Det er økende nasjonale konflikter i Norge. De som styrer regjeringa, enten de kommer fra Høyre, Ap eller Frp, kommer i økende grad i konflikt med innbyggerne med sin politikk: Skoler har vi ikke råd til, men å kaste titalls milliarder gang på gang etter svindleres luftslott av batterier har vi råd til. Å drifte toget i Norge klarer de ikke. Strømmen vil statslederne ha høy pris på.
Det som grunnleggende styrer verden, er hvordan rivaliserende stormakter utøver sin kamp for å fremme sine interesser om dels beskyttelse, dels å øke makta. Og de legger nå ikke lenger bånd på seg for sine interesser.
Det kan ta flere år før det smeller igjen. Men framtida er ikke lys. For det overveldende flertallet av verdens folk som aldri kommer i nærheten av statsstyret for å hindre krig — de som må i skyttergravene.

Av Ove Bengt Berg
Redaktør Politikus

Fra Dokka til Brussel,
Washington og Beijing?
Er det en direkte sammenheng mellom fylkeslederne i Innlandet sin iver etter å legge ned skolene i fylket, og hva statslederne i USA, Russland, Kina, Nato og Brics vedtar? Lite sannsynlig. Men uansett hvor ubetydelig de nedlagte skolene i Dokka og Lom er for hele verden, skjer de dog i verden som mer eller mindre henger sammen. «Ekspertene» som overbeviser politikerne om at skolene i Dokka og Lom har ikke Norge råd til, bare til statsfinansierte luftslott og kraftig militær opprusting, er godt informert om hva som premissleverandørene for nasjon og internasjonal politikk ønsker seg. Disse lever i den samme verden.

Derfor kan vi si at alt henger sammen med alt. Bildet av verden på detaljnivå er ofte et bilde på helheten. Nedskjæringene i Lom og stormaktsrivaliseringa har en sammenheng.

Likhet og sammenheng:
Alle konflikter skjerper seg.
Framtida for folk i hele verden blir farligere. Det er liten grunn til optimisme. Det har alt som har skjedd i Norge, i Europa og i hele verden vist tydelig i året som har gått, 2024. I verden snakkes det ikke om fred, det snakkes om å ivareta egne interesser med økt militarisering med lite måtehold både for å sette i gang konfliktskapende tiltak og ulike reelle krigstiltak. Dristigere og mer aggressivt.

I ettermursperioden (perioden etter Berlin-murens fall i 1989) er perioden etter at fredsavtalene etter den verdenskrigen som slutta i 1945 blei nulla ut sammen med oppløsninga av Sovjetunionen i 1991. Hele ettermursperioden fra 1990 til i dag er en periode for økende konflikter og mest som en gjenopptaking av de konfliktene som førte til krigen som blei avslutta i 1945 og starten før den første verdenskrigen.

Europa:
Redusert produksjon
Politisk styringsudyktighet
Grunnlaget for stater og samfunn er produksjonslivet. I Europa demonteres industrien og flyttes til Kina med lavere arbeidslønninger, samtidig som Vesten ødelegger seg sjøl med det meningsløse grønne skiftet. Statslederne nekter å ta hensyn til 30-40 prosent av velgerne. I EU er ikke Tyskland og Frankrike i stand til å danne styringsdyktige regjeringer samtidig som uenigheten om krigen i Ukraina splitter EU. Europas tilbakegang skaper et makttomrom som skjerper rivaliseringa mellom stormaktene.

Samtidig med næringslivets tilbakegang og med svekking av politisk styringsevne, er statslederne i Europa opptatt av omfattende opprustning kombinert med en offensiv nedskjæring av velferdsytingene i Europa etter «feilgrepet» med velferdsoppbygginga etter siste verdenskrig. I Norge har vi fått NAV for å erstatte folketrygdytelsene og gjøre velferdsgodene om til et statlig sosialkontor, fattigkontor, med minimumsytinger.

I tillegg kommer det grønne skiftet som har som resultat å skru utviklinga tilbake til tidligere tiders fattigdom. Vestlige statsledere med et sånt destruktivt formål vil vi påtvinges de nærmeste åra. Dette skaper enorme sosiale problemer og gir en voldsom politisk sprengkraft.

Styringsideologien
moralistisk rettferdighet
Det er de økonomiske forholda, striden om råvarene og avsetninga av varer, som ligger i bånn for konfliktene. Samtidig er de subjektive forholda viktig. Etter begge tidligere verdenskriger blei det forsøkt bygd opp institusjoner mot nye kriger — som begge ikke har lyktes. Rett etter verdenskrigene var statslederne opptatt av alt som kunne unngås i krig. Alle visste til krigens redsler. Da var det om å gjøre å være smidig og ikke provoserende. Dagens vestlige lederne tror at de bare kan gønne på.

Rivaliseringa mellom stormaktene, der noen stiger opp og blir mektigere og andre opplever tilbakegang, er grunnlaget for hvordan konfliktene utvikler seg. Det må ikke bli krig av sånne ulike utviklinger, men verden er ikke en kardemommeby. Verden er et anarki der den sterkeste styrer. Den formelt FN-støtta folkeretten er en «lov»ingen bryr seg om hvis det ikke passer. Viktigere er USAs egen «lov», geleklumpen «den regelstyrte verden», som USA tilpasser til sitt aktuelle behov og som gir USA rett til enhver tid å bruke sin suverene militære kraft etter som det passer seg. Som å slå ut Kina før Kina kan gjøre USA rangen stridig.

Dagens unge ledere, som i Norge ikke en gang har deltatt i arbeidslivet, men har levd i en politisk boble hele sitt litt, skaper ekstra sosiale konflikter uten kontakt med vanlige folk, bare politikere, lobbyorganisasjoner og journalister.

De som kaller seg  og hylles som venstreorienterte vil skjære ned på pensjoner og velferdsstaten, og kaller dem som er imot nedskjæringene for høyreorienterte.

I Europa har det kommet til en generasjon med utgangspunkt i min egen, som er fullstendig dominert av en moralistisk tankegang om ensretting. Fellesskapet i nasjonene i Vesten smuldrer opp med argumentet «mangfold», dels etter aktiv bevisst innsats fra «institusjoner og organisasjoner med en tydelig middelklassebasis har det til felles at de aggressivt trenger seg på og vil forandre folks verdier, oppfatninger og livsstiler». Som er «stappfulle av folk med høyere utdanning som forvalter autoritsert kunnskap, og som har makt til å definere hva som er rett og galt, godt og dårlig». (Trygve Gulbrandsen 2019). To kvinnelige amerikanske presidentkandidater, unisont hylla av europeiske politikere og journalister,  har kalt andre enn dem som støtter dem for mer eller mindre avskum. Forakten mot dem som «tenker og mener feil» er dominerende i vestlige samfunn, ikke minst tydelig i Norge.

Innbyggernes påvirkning på politikken svekkes med en rekke tiltak. I Norge blir terskelen for å stille til valg høynet, som et symbolsk maktpålegg mot retninger som ikke utgjør en trussel mot den politiske samstemmigheten. Muligheten til politisk innflytelse forbeholdes i økende grad i Vesten dem med mest penger til å påvirke gjennom lobbyorganisasjoner, tenketanker, organisasjoner styrt etter organisatoriske jernlover og ekstra aktivistiske minoriteter som elitene utnytter til sin fordel. Stemmer i valg teller ikke, og mens uriktig reklame er straffbart, er ikke oppfulgte nærmest løgnaktige valgløfter fullt lovlig.

At avstanden mellom innbyggerne og de som fatter vedtaka øker, er i seg sjøl en faktor som øker faren for krig. Avstanden mellom statslederne og skyttergravene øker.

2025
Dette er situasjonen ved inngangen til det nye året. De økonomiske materielle konfliktene peker mot en sterkt konfliktfylt framtid understøtta av ledere uten frykt for omfattende kriger bare i intens iver for den absolutte rene rettferdighet, koste hva det koste vil. Når stormaktene ikke lenger er interessert i realisme og diplomati, men blir rusa av sin egen «eneste mulige moralske rettferdighet», da må millioner dø.

Det finnes ikke organiserte motkrefter til denne utviklinga. Framtida er ikke lys. Kan vi da bruke ordet håp?

Framheva bilde:
Foto: OBB/Politikus

 

Du kan få nye innlegg
fra Politikus gratis tilsendt 
hvis du fyller ut epostadr under: