Hei! Som varsla kommer jeg her med noen kommentarer til artikkelen din og tankene til Jon Naustdalslid. Det kommer neppe som noen overraskelse at jeg er kritisk til budskapet i artikkelen.

Det første jeg vil bemerke er at det er veldig lettvint, på grensa til uredelig, å rette argumentasjonen mot en opponent som ikke finnes. Det er svært få, nærmest ingen, som mener at vi skal skru klokka 12 000 år tilbake. Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn Norge på slutten av 1950-tallet, for å finne et samfunn der produksjon og forbruk fortsatt var bærekraftig.

Jeg har sett antydninger om at det kom et skifte på midten av 1960-tallet, men leiter fortsatt etter sikre opplysninger om tidspunktet da det snudde. Uansett så tror jeg trygt vi kan si at de fleste nordmenn på slutten av 1950-tallet hadde en helt akseptabel levestandard. På mange måter kan vi spørre om ikke levestandarden var vel så god som i dag. På den tida var ei inntekt nok til å reprodusere en familie. Med unntak av et høyt forbruk av tobakksvarer og feit mat, levde folk sunnere og tidsklemma var et ukjent begrep.

Rasjonering av privatbiler blei oppheva i 1960. Fraværet av biler på 50-tallet blei ikke oppfatta som noe stort problem. Om denne rasjoneringa ikke hadde blitt oppheva, hadde vi unngått en mengde problemer, der utslipp av klimagasser er det vesentligste.

Det er klart at mange vil oppleve det som en merkbar overgang å vende tilbake til leveforholda på 1950-tallet, men overgangen ville kanskje ikke bli så dramatisk som mange vil tro.

Den andre større innvendinga jeg har mot innholdet i artikkelen, er at det som presenteres vitner om en naiv oppfatning av hva klima-endringene og tap av artsmangfold vil føre til.

Vi har så vidt begynt å se følgene og mange steder er de såpass dramatiske at det ikke er mulig å tilpasse seg på en fornuftig måte. Om vi hadde frysi utslippene på det nivået de er i dag, ville vi likevel ha opplevd skogbranner, flom, skred, havstigning osv. på et nivå som vil være vanskelig å leve med. Vi ser flere eksempler på at norske kommuner har brukt millioner av kroner på flomsikringstiltak som allerede viser seg å være underdimensjonert.

Om vi fortsetter som vi stevner, vil følgene bli at vi etterlater oss en verden der levekårene for mange mennesker kan bli satt mer enn 12 000 år tilbake, enten de vil eller ikke. Om vi forårsaker et større økologisk sammenbrudd, er det ingen som kan forutse hva slags verden etterkommerne våre vil ha å forholde seg til.

Bekymringa for demokratiets framtid blir nesten komisk i dette perspektivet. Vi kan virkelig spørre oss hvor mye det borgerlige demokratiet er verdt, dersom det hindrer oss i å legge kapitalismen bak oss og innføre et annet økonomisk system som setter hensynet til mennesker, natur og miljø foran snevre, kortsiktige profitthensyn. Et av kjernepunktene i degrowth-ideologien er nettopp å sørge for en bedre livsstandard som ikke bare dreier seg om forbedring av den materielle levestandarden.

Med fare for at jeg har misforstått filosofen Karl Marx ganske grundig, mente han vel at kapitalismen var en historisk epoke som var nødvendig for å bringe samfunnet fram til et visst nivå for organisering og produksjon. Når dette nivået var nådd, mente vel Marx også at det kapitalistiske samfunnet ville bryte sammen og bli erstatta av et klasseløst samfunn. Marx mente at motsetninga mellom arbeid og kapital ville være den utløsende årsaken til sammenbruddet.

Slik verden ser ut nå, er det grunn til å anta at det er motsetninga mellom natur og kapital som vil være den utløsende årsaken og at tida for å legge kapitalismen bak seg har kommi. Om vi må gå gjennom en folkelig eller udemokratisk revolusjon for å bremse klimaendringer og tap av naturmangfold, er det en pris vi må være villige til å betale. Så vidt jeg kan se er alternativet mye verre.

Framtida er balanse, ikke mer vekst!

Svar til Austad kommer i morgen.

Framheva bilde:
Er tatt av
bere von awstburg fra Pixabay

Meld deg som gratis abonnent 
på nye innlegg fra Politikus
Fyll ut eposten din i ruta under.