Tilhengerne av å fortsette krigen til full seier for Ukraina baserer seg på to grunnlag:
1. Krigen begynte 24.02.2022. Dvs at Clausewitz´ tese om at en krig er en fortsettelse av politikken med andre midler, er fullstendig feil.
2. Ukraina er det første landet i Europa som den aggressive imperialisten Putin vil erobre. Når Ukraina er erobra så står alle andre europeiske stater for tur én etter én for å bli angrepet, som Danmarks statsminister sier i spissen for alle europeiske statsledere (utenom en).
Å argumentere mot disse to påstandene virker håpløst, for som alle statsledere og mediehøvdinger banker inn hver time: «Sånn er det bare». Hver eneste stortingsrepresentant i Norge fra Frp til Rødt er 100 prosent enige om disse to «åpenbare bevis og fakta».
Når dialog er avslutta, er intern diskusjon og kunnskapstilegning i egen leir likevel nyttig.
Her kommer et innlegg som stod som kronikk i den danske avisa Politiken den 11.11.2024. Det er gjengitt her med Hans Aages tillatelse og oversatt av Politikus. Versjonen er gjengitt med noen få kildehenvisninger ekstra som ikke kom med i versjonen trykt i Politiken.
Hans Aase er professor em. i samfunnsøkonomi ved Roskilde Universitet.
Enkelte uthevinger og klammeparanteser ved Politikus.
Noen av Aases poenger er disse:
Her er det korrigerte synet på «Putins uprovoserte angrepskrig»: Som svar på vestlig ekspansjonisme har Russland vist tilbakeholdenhet og moderasjon.
Russland har stolt på Vesten. Det var dumt av Russland å gjøre det. Men det var enda dummere av Vesten å svikte denne tilliten. Nå har vi en tragisk krig.
Vi må skille mellom Russlands utenrikspolitikk og den interne politikken.
Hans Aage:
Vesten framprovoserte Russlands invasjon av Ukraina
Det var Vesten som ikke overholdt avtalene fra 1990-tallet, der Ukrainas nøytralitet var et premiss nedfelt i uavhengighetserklæringa og i forfatningen. Samtidig var det felles forståelse om at NATO ikke skulle utvides mot øst, noe som var eksplisitt uttrykt og godt dokumentert.
«JEG TROR IKKE Putin vil nøye seg med Ukraina. Han vil gå videre med neste land.» (Mette Frederiksen i München, Politiken, 20. februar 2023). «Kan du få til en troverdig våpenhvile med Putin? Nei, glem alt om det.» (Krl.Dagblad, 1. november 2023). I så fall er det bare «et spørsmål om tid før Putin går til krig igjen» (Martin Krasnik, Weekendavisen, 12. juli 2024).
Jeg må si meg enig med Ole Bornedal i Politiken (16. juli 2024): «Premisset er satt: Russland vil erobre verden . . . men jeg kan ikke på noen måte eller noe sted finne bevis for at dette er sant».
Ikke desto mindre er dette det helt enerådende og helt fastlåste synet: Russland har alltid vært og er fortsatt drevet av imperialisme og svikefullhet, og en samlet ukrainsk nasjon kjemper med vestlig hjelp for demokrati og frigjøring fra russisk undertrykking og for legitime territorielle krav. Men dette er et forvrengt verdensbilde som må korrigeres ved å trekke inn en del bakgrunnsinformasjon som enten er glemt eller som en ser helt bort fra.
Avviklinga av det sovjetiske imperiet gikk fredelig for seg — noe vi ikke kan si om de britiske, franske, spanske, portugisiske og nederlandske imperiene. Ikke bare i Øst-Europa, men også langt inn i de russisk befolkete områdene av Sovjetunionen, sånn at det nå bor 25 millioner russere nå bor utenfor Russland.
Sovjetimperiet var litt spesielt fordi det, i motsetning til de andre, ikke foregikk noen økonomisk utbytting av imperiet, verken i Øst-Europa eller i Ukraina, og heller ikke noe «væpna tjuveri», som det ofte feilaktig beskrives. F. eks. i Politiken, 6. oktober 2023. Bortsett fra i Øst-Tyskland, som ble pålagt å betale betydelige krigsskadeerstatninger. I hele Sovjet-imperiet fikk delene derfor energi og råvarer på gunstige vilkår.
HOVEDARGUMENTET for russisk imperialistisk svik er at Russland har krenket det suverene Ukrainas grenser, som landet garanterte å respektere i Budapest-memorandumet i 1994 (f.eks. Bent Jensen, Berlingske, 26.2.2023).
Men det var jo Vesten som brøt avtalene fra den gang, der Ukrainas nøytralitet var et premiss nedfelt i uavhengighetserklæringen og forfatningen, og det var også en enighet om at NATO ikke skulle utvides mot øst. Det var var klart uttalt og veldokumentert, sjøl om det ikke var traktatfesta. «Vi står fast på at NATO ikke skal utvides østover» (Hans Diedrich Genscher). «Ikke en tomme» (James Baker, begge i Moskva 1990). Dette er tilsynelatende fullstendig glemt. En lytter ringte P1 Debatt (11. juli 2024) [Danmarks Radio] og spurte om det ikke foreslå en avtale om at NATO ikke skulle utvides østover. Dette avviste Venstres [tilsv. norsk Høyre] utenrikspolitiske talsperson, Michael Aastrup, som «en feilaktig myte, russisk propaganda og desinformasjon». Og så var det ikke tid til å si mer om det.
Russland aksepterte uavhengighet for Ukraina uten motytelser på betingelse av Ukrainas nøytralitet. Russland strakte ut en svært velvillig hånd til Vesten med forslag om et «felles europeisk hjem», en felles sikkerhetsstruktur og opprettelsen av OSSE. Men i Vesten ble det avvist og hurtig glemt.
Vestens upålitelighet slo også gjennom i Minsk-avtalene fra 2014 og 2015, også det er glemt. Avtalen (Minsk) mellom Ukraina, Russland, Tyskland, Frankrike, Tyskland og OSSE. Avtalene skulle skrinlegge de væpna konfliktene og sikre den russiske befolkninga i det sørøstlige Ukraina visse rettigheter, noe som Russland alltid har gjort krav på. Merkel og Hollande har seinere offentlig innrømmet at avtalene var en bløff for å gi Ukraina tid til å ruste opp (Die Zeit, 7. desember 2022).
Om Merkel, Hollande og Minsk-avtalene: «De lurte oss rett og slett», sa Putin i sitt intervju med Tucker Carlson 06.02.2024.
Vesten fører en aggressiv politikk med innringing overfor Russland. Det ga mening da NATO blei oppretta for 75 år sia, da Sovjetunionen var på offensiven og rykka fram på mange måter. I 1945 fikk kommunistene 12,5 prosent av stemmene i Danmark.
Nå er Russland ikke på offensiven, men på hæla, og kjemper desperat internt for å holde Russland samla og eksternt for å sikre sine grenser, begrense NATOs inntog i russisk befolka områder for å oppnå tålelige forhold for de 25 millioner russerne utenfor Russland, og som ofte blir behandla svært dårlig. I Latvia, der en tredel av befolkninga er russisktalende, har en demokratisk avstemning avgjort noe så udemokratisk som å avvise russisk som offisielt språk, og det er vedtatt en lov om at det bare kan undervises i latvisk i skolen.
Vi må gjøre et skille:
Internt er Putin-regimet voldelig og frastøtende. «Putin er en skurk», heter det i Politikens analyse (lederartikkel, 20. juni 2024). Men vi kan ikke diktere russernes indre forhold, og vi kan heller ikke bekjempe alle frastøtelige regimer med krig. Vi må finne en modus vivendi, en fornuftig form for fredelig sameksistens bygd på gjensidig tillit og forutsigbarhet.
Utad har Russland vært tilbakeholdne overfor Ukraina fram til annekteringen av Krim i 2014 og invasjonen i 2022 som konsekvent omtales som «Putins uprovoserte angrepskrig i Ukraina» (f.eks. EU-kommisjonen, 24. februar 2023).
Men dette er feil. Invasjonen var ulovlig, men den var ikke uprovosert. Trusselen om NATO-raketter i Donbass eller en NATO-flåtehavn i Sevastopol er minst like provoserende som sovjetiske raketter på Cuba var i 1962.
Den gang fant forstandige folk, som visste, hva krig er, Kennedy og Khrusjtjov [begge deltok i 2. verdenskrig], en diplomatisk løsning. Nemlig tilbaketrekking av rakettene fra Cuba og Tyrkia, med så lite prestisjeetap som mulig. Kennedy oppfordra til å unngå «unødvendige finter og retorisk fiendskap». Det er på høy tid, at historia gjentar seg.
Putins uttalelser til Tucker Carlson (6. februar 2024) er ikke preget av imperialistisk aggressivitet. I sin historiske gjennomgang går Putin tilbake til Rurik (862), Novgorod og Kiev (Krym), fyrst Vladimirs kristning (988) og den «evige fred» (1687) og dens grense mellom Polen-Litauen og Russland ved Dnepr (Dnipro). Putin forfaller ikke til å komme med tidligere historiske krav. Argumentasjonen gjelder nåtida og er mer realistisk og seriøs, og mer fri for tomt uteomsnakk enn en skulle tro, med tanke på den gjeldende Putin- og Russland-fordømmelsen i Danmark.
Putin har uten tvil sagt at «Sovjetunionens oppløsning var århundrets største geopolitiske katastrofe» (2005), men også at «den som ikke beklager Sovjetunionens fall, har ikke noe hjerte, og den som ønsker Sovjetunionen gjenopprettet, har ingen hjerne» (2007).
Blant opphavsmennene til innringingspolitikken overfor Sovjetunionen etter 1945 var den respekterte diplomaten, skribenten og Moskva-ambassadøren George F. Kennan. Kennan hadde inngående kjennskap til Russland etter lange opphold i landet på 1930-tallet.
Allerede i 1948, da USAs utenriksdepartementet vurderte sin politikk i tilfelle et regimeskifte og en eventuell oppløsning av Sovjetunionen, skrev han i et stabsdokument at tilknytningen til Ukraina var like djupt forankra «i den russiske nasjonale arven som statene midt i USA [Midtvesten] er for oss», og at «en fullstendig utskilling av Ukraina fra resten av Russland . . . kan til sjuende og sist bare opprettholdes med makt».
At Russland motsatte seg at Ukraina skulle få bli med i NATO, kan ikke beskrives som imperialisme, men som et forsvar mot NATOs inntrengning i russiskbefolka områder. I det sørøstlige Ukraina bor det åtte millioner russere, og i resten av Ukraina er det en blanding av ukrainsk og russisk befolkning. Det lukker en også øya for. Ukraina var i hundrevis av år tett integrert i Russland, både kulturelt, politisk, familiemessig og økonomisk. En lang rekke av berømte russere er av ukrainsk avstamning, fra Gogol til Khrusjtsjov.
Krim var en del av Russland fram til halvøya administrativt blei overført til Ukraina i 1954 — ikke av nasjonale — men trolig hovedsakelig av rent praktiske årsaker. Anneksjonen i 2014 likner på gjenforeninga i 1920: Begge områdene hadde i et halvt århundre skifta nasjonal tilhørighet uten at partene hadde tenkt på å spørre befolkninga. Begge skiftene skjedde av militære grunner, og på begge sider hadde skiftet folkelig oppslutning.
På Krim var det — noe som ikke er allment kjent — en overveldende støtte fra alle befolkningsgrupper, i alt to millioner, hvorav 60 prosent var russere, 25 prosent ukrainere, 15 prosent krimtatarer og andre. Dette er dokumentert av uavhengige internasjonale meningsmålinger.
Som Gorbatsjov sa i mars 2014: «Jeg er svært glad for at Krim har slutta seg til Russland».
Russland har ikke undertrykt nasjonale minoriteter, slik mange feilaktig tror, i hvert fall ikke systematisk. Heller ikke det ukrainske språket et undertrykt, et språk som ligger tett opp til russisk, omtrent som dansk og svensk, med 60 prosent av ordforrådet felles. Derimot diskriminerer den ukrainske regjeringa minoriteter — russiske, rumenske, ungarske. Noe som forbigås i taushet. Ukrainisering med tvang, forbud mot russiskvennlige politiske organisasjoner og annen opposisjon via statsstyrte medier, språklig undertrykking, brenning og makulering av russiskspråklige bøker, endring av stedsnavn osv. I tillegg til økonomisk diskriminering og inngrodd korrupsjon.
Journalister er blitt drept, og DRs [Danmarks Radios] korrespondent, Matilde Kimer, er blitt utvist. Det finnes ei offentlig liste støtta av sikkerhetstjenesten over personer som bør «rettsforfølges», deriblant utlendinger som avdøde Henry Kissinger og den danske Øst-Europa-eksperten Jens Jørgen Nielsen.
EU har vært kjent med disse forholda og har som Europarådet, gjentatte ganger siden 2014, kritisert språklover, utdanningslover m.m. Det er en merkelig fanebærer for demokrati og vestlige verdier vi har fått med Ukraina, og som likner Russland mer enn vi burde ønske oss.
Den ukrainske nasjonalfølelsen er av gammel dato, mest synlig i de overveiende katolske områdene nordvest i Ukraina rundt Lviv (Lvov, Lemberg). Den ytterliggående nasjonalismen har hatt makta sia det voldelige kuppet i 2014 (som heller ikke nevnes) og førte til at en demonstrasjon mot språklovgivningen i det russiskspråklige Odesa i mai 2014 endte i en massakre med 48 drepte etter at Azov-militsen ble satt inn.
Det har også ført til at den i Danmark lite kjente Stepan Bandera er blitt hedra som nasjonalhelt, og fødselsesdagen hans har blitt nasjonal helligdag. Han er kjent for å ha forsøkt å samarbeide med nazistene ved flere anledninger under krigen og for å være ansvarlig for massakrer på polakker, jøder og russere. Han blei til slutt myrda av sovjetiske agenter i München i 1959. Derfor ser Putin dette som et behov for «avnazifisering» i intervjuet 06.02.2024.
EUs og NATOs ønske om utvidelse kan heller ikke karakteriseres som imperialisme, fordi de nye medlemmene søker om medlemskap frivillig.
Men ekspansjonisme er det. Det sies klart hva at formålet med våpenhjelpen til Ukraina, for eksempel av den republikanske senatoren Mitch McConnell (Politiken, 29. september 2023):
Amerikansk hjelp til Ukraina er ikke veldedighet. Det er helt klart i vår interesse, ikke minst fordi en svekkelse av Russland bidrar til å avskrekke Kina.
Og her gikk vi og trodde i vår krigsentusiasme at hensikten var å fremme ukrainsk frihet og demokrati med våpen i (Ukrainas) hånd.
Ukrainas ønske om å bli medlem av EU deles utvilsomt av store deler av ukrainerne. Når det gjelder NATO-medlemskap, er det mer tvilsomt. Zelenskyj ble valgt i 2019 på et program for fred og forsoning med Russland. Det snakker ingen om. Spørsmålet om NATO-medlemskapet kom opp seinere.
Krigen kan ses på som en krig for å rive seg løs fra en annen stat, noe som den ene parten vil se på som en demokratisk rettighet. Mens den andre parten vil se på krigen som opprør, svik og økonomisk opportunisme. Akkurat som løsrivelsen av Kroatia og Slovenia, som blei oppmuntra av EU med Tyskland i spissen med en svært tidlig anerkjennelse av Kroatia i januar 1992. Noe som førte til fire år med borgerkrig, innfrielse av alle kroatiske territorielle krav og Kroatias inntreden i EU. Det samme gjorde hertugdømmenes løsrivelse, som førte til treårskrigen 1848-1850 og hadde sterk folkelig støtte, om enn ikke minst i de nordligste regionene. På stenderforsamlingen i Slesvig i 1844 stemte likevel delegaten fra øya Erø for at Slesvig skulle gå inn i Det tyske forbund, med henvisning til at «vi har jo et utmerket forhold til vårt naboland», Danmark. Putin har det samme problemet som Miloševitsj og Fredrik VII: Han har lite å tilby utover patriotisme og militærmakt.
Nå har han så tydd til militærmakt og okkupert russisk befolka områder i det sørøstlige Ukraina som en siste utvei, da Vesten nekta å garantere Ukrainas nøytralitet. Men opprustningsoffensiven i Europa er en meningsløs overreaksjon på en urealistisk, påstått russisk militær trussel. Russland har verken styrke eller interesse av å utløse en storkrig om for eksempel de små baltiske statene som Putin nevnte i intervjuet (6. februar 2024).
NATO er allerede Russland overlegen med en faktor på 10. Dette er en utillatelig sløsing med knappe ressurser som er heller burde vært brukt på å løse de virkelig store problemene — den globale fordelinga og det globale miljøet. Men i stedet for fredsbygging hører vi bare om stridsvogner og våpensystemer.
Vi opplever en krigsretorikk og krigsentusiasme som minner om 1914, da til og med den gamle, berømte anarkisten fyrst Pjotr Kropotkin begynte å snakke om kanonkalibre. Det anbefales å lese «Stille flyter Don». Det er slutten på krigsentusiasmen. Det garanterer jeg. Mikhail Sjolokhov fikk Nobelprisen for sin store roman om første verdenskrig og borgerkrigen i de samme områdene der en ny krig nå raser, og de fire bindene er oversatt til velklingende dansk av Ole Vesterholt. Jeg kan også nevne en lesverdig roman om dagens Donbass, Ukraina og Krim, nemlig Andrej Kurkovs [Dag og Tids korrespondent fra Ukraina]: «Grå bier»* fra 2018, som ikke er spesielt russiskvennlig, snarere tvert imot, men som etter min mening er en god bok om krigen.
Her er det korrigerte synet på «Putins uprovoserte angrepskrig»:
Russland har på fredelig vis avvikla sitt imperium, som ikke ble utnyttet og som ikke undertrykte nasjonale minoritetskulturer. Med vestlig våpenhjelp støttes det udemokratiske regimet i det splittede Ukraina for å la Ukraina blø for å svekke Russland. Som svar på vestlig ekspansjonisme har Russland vist tilbakeholdenhet og holdt ord.
Russland har stolt på Vesten. Det var dumt av Russland. Men det var enda dummere av Vesten å svikte denne tilliten. Nå har vi fått en tragisk krig.
Og vi har også fått et sterkt fiendskap med Russland. Alt russisk er legges for hat: Russiske idrettsutøvere, russiske orkestre og danske russlandsstudenter i Russland kan ikke få studiestøtte. Det er et smertelig tap når en har et forhold til Russland, til russiske venner og kolleger, til kultur, historie og språk. Kort sagt, hvis en har «begravet sitt hjerte i Russland», som Pusjkin sier.
* Grå bier, utgitt på norsk.
Andrej Kurkov: Cappelen Damm.
Framheva bilde:
Bildet er fra
det russiske forsvarsdepartementet,
lagt ut på nrk.no 01.11.2024
uten opplysning om opphavsrett
og henta derfra.
Meld deg som gratis abonnent
på nye innlegg fra Politikus.
Fyll bare enkelt ut
epostadr din i ruta under:
