Det klimaindustrielle komplekset er en nasjonal og vestlig minst 100-milliarders industri. Her fyker penga ut av statskassene like raskt som de «grønne» prosjektene går konkurs med flyktende investorer på fly fulle av milliarder på kontoene sine. I Norge er det bare å hente penga.
«Klimaforskerne», de som hevder å ha monopol på en faggrein som det ikke finnes noen eksamen i, bryter enhver grunnleggende vitenskapelig regel. Hva som er en sann påstand om virkeligheten, avgjøres ikke med håndsopprekning. Sjøl ikke om flertallet av dem er betalt for å stemme.

Å påpeke at det ikke finnes et fag som heter klimaforskning, og at det dermed ikke finnes noen mer eksklusive klimaforskere enn andre, er derfor en helt nødvendig. Mange har med god grunn innsett at innlegget «Hvem er «klimaforsker»? En med «sannheten»?» er et riktig, viktig og innlegg høyst nødvendig.

De som kaller seg «klimaforskere» er grunnleggende uvitenskapelige. Det er fullstendig uvitenskapelig å slå fast at det bare finnes én mulig årsakssammenheng til evig tid. Sjøl om det er aldri så innbringende å hevde det etter at meningsfellene dine i bløff-tiltak som «fagfellevurdering» har kommet fram til det samme.

To reelle klimaforskere og en samfunnsviter har kommentert innlegget. Olav Martin Kvalheim er pensjonert kjemiprofessor med forskning innenfor miljøkjemi fra Universitetet i Bergen. Han ble utsatt for kampanje fra «klimaforskere»  for å bli avsatt på grunn av «ukorrekt forskning og meninger» fra sjølerklærte «forskere», blant annet fra Bjerknessenteret for klimaforskning. Kvalheims prosjekter var imidlertid så viktig for Universitetet i Bergen økonomisk at universitetsledelsen måtte si nei til «klimaforskernes» krav om avskjed.
Kvalheim er i dag leder av Klimarealistene.

Av Ove Bengt Berg

Kvalheim kommenterer innlegget på Politikus sånn:

To-the-point innlegg. Tittelen «klimaforsker» sier ingenting om klimavitenskapelig kompetanse. Det er kun en tittel som brukes for å påberope seg en autoritet som yppersteprest innen Klimakirken. De fleste såkalte klimaforskere har liten eller ingen bakgrunn i realfag som er nødvendig for å kunne påberope seg den plassen de inntar i den offentlige klimafaglige diskusjonen. Det gjelder i overveiende grad Cicero og lignende organisasjoner. Tittelen «klimaforsker» er også svært nyttig når man skal søke offentlige midler.

En universitetsansatt forsker i Norge kommenter på Facebook begrepet «klimaforsker» på denne måten:

Når man forakter «klimaforskere» er det fordi det er nettopp disse som forakter kunnskap, og da all den kunnskap de setter til side fordi den ikke stemmer med deres narrativ. Alle forskere bruker filter på hvilket utvalg av kunnskap, observasjoner, hypoteser, alternative forklaringer, publiserte artikler osv. som faktisk er tilgjengelig.
Dermed får forskeren en bias, en skjevhet i utgangspunktet mht den tilgjengelige forskning. I tillegg kommer det politiske føringer og økonomiske foringer (altså hvordan forskerne «fôres», altså hvordan de oppfører seg mot dem som finansierer forskningen).
Denne skjevhet er vel få steder så tydelig som innen det politiserte klimafeltet. Men den er også tilstede mht vaksineforskning, næringsmiddelforskning, innvandringsforskning, og andre områder som har sterke politiske føringer.

Sett fra et samfunnsvitenskapelig synspunkt vurderer statsviter Mathias B. Dannevig klima«forskernes» samfunnsmessige posisjon. Dannevig viser til nevnte forsker:

Du foretar en særdeles viktig FORKLARING på hvorfor vi idag har slik ensrettethet og «konsensus» rundt RAMMENE for «klimaforskning». Det er viktig at det du sier her blir forstått og sitert videre. Fordi det forklarer så mye av dagens galskap.

Og i klimasammenheng er RAMMENE som det skal gås ut fra, at klimautvikling i avgjørende grad er underlagt menneskelige utslipp der de naturlige prosesser hovedsakelig kan komme på toppen , som «forsterkning» eller «midlertidig svekkelse». 

Nå er det slik at forskning skal FINANSIERES, enten ved at man fra den aktuelle akademiske institusjon søker om statlige bevilgninger for prosjekter til neste forskningstermin der alle vet at de prosjekter som av de bevilgende myndigheter vil fange mest interesse og nysjerrighet ligger best an til pengepott. Eller ved teknisk oppdragsforskning fra eksempelvis Veritas eller SINTEF hvor man hyres inn for å løse tekniske utfordringer ved nye tekniske løsninger og prosjekter som skal settes ut i livet. 

Vi ser rent empirisk at sistnevte strukturer eksempelvis medfører stadige lobby-utspill fra Veritas som ved å pretendere vitenskapelige syn, fremhever hvor viktig ny kraft og vindturbiner er for landet. Neppe noen tilfeldighet når institusjonens levevei i stor grad er knyttet til igangsettelse av større prosjekter institusjoner som Veritas skal levere tjenester til ved konstruksjon og oppføring. Tips: Om institusjonen skulle bygge opp en viss kjernefysisk kompetanse vil nok utspill om norske «kraftbehov» etterhvert kunne få en annen valør. 

Tilsvarende, men annerledes forskningskorrupsjon har man selvsagt ved de akademiske institusjoner, der de problemstillinger som lanseres før hver statlige tildelingsrunde vil tilpasses det man mener det er etterspørsel etter. Her er det nok lite trolig at det vil lanseres forskningsprosjekter rundt naturfaglige problemstillinger om «Klimamodellers empiriske korrekthet», altså tidligere spådommer satt opp mot oppnådd empiri. Eller i Norge: «Hvor mye CO2 fanges opp og lagres i norsk skog?» Og «Hvordan kan dette anvendes i nasjonens klimaregnskap?». 

Samfunnsvitenskapelig vil det selvsagt være utenkelig at noen skulle søke om forskningsmidler til studier om «Hvor ble det av utdelte midler til nasjonale prosjekter for klimaprosjekter til fattige land. Hva ble midlene brukt til?» Eller «Hvor havner penger fra kjøp av klimakvoter?». For ikke å snakke om problemstillinger rundt «Utflytting av vestlige arbeidsplasser til den asiatiske økonomiske sone innenfor bil, stål og smelteverksindustri». Eller: «Hvor mye av de nasjonale utslippspotensial av verdenstotalen har latt seg binde opp med KONKRETE begrensninger frem til 2030?»

Kjetteriske problemstillinger som dette, altså UTENFOR de godkjente rammer for regimet, og hvor vi kan forvente kontradiktoriske konklusjoner mot gjeldende mantra, vil altså i vår del av verden neppe få særlige forkningsmidler som kan medføre forskningsassistanse til problemstillinger man ikke ønsker fokus på. Da gjelder det for alle forskningsinstitusjoner med mange munner å mette, at man unngår slik risiko for «gale konklusjoner» og heller søker å finne andre «forskningsområder» som i stedet bygger opp under etablerte sannheter. 

Så betyr IKKE dette at det ikke innenfor hovedrammenes grenser kan igangsettes interessante prosjekter som i og for seg alltid vil ha akademisk verdi. Men dette blir da prosjekter som vil stå fjernere fra senere å kunne bli brukt til å snu om på de fastlagte mantra som ny forskning bringes inn for å forsterke, eller i det minste supplere. 

Med mekanismer som skisseres ovenfor blir vårt forskningsmiljø i et lite land som Norge systematisk korrumpert. Spissformulering: Om man mener (som meg) at kapitalkrefter og politikk er skikkelig sammensveiset viser dette at Karl Marx nok hadde rett i at det finansielle underbygg styrer det akademiske overbygg.

Framheva bilde:
Foto: OBB/Politikus
Oppdatert 03.12.2024 kl 06.57
Navnet på Bjerknessenteret korrigert.

Du kan få nye innlegg
fra Politikus gratis tilsendt 
hvis du fyller ut epostadr under: