DDR]).
I det postfascistiske Tyskland, der minnene om Gestapo fortsatt var levende, var det politisk ømtålig å opprette et innenlandsk etterretningsbyrå for politisk overvåking. De allierte hadde allerede i 1946 vedtatt en lov som oppløste «alle tyske politibyråer og etater som hadde til oppgave å overvåke og kontrollere politisk virksomhet». Tre år seinere gjentok de i et brev til den grunnlovgivende forsamlinga at det nye byrået «ikke måtte ha politimyndighet».
Dette påbudet overholdes fortsatt. BfV-agentene har ikke lov til å arrestere folk, de går ikke i uniform og bærer ikke våpen. «De skal lytte så diskret som mulig», skriver Steinke, «og ta notater». Deres oppgave er, som det står i loven, «å samle inn og evaluere informasjon … om aktiviteter som er rettet mot den frie demokratiske grunnorden». Å forsvare staten mot trusler mot denne ordenen er politiets og påtalemyndighetens domene, noen ganger på grunnlag av informasjon fra BfV. BfV er underlagt innenriksdepartementet, og er derfor underlagt politiske instrukser på en måte som for eksempel statsadvokatembetet ikke er. I dag har BfV, etter påtrykk fra sine oppdragsgivere, utvida sitt ansvarsområde fra å observere undergravende virksomhet til å forebygge den.
Tidligere nazister
BfV blei grunnlagt i 1950 med 83 ansatte. Lite er kjent om de tidlige aktivitetene, annet enn at flertallet av de ansatte var tidligere nazister, slik tilfellet var i de fleste deler av det føderale byråkratiet. Den første presidenten, Otto John, hadde vært aktiv i motstandsbevegelsen og flykta til London etter det mislykka kuppet i 1944. I 1954 dukka han opp i Øst-Berlin og avslørte på en pressekonferanse at både det kommende vesttyske forsvarsdepartementet og etterretningstjenesten som skulle bli BND [Etterretningstjenesten, utland], hadde tidligere SS-ledere ansatt. Etter to år i DDR vendte han tilbake til Vest-Tyskland og hevdet at han ikke hadde reist østover frivillig eller byttet side, men at han var blitt bortført. Han ble dømt til fire års fengsel for forræderi og konspirasjon.
I løpet av få år hadde BfV hjulpet forbundsregjeringa med å forby to politiske partier som ble ansett som grunnlovsstridige, Det sosialistiske rikspartiet (SRP) i 1952 og Kommunistpartiet (KPD) i 1956. Kategoriseringen av politiske partier som grunnlovsstridige og det påfølgende forbudet mot dem, er særegent for det tyske systemet. Saker reises av myndighetene og avgjøres av forfatningsdomstolen på grunnlag av bevismateriale som vanligvis er samlet inn av Verfassungsschutz. De allierte delte statens interesse i å få SRP og KPD oppløst – SRP var etter eget utsagn en etterfølger av nazipartiet, og KPD var i hovedsak den vesttyske avdelingen av DDRs regjeringsparti, Det sosialistiske enhetspartiet (SED).
Tyske regjeringer har alltid sett på partiforbud som et politisk, snarere enn et juridisk, anliggende. Dette blei tydelig i 1968, da daværende justisminister Gustav Heinemann, en sosialdemokrat, inviterte to representanter for KPD til sitt kontor for å informere dem om at hvis et nytt kommunistparti ble stiftet, ville det ikke bli gjort noe for å undertrykke det. Kort tid etter ble dette partiet stiftet – som DKP – og varte fram til den tyske gjenforeninga, da det slo seg sammen med SED og danna det partiet som i dag bare er kjent som Die Linke («Venstre»).
BfV økte under Brandt
Under Willy Brandt, som blei forbundskansler i 1969, og hans etterfølger, Helmut Schmidt, blomstra BfV. Antall ansatte blei mer enn fordobla, fra rundt tusen i 1969 til over to tusen i 1980. BfV ekspanderte igjen under krigen mot terror, og deretter i kjølvannet av Angela Merkels åpning av den tyske grensen i 2015. I 2022 hadde BfV mer enn fire tusen ansatte og et budsjett på 440 millioner euro. I mellomtida hadde alle de seksten delstatene etablert egne Verfassungsschutz-kontorer med anslagsvis 2 600 ansatte. I tillegg kommer et ukjent antall såkalte V-Leute – betalte informanter som spionerer og rapporterer om mistenkt forfatningsfiendtlig virksomhet. Steinke anslår at det finnes rundt 1 500 av dem — det blir rundt 8 400 «forfatningsansatte» i de sytten regjeringene i Forbundsrepublikken Tyskland.
Grunnlovsfiender — de til venstre.
3,5 millioner i «lojalitets»kontroll
Steinke gir en fascinerende redegjørelse for hvordan BfVs aktiviteter og oppgaver har endra seg over tid. Det er ikke overraskende at de tidligere nazistene som fikk i oppgave å beskytte den demokratiske forfatninga i dens første år, var opptatt av å gå etter venstresida, og dette forble BfVs prioritet langt inn i åra med studentopprør. I 1972 vedtok Brandt-regjeringa og delstatene et dekret som forbød ansettelse av «grunnlovsfiender» (Verfassungsfeinde) [norsk: Grunnlovsfiende/-motstander] i offentlig sektor, først og fremst retta mot en ny generasjon lærere og akademikere som ble antatt å kunne mangle lojalitet til staten.
I samsvar med dekretet, som blei oppheva på føderalt nivå i 1985 og av den siste delstaten, Bayern, i 1991, ble 3,5 millioner mennesker, både søkere til og innehavere av stillinger i offentlig sektor, underlagt lojalitetskontroller, utført av det relevante Verfassungsschutz-kontoret. Til sammen blei 1 250 søkere nekta tilsetting og 260 ansatte avskjediga, nesten alle ble vurdert som å stå for langt til venstre til å kunne tjene allmennhetens interesser.
Så nye trusler
Etter DDRs sammenbrudd, og med den postkommunistiske transformasjonen av venstreorientering til det Jürgen Habermas har kalt «konstitusjonell patriotisme», begynte BfVs oppmerksomhet å rette seg mot høyresida. Etter gjenforeninga ble høyrepopulistiske partier sett på som en konkurrent til sentrum-høyre- og sentrum-venstre-partiene i Tyskland: CDU, CSU og SPD. I 2001 sendte Gerhard Schröders regjering og begge kamrene i parlamentet en felles begjæring til forfatningsdomstolen om å forby det høyreekstreme partiet NPD [Nationaldemokratische Partei Deutschlands], som så ut til å være nær ved å passere sperregrensa – 5 prosent av stemmene – noe som ville gi partiet representasjon i parlamentet. Som på 1950-tallet var det BfV som måtte samle bevisene.
«Bevis» skapt av infiltrører?
Saka blei avvist av forfatningsdomstolen i 2003, fordi det var umulig å vite hvor mye av dette bevismaterialet — for det meste taler og partiresolusjoner — som var produsert av V-Leute som hadde meldt seg inn i partiet undercover. Problemet blei forsterka av at BfV nekta å identifisere sine agenter, av frykt for represalier fra ekte partiaktivister. Det viste seg at forbunds- og delstatsbyråene hadde holdt agentene sine hemmelige for hverandre. Det fortsatte de med under rettssaken, noe som åpnet for muligheten for at et flertall av dem som satt i NPDs interne komiteer, kunne ha vært V-Leute som ikke visste hvem som var på deres side og hvem som ikke var det. BfV ble latterliggjort for å ha latt spionene sine bli umulig å skille fra partiet de spionerte på.
I 2012, da Merkel var forbundskansler, blei det gjort et nytt forsøk på å få NPD forbudt. Denne gangen var det Bundesrat, parlamentet som består av delegater fra delstatsregjeringene, som reiste saken, og den kom etter en serie på ni rasistiske drap mellom 2000 og 2006, utført av to høyreekstreme terrorister. Det var først etter at begge gjerningsmennene begikk selvmord i 2011, at politiet kobla drapene sammen. To år seinere møtte fem tilhengere av Nationalsocialistisk Undergrund (NSU), som gruppen kalte seg, i retten. Da var det blitt klart at ulike Verfassungsschutz-organer og informanter hadde vært i kontakt med NSU, men hadde unnlatt å informere politiet, noe som kunne ha stoppet drapene.
Det er fortsatt uklart hvordan dette skjedde, ikke minst fordi flere delstatskontorer fortsatt ikke vil avsløre detaljene i sine forbindelser med NSU. Forfatningsdomstolen avsluttet saken mot NPD fire år seinere, med den begrunnelsen at partiet var for svakt til å kunne «forfølge sine grunnlovsstridige mål med suksess». Dommen gjorde det klart at framtidige forsøk på å få politisk irrelevante partier forbudt av symbolske grunner ikke ville bli hilst velkommen.
Det var imidlertid én god nyhet for regjeringa. I begrunnelsen sin antydet domstolen at hvis et parti var for lite til å bli forbudt, kunne regjeringa (etter å ha endra grunnloven) be domstolen om å diskvalifisere det fra å motta den betydelige økonomiske støtten som tyske partier har rett til. I 2019 ba regjeringen og de to kamrene i parlamentet domstolen om å utelukke NPD fra offentlig støtte i seks år — partiet hadde i mellomtiden krympet til en bitteliten sekt som kalte seg Die Heimat (Hjemlandet). Begjæringa blei innvilga fem år seinere.
I september 2015, mens NPD-saken pågikk, åpna Merkel den tyske grensa for mer enn én million flyktninger, noe som endret landets politikk i flere år fremover. I kjølvannet av Merkels beslutning vokste Alternative für Deutschland (AfD), som blei grunnlagt i 2013 i nyliberal motstand mot den europeiske valutaunionen, fram som en høyrepopulistisk konkurrent til Merkels CDU og det bayerske søsterpartiet CSU. Spørsmålet om hvordan AfD og «flyktningkrisen» skulle håndteres, blei heftig diskutert innad i Merkels politiske allianse i forkant og i etterkant av forbundsdagsvalget i 2017. Merkel håpte kanskje at en åpning av grensa ville gjøre det mulig for henne å gå fra en koalisjon med SPD til en koalisjon med De grønne, men CSU, med Horst Seehofer i spissen, delte AfDs antipati mot hennes grensepolitikk og så en stund ut til å ha vurdert AfD som en koalisjonspartner. Dette skjerpa BfVs dilemma om hvorvidt partiet skulle fokusere på venstreradikalismen, som Seehofer foretrakk, eller på høyresida, nå i form av AfD, slik Merkel ønsket.
Viktigere å forby AfD
BfV-sjef Maaßen sparkes
Seehofer og CSU inngikk riktignok en allianse med Merkel foran valget i 2017, men fikk også et løfte fra henne om at hun ikke ville stille til valg igjen. Det betydde at BfVs fokus måtte flyttes til AfD, som raskt var i ferd med å bli en slagkraftig velgergruppe. Den daværende BfV-presidenten, Hans-Georg Maaßen, som hadde vært CDU-medlem hele livet, var dypt ukomfortabel med dette. Selv om Seehofer beholdt ham da han ble innenriksminister i den store koalisjonsregjeringen som Merkel satte sammen i 2018, ble Maaßen i økende grad sett på som en politisk belastning — han var for eksempel offentlig uenig i Merkels påstand om at en video fra et innvandringsfiendtlig møte i Øst-Tyskland viste en «menneskejakt» på flyktninger. Ikke lenge etter offentliggjorde Maaßen notatene til en tale han hadde holdt på et hemmelig internasjonalt møte for innenlandske etterretningstjenester. Her hevda han at Merkels koalisjonspartner SPD hadde «venstreradikale» i sine rekker. SPD krevde Maaßen avskjediga, og i november 2018 fikk han sparken.
«Der Islam gehört zu Deutschland»
Er islam en naturlig del av Tyskland?
Hans etterfølger, Thomas Haldenwang, var også CDU-medlem, men av en mer merkelsk type. Ifølge Steinke var han i januar 2021 i ferd med å publisere en rapport der han kunngjorde at hans kontor hadde funnet AfD mistenkt for grunnlovsstridig «ekstremisme» og satte partiet under formell observasjon (noe som ville tillate etterretningsmetoder som telefonavlytting og infiltrasjon av infiltratører), da han ble kalt inn til Seehofers kontor. I rapportutkastet, som Seehofer hadde fått tilsendt, hadde en fremtredende AfD-politiker uttalt at «islam ikke hører hjemme i Tyskland». Seehofers problem var at han og andre ledende CSU-medlemmer gjentatte ganger hadde brukt de samme orda.
I 2010 hadde den daværende forbundspresidenten, Christian Wulff, en av Merkels protesjeer, uttalt at ikke bare kristendommen og jødedommen «tilhørte Tyskland», men at islam også gjorde det. «Der Islam gehört zu Deutschland» blei umiddelbart et slagord for Merkel-fløyen i CDU.
«Å ta til orde for en restriktiv innvandringspolitikk er i seg sjøl grunnlovsstridig».
Rapporten slo også fast at «hets mot flyktninger og migranter er det sentrale temaet i de offentlige uttalelsene fra AfD-enheter, der fremmedfiendtlige argumentasjonsmønstre kombineres med islamofobiske motforestillinger», og mente at dette var grunnlovsstridig. På Seehofers insistering blei denne og andre passasjer tona ned eller stryki. I den endelige versjonen, som blei godkjent av ministeren en drøy måned seinere, sto det at «det å ta til orde for en restriktiv innvandringspolitikk er i seg selv grunnlovsstridig». Først da, i februar 2021, ga Seehofer BfV tillatelse til å starte sin formelle observasjon av AfD.
Maßen under overvåking
Etter at han fikk sparken, slutta Maaßen seg til Werte Union [Verdiunionen], en ny gruppe CDU-medlemmer som er motstandere av Merkel, og som blei registrert som et politisk parti tidligere i år. Partiet har som mål å tiltrekke seg velgere fra området mellom CDU og AfD, og ser på seg selv som en potensiell koalisjonspartner for CDU/CSU. Som svar på dette satte Haldenwang Maaßen, en gammel venn, under observasjon (etter en nylig lovendring kan BfV nå observere både enkeltpersoner og organisasjoner). Maaßens advokat henta ut et brev fra BfV med ei liste over alle uttalelser han hadde kommet med som BfV mente kunne være eksempler på ekstremisme — de som er under observasjon har rett til å se denne informasjonen — og la det ut på nettet. Brevet er langt, fullt av trivialiteter og må ha vært utarbeida av en hærskare av agenter.
CDU: «Storkoalisjon mot høyre»
Kampf gegen Rechts
Sommeren 2023 avslutta Friedrich Merz, den nye CDU-lederen og mangeårig motstander av Merkel, kampen mellom CDU og CSU, og erklærte, i likhet med Merkel, at AfD burde betraktes som en fiende snarere enn som en potensiell koalisjonspartner. Med tanke på [de kommende] delstatsvalgene i september 2024 i tre østlige delstater, der AfD leda over CDU på meningsmålingene, og et forbundsdagsvalg et år seinere, satsa Merz på det som i praksis var en stor koalisjon av «alle demokratiske partier» forent i en «Kampf gegen Rechts», en kamp mot høyresida.
Dette var ikke uten risiko: Ganske mange av CDUs støttespillere anser Merz og hans parti for å være mer på den andre sida enn på sin egen, mens mange av Merz’ støttespillere ville foretrekke en «Kampf gegen Links» [Kamp mot venstre].
Hindre AfD i å stille til valg
Denne kampen gikk ut på å bygge opp en institusjonell, politisk og sosial «brannmur» mot AfD, med det formål å utelukke partiet fra valg — ikke helt få det forbudt av forfatningsdomstolen, men med omtrent samme effekt. Bakgrunnen for dette var at domstolen to ganger hadde nekta å forby NPD, og det virka usannsynlig at den ville ombestemme seg. Den hadde ikke forbudt NPD i 2017 fordi partiet var for lite til å rettferdiggjøre et slikt tiltak, men nå kan den komme til å bestemme seg for at AfD er for stort, og at et forbud vil skade domstolens legitimitet blant store deler av velgermassen, særlig i øst. Så lenge et parti vurderes å ha en skjult understruktur som kan gjøre det mulig å forsøke å styrte staten — sånn tilfellet kan ha vært med SRP og DKP — er det relativt lett å argumentere for et forbud. Det var imidlertid ingen mistanke om at NPD hadde en slik kapasitet, eller at AfD har det.
«Statspartienes»
juridiske knep
De fire statslojale partiene (CDU/CSU, De grønne, SPD og Freie Demokraten, FDP), omtaler seg sjøl som «demokratiske» i motsetning til «populistiske» eller «ekstremistiske» partier. Disse partiene har i lengre tid samarbeida om å ekskludere AfD-parlamentarikere fra parlamentarisk arbeid så langt det er juridisk mulig, for eksempel ved å holde dem utafor viktige parlamentariske komiteer. Det har også vært ulike former for sosial utfrysning: For eksempel sørga ledelsen for filmfestivalen 2024 i Berlin — på oppfordring fra delstatsregjeringa — at en rekke AfD-politikere ikke blei invitert til åpningsseremonien, noe som alle partiene i Berlin-parlamentet tradisjonelt får gratisbilletter til. I mars opplyste den tyske nasjonalforsamlinga sitt fotballag at AfD-parlamentarikere og deres ansatte ikke lenger ville få lov til å spille. Men etter at Kampf gegen Rechts starta, har oppslutninga om AfD holdt seg ganske stabil, rundt 15 prosent.
I begynnelsen av juli |2024], to uker etter valget til Europaparlamentet, kom AfD på andreplass i en landsomfattende meningsmåling med 16,9 prosent, ett prosentpoeng over valgresultatet og nær partiets høyeste resultat noensinne, 17,2 prosent i 2023. AfD ble etterfulgt av SPD på 14,6 prosent. Som en tommelfingerregel kan man si at det kampen mot høyresiden tar fra partiets oppslutning i Vest-Tyskland, oppveies av det den tilfører i øst.
Tidligere i år rapporterte AfD at medlemstallet hadde passert førti tusen, en økning på over 60 prosent fra 2023.
Mens BfV tidligere opererte mer eller mindre i kulissene, har det under Haldenwang og SPDs Nancy Faeser, som har vært innenriksminister siden 2021, blitt vanlig med offentlige kunngjøringer om etterforskning av AfD-relatert høyreekstrem aktivitet. I dag informerer BfV og tilsvarende organer i delstatene offentligheten om sitt arbeid, ikke bare i årlige rapporter, men også på regelmessige pressekonferanser. Deres stempling av grunnlovsfiender kan angripes i forvaltningsdomstolene, men det tar tid før sakene blir behandla. Avgjørelser om statusen til potensielt «ekstremistiske» personer og organisasjoner tas for lukkede dører, uten at de mistenkte blir intervjua. Til tross for tidligere katastrofer nyter Verfassungsschutz fortsatt stor respekt i en tysk offentlighet som ønsker trygghet. Når noen blir satt under observasjon, erklært «mistenkt» eller klassifisert som «bevist ekstremist», noterer mediene seg alltid denne statusen.
AfD tar til motmæle
Etter å ha blitt klassifisert som «mistenkelig» i 2021, bestemte AfD seg for å utfordre denne avgjørelsen. Den første klagen ble avvist i 2022, og i mai i år ble en ny klage avvist av en administrativ ankedomstol, noe som bana vei for at partiets status kunne endres til «bevist ekstremist» i tide til høstens valg i de østtyske delstatene. Å stemple et parti eller en person som «beviselig ekstremist» utelukker det i praksis fra deltaking i den demokratiske prosessen og fratar dem som stemmer på partiet, deres grunnlovsfesta rett til politisk representasjon. Denne makta gjør Verfassungsschutz til et formidabelt verktøy for de etablerte partiene. Å få et annet politisk parti erklært grunnlovsstridig er i realiteten det Carl Schmitt kalte en «nasjonal fiendekarakteristikk»: En omskape en intern motstander som en intern fiende.
Hvordan dette fungerer, så vi i demonstrasjonene som fant sted i begynnelsen av året, da hundretusener av mennesker marsjerte «Gegen Rechts» generelt og AfD spesielt. Demonstrasjonene ble støttet av alle landets politiske partier og sosiale og politiske organisasjoner, med unntak av de til høyre for CDU/CSU, og blei oppmuntra av alle nivåer i regjeringa.
De ble utløst av en avisartikkel om det som unisont ble beskrevet som et «hemmelig møte» som fant sted i november i fjor på et hotell utenfor Berlin. Under en middag hørte gjestene — en håndfull eldre nynazister, flere CDU-medlemmer og noen AfD-politikere — på et foredrag av Martin Sellner, en av lederne for den identitære bevegelsen i Østerrike, om hans siste bok, som tar til orde for massedeportasjon av innvandrere, også de med tysk statsborgerskap. (Hemmelige agenter fra BfV skal ikke ha vært involvert i møtet.) Artikkelen var basert på en rapport fra Correctiv, et gravejournalistisk medium som er finansiert av en rekke stiftelser og den føderale regjeringa, og som spesialiserer seg på å avdekke og motvirke falske nyheter. I rapporten sammenliknes møtet med Wannsee-konferansen i 1942, der ledende nazistiske tjenestemenn planla folkemordet på de europeiske jødene.
Et «humanitær»-politisk kompleks
også i Tyskland
Verfassungsschutz spiller en ledende rolle i en stadig mer utpreget tysk form for håndheving av politisk orden. Dette dreier seg ikke bare om å undertrykke uriktige ytringer gjennom straffereaksjoner, men også om å fremme og belønne korrekte ytringer. I de seinere åra har den tyske staten, sammen med de sjølutnevnte «demokratiske partiene», helt eller delvis finansiert en rekke institusjoner som er viet til statskompatibel politisk utdanning for statskompatibelt demokrati. Blant disse er Correctiv, som nå har 60 ansatte, og Amadeu Antonio-stiftelsen, som med sine 95 ansatte og et budsjett på 5 millioner euro i 2023 er involvert i alle aspekter av Kampf gegen Rechts. En Demokratieförderungsgesetz («lov om fremme av demokrati») er i ferd med å bli vedtatt, noe som vil gjøre det mulig for den føderale regjeringen å opprette og finansiere flere organisasjoner som Amadeu Antonio-stiftelsen. I tillegg har vi Forschungsinstitut gesellschaftlicher Zusammenhalt (forskningsinstitutt for sosial samhørighet), som ble opprettet av den føderale regjeringen i 2020, og som finansierer 83 forskningsprosjekter med mer enn 200 forskere fordelt på elleve forskningsinstitutter.
I mellomtida har BfV utvida forskningsfeltene sine kraftig. I årsrapporten for 2022 listes det opp ti områder: I tillegg til de velkjente temaene høyre- og venstresiden og islamsk «ekstremisme», omfatter det også Reichsbürger-bevegelsen — tyskere som mener at det tyske riket aldri har opphørt å eksistere, og som ikke anerkjenner lovene i forbundsrepublikken — og scientologi. Det finnes også en ny kategori av anti-konstitusjonell aktivitet, kjent som «anti-konstitusjonell delegitimering av staten» som ble innført som svar på protestene mot regjeringens anti-covid-tiltak. Ifølge 2022-rapporten er det de som befinner seg i «delegitimeringsspekteret» – rundt 1 400 personer, hvorav 280 sies å være «voldsklare». De som «nedvurderer demokratiske beslutningsprosesser og institusjoner eller krever at offisielle eller rettslige pålegg og beslutninger skal ignoreres». 2023-rapporten påpeker at «denne formen for delegitimering ofte ikke tar form av en åpen avvisning av demokratiet som sådan». Likevel «går den langt utover lovlig tillatt kritikk av regjering, politikk og stat» og «undergraver den demokratiske orden ved å undergrave tilliten til statssystemet som helhet og dermed sette dets evne til å fungere i fare».
En stadig større andel av budsjettene til BfV og delstatskontorene brukes nå på «forebygging av ekstremisme». Kontoret i Nordrhein-Westfalen brukte 9,8 millioner euro i 2022 — nesten halvparten av årsbudsjettet — på å «opplyse publikum om farene ved ekstremisme», tilby «beskyttelse mot å slutte seg til ekstremistiske grupper» og «hjelpe folk med å forlate dem». Delstatskontorene samarbeider med BfV om å vedlikeholde en database med 3,9 millioner personer, hvorav 3,4 millioner har fått utført bakgrunnssjekker for stillinger som anses som relevante for den offentlige sikkerheten.
Fordi Verfassungsschutz ikke kan utføre politiarbeid, må alt materiale som kan knyttes til ulovlig virksomhet, overleveres til politiet (noe som, som NSU-skandalen viste, ikke alltid skjer). Dermed blir organisasjonens oppgave, i hvert fall offisielt, å observere og dokumentere atferd som, sjøl om den er lovlig, vurderes som grunnlovsstridig. Det meste av bevismaterialet er tekstlig: Det er gjennom nærlesning at etterforskerne må avgjøre om en gitt ytring viser grunnlovsstridige holdninger — sjøl om ytringsfriheten er garantert i grunnloven.
