I dag har Fremskrittpartiets leder Sylvi Listhaug og Senterpartiets tidligere nestleder og statsråd Ola Borten Moe en felles kronikk i NRK Ytring. Det er interessant av flere grunner, også for politiske allianser. I ytringa viser Listhaug og Moe til strupinga av energitilgangen i Europa med lite tilgang på råvarer og energi. De viser til konsekvensene av ikke aktivt å utnytte energiressursene, og at det viktigste er at energien er rimelig og stabil.
Denne ytringa er virkelig å banne i kjerka, i klimakirken. Den er også i strid med plattformen som NRK har vedtatt, at det ikke skal stilles motforestillinger til vedtatt klimapolitikk uten øyeblikkelig tilbakevising.
Hvordan vil det klimaindustrielle komplekset reagere, det Jens Stoltenberg i sjølbiografien fra 2016 kalte det «miljøindustrielle komplekset»? Er det fortsatt nok med politiske mobbing av det Listhaug og Moe legger fram? Hvordan vil NRKs klimaredaksjon reagere for å få denne ytringa tilbakevist?
Av Ove Bengt Berg
Utgangspunktet til Listhaug og Moe er at Norge og Europa taper den globale konkurransen fordi innovasjon, vekst og talent stenges inne av reguleringer og for høye skatter. Og i Europa og Norge har vi mer ambisiøse klimamålsettinger enn de vi konkurrer mot, som USA og Kina.
Listahug og Moe tar utgangspunkt i et åpenbart faktum som er fraværende hos den grønne politikkens ledere:
De fleste med litt kjennskap til politikk og økonomi vet at det fremdeles er en sterk sammenheng mellom tilgang og pris på energi og økonomisk aktivitet, produktivitet og verdiskaping. I stort er dette hele vår historie gjennom og etter den industrielle revolusjon de siste 200 år.
De fortsetter:
Høye energipriser: Den Europeiske Sentralbanken ESBs tidligere president Mario Draghi ga akkurat ut en rapport som dokumenterer enorme forskjeller i energipriser mellom Europa og USA. Elektrisitetsprisen i Europa er 158 prosent av det USA får til, gassprisene 345 prosent.
I klartekst betyr dette en økt avindustrialisering av Europa. Få styrer i industriselskaper vil velge å bruke pengene sine her.
I motsetning til USA, mangler Europa rike naturressurser. Av demokratiske og vennligsinnede land er det kun Norge som produserer olje og gass i et omfang som monner i Europa og for det europeiske markedet. Likevel har europeisk energi- og ressurspolitikk i stort handlet om å begrense forvaltningen av det lille vi har. Resultatet har vært høyere priser og mer import, ofte fra militante diktaturer.
Mye av dette er drevet av at Europa, og Norge, har langt mer ambisiøse klimamål enn våre viktigste konkurrenter; USA og Kina. Vi skal som kjent kutte våre utslipp med 55 prosent i 2030 med utgangspunkt i hva de var i 1990.
Endrer energistrupinga partisystemet?
Her finner altså lederen i Fremskrittspartiet og Senterpartiets tidligere nestleder sammen i et helt nødvendig opprør mot Stortingets overveldende flertall og det som har vært og er regjeringenes politikk tiår tilbake og tiår fram i tid. Å fortsette dagens politikk med det grønne skiftets energistruping er rasering av norsk og europeisk industri. Det vil da komme til å få strukturelle politiske endringer for partisystemet? Den politiske realiteten bak dagens partisystem er jo ikke representativ for de nåværende politiske og økonomiske interessene, men representerer nå tilfeldige politiske heiagjenger for de mektige politiske minoritetene som styrer.
Og hvor lenge vil LOs ledere få lov til lydig å følge Arbeiderpartiets ferd for ødelegging av arbeidsplasser til fordel for statsfinansierte dommedagsprofeter i det klimaindustrielle komplekset?
Framheva bilde:
Foto: Stortinget
Montasje av Politikus
etter en ide fra NRK
Meld deg som gratis abonnent
på nye innlegg fra Politikus.
Fyll ut epostadr din i ruta under