Avsløre kodeord
Det som gjør det enda vanskeligere å beskytte grunnloven er at observasjonsobjekter som har antikonstitusjonelle intensjoner ofte prøver å maskere dem ved å ty til kodeord eller omskrivninger. Dette gjør det nødvendig for BfV å argumentere for at det som kan synes å være uskyldig tale faktisk er ekstremistisk. Den har lenge hevdet at troen på at Tyskland skal være etnisk homogent (i stedet for bunt, som betyr «fargerik») er grunnlovsstridig. Som respons publiserte AfD i 2021 et dokument som slo fast at det tyske folket består av alle tyske statsborgere, uavhengig av deres etniske og kulturelle bakgrunn. Andre AfD-uttalelser krever et minimumsnivå, ikke av etnisk, men av kulturell homogenitet. Til dette er BfVs svar at når AfD snakker om kultur, betyr det egentlig etnisitet.
«Ledende kultur»
Slike påstander blir ikke fremsatt når CDU/CSU understreker, som de gjør utrettelig, behovet for en tysk Leitkultur – en «ledende kultur» som innvandrere må akseptere hvis de vil bo i landet, og spesielt hvis de vil ha tysk statsborgerskap. (For noen av dens talsmenn inkluderer tysk Leitkultur ikke bare like rettigheter for kvinner og menn, men også en betingelsesløs anerkjennelse av «Israels rett til å eksistere» og til «forsvare seg selv».) Eller da kansler Olaf Scholz lovet at det ved delstatsvalgene i Brandenburg, Sachsen og Thüringen i september ville ha vært deportasjoner av illegale innvandrere.
Tyskland:
Monolittisk elite
handler uten instruks
I dag utgjør BfV og de seksten Landesämter en sentral pilar i et institusjonelt regime som bygger bru mellom stat og sivilsamfunn, og tar sikte på å produsere politisk samtykke og det som nylig har blitt kalt «sosial samhørighet». Underliggende for dette er den tyske elitens særegne beredskap til å utføre ordrer selv før de er gitt, noe som betyr at de kanskje ikke trenger å bli gitt i det hele tatt. Besøkende fra land med tradisjon for å akseptere eller til og med respektere eksentrisitet, som Storbritannia, Frankrike og Italia, eller fra et land som er så fundamentalt uoversiktlig som USA, har en tendens til å bli slått av det monolittiske utseendet til tysk politikk og samfunn, slik alt ser ut til å falle i tråd med alt annet. Dette muliggjøres av samspillet mellom institusjoner, formelle og uformelle, og av en kultur som oppfatter dissens som egoistisk og som en trussel mot sosial og politisk enhet (det blir også sett på som meningsløst).
Politiske konflikter
— holdes utafor jussen?
Et nylig eksempel er bølgen av anklager om antisemittisme mot demonstranter, mange av dem fra utenfor Tyskland, som har uttrykt sin forferdelse over den israelske ødeleggelsen av Gazas samfunn. Steinke konkluderer til slutt – etter en viss nøling som følge av hans venstreliberale sympatier for «militant demokrati» som kjemper mot «høyre» – at det ville være bedre at de 15 om de sytten embetene for beskyttelse av grunnloven, Verfassungsschutz/BfV, blei avskaffa. Ulovlige politiske aktiviteter vil da bli håndtert av politiet – kontrollert av domstolene – og juridiske former for politisk dissens vil bli overlatt til den ordinære løpende demokratiske striden. Men gitt den uunnværlige rollen til Verfassungsschutz i forsvaret av politisk stabilitet, virker dette urealistisk.
For ingen etablert politisk kraft ville tørre å foreslå å fjerne organet for forfatningsbeskyttelse i demokratiets og rettsstatens navn. Med tanke på Verfassungsschutz’ uunnværlige rolle i forsvaret av den politiske stabiliteten virker dette urealistisk. Ingen etablert politisk kraft vil våge å foreslå å avskaffe det i demokratiets og rettsstatens navn. Når dette ikke lenger er aktuelt, kan makthaverne i stedet velge å nøye seg med å politisk stemple partier som grunnlovsstridige uten å kreve dem forbudt gjennom de konstitusjonelle rammene. Om politiske standpunkter som den tyske statens og AfDs betingelsesløse støtte til massedrapene i Gaza, samt Tysklands deltaking — som AfD motsetter seg — i den eskalerende stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina.
Framheva bilde:
Tilleggsbygningen til Berlins rådhus,
seinere regjeringsbygningen i DDR,
nå bl. a. Berlin-avdelinga
av grunnlovspolitiet BfV.
Foto: OBB/Politikus
Du kan få nye innlegg
fra Politikus gratis tilsendt
hvis du fyller ut epostadr under:
