Mattias Desmet er nederlandsk professor i klinisk psykologi ved universitetet i Ghent. Han er opptatt av utviklinga av den totalitære ensrettinga av samfunnet, og har skrivi boka Totalitarismens psykologi.
Han er også opptatt av mulighetene for tredje verdenskrig med utgangspunkt i Ukraina-krigen. Han ser tilbake fra industrialiseringa av kriger og den nødvendige utviklinga av nødvendigheten av propaganda for å få oppslutning om kriger.
Sånn er det også med de to vidt forskjellige fortellingene om utviklinga etter Sovjetunionens fall og utviklinga fram mot Ukraina-krigen. Om den nye Hitler-despoten eller frihetens frelsere. Desmet går gjennom historia om hva som skjedde. Presidentrådgiver Zbigniew Brzezinskis geopolitiske bok om Det store sjakkbrettet, om hva USA bør gjøre etter 1990, viser Desmet at blir fulgt opp.
Desmets artikkel blei lagt ut på hans Substack-konto og er tillatt gjengitt på Politikus med hans tillatelse.
Mattias Desmet:
Hvorfor noen styrer
mot en tredje verdenskrig.
En fortelling om Ukraina.
Kjære venner, klokka er åtte om morgenen, og jeg sitter i bilen min, parkert på en liten parkeringsplass på en vakker slottstomt i Zutphen, en nederlandsk landsby nær den tyske grensa. Slottet og parken rundt utstråler atmosfæren fra tida før den franske revolusjon, da adel og geistlighet styrte verden i ro og mak. Jeg ser sola blåse liv i morgentåka foran meg og fylle den med en glød av håp og lengsel.
Jeg forlot Belgia klokka halv seks i morges for å komme hit til en workshop om modig tale. Jeg kom en time for tidlig, og i denne ledige tida har det falt meg noen ord som jeg ønsker å dele med dere. Det er en stund siden sist jeg har delt noe, og det har alt å gjøre med hvordan livet mitt er for tida.
Jeg skriver flittig på boka mi om propagandaens og sannhetens psykologi, samtidig som jeg reiser rundt i verden. Mine psykologiske refleksjoner om totalitarisme førte meg i forrige måned til Canada, Portugal og Nederland, og i neste måned vil de ta meg til steder som Hellas, Storbritannia, USA og Danmark. Jeg overgir meg til livets strøm.
Jeg vet at jeg publiserer noe uregelmessig her, men jeg tillater meg den friheten. Jeg gjør ikke leserne mine noen tjeneste ved å skrive av plikt snarere enn av skapertrang. Jeg skriver ikke etter kalenderen eller klokka, jeg skriver i takt med tidevannet og årstidene i ordenes kilde — noen ganger ukentlig, noen ganger månedlig, og noen ganger enda sjeldnere når vinteren har lagt seg helt i ordenes land.
***
Nå til poenget: Jeg vil dele noen tanker som tydelig kommer til syne i den tidlige morgenlufta. Hvorfor er det noen som i dag prøver så hardt å framprovosere en tredje verdenskrig? Den mørke skikkelsen av en global kjernefysisk konflikt banker virkelig på døren. Konflikten i Midtøsten tilspisser seg, og konflikten i Ukraina truer med å eskalere til en tredje verdenskrig. Det er først og fremst om sistnevnte jeg vil si noe i dag. Fortellingene om den konflikten varierer ganske mye.
Det som fortelles i mediene lyder omtrent som følger: I det iskalde Russland, desorganisert og splitta etter at Sovjetunionen tapte den kalde krigen, har en kald diktator, en ny Hitler, tatt makta i løpet av de siste tjue årene. Hans navn er Putin. Han blei først sjef for FSB, etterfølgeren til KGB, Sovjetunionens hensynsløse og grusomme hemmelige tjeneste. Det sier nok om hva slags type person vi har med å gjøre.
Deretter sneik han seg på en slu og hensynsløs måte inn på den russiske presidents trone. Sjøl ikke det tilfredsstilte hans makthunger. Han ønska å utvide sitt russiske imperium uten grenser og bli en slags ny tsar. I 2014 erobra han Krim ved å manipulere befolkninga gjennom propaganda og bruke en — sannsynligvis forfalska — folkeavstemning som påskudd for å annektere Krim. I 2022 tok han sitt neste skritt: Den militære erobringa av det demokratiske Ukraina.
Men heldigvis har vi det edle NATO, som under ledelse av USA modig motsetter seg denne kalde forbryteren. De prøver å la Ukraina bli medlem av alliansen, akkurat som de andre hjelpeløse østeuropeiske landene som allerede har sluttet seg til alliansen tidligere, for å beskytte landet mot den russiske trusselen. Det er én historie.
***
Det finnes også en annen fortelling, også den bare en fortelling, men en fortelling som fortjener å bli hørt i disse illevarslende tider. Den begynner også med Sovjetunionens undergang i 1989 og lyder som følger:
Sovjetunionen tapte egentlig ikke den kalde krigen. Et komplekst samspill av interne og eksterne faktorer førte til at sovjeterne gikk lei av sitt eget totalitære samfunn og bestemte seg for å oppløse Warszawapakten og demontere Sovjetunionen. I et øyeblikk av oppriktig politisk naivitet trodde sovjetiske toppledere som Gorbatsjov, Jeltsin og den unge Putin at Vesten ville ta imot dem med åpne armer; Russland ville bli deres leikekamerat på det frie vestlige markedets store demokratiske lekeplass. De innså raskt at begrepene «demokratisk» og «fritt» er svært relative i Vesten.
Det de møtte, var en fløyelsmjuk totalitarisme som i noen henseender var like totalitær som det Sovjetunionen de nettopp hadde demontert. NATO, som angivelig blei oppretta for å skape en motvekt til Sovjetunionen, nektet å oppløse seg da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Og ikke nok med det: I strid med alle implisitte og eksplisitte avtaler som var inngått med Gorbatsjov, Jeltsin og Putin, flytta NATO stadig sine grenser østover, mot Moskva.
Hele ideen om NATOs ekspansjon østover blei utvikla av en amerikansk maktblokk med ett stort mål for øyet: å skape en unipolar verden der én supermakt, USA, kontrollerer og styrer den globale geopolitiske situasjonen. Den fremste geostrategen var Zbigniew Brzezinski, en briljant amerikansk professor født i Polen, som hadde en instiktiv aversjon mot bolsjevismen i blodet, og trakk fram alt som hadde noe med Russland å gjøre. Det er selvfølgelig menneskelig, på samme måte som det er menneskelig og forståelig at innbyggerne i østeuropeiske land i dag forvandler sin djupt inngrodde frykt for Stalin og Sovjet til et ønske om å tilhøre NATO.
Brzezinski var rådgiver for flere amerikanske presidenter og leda ulike komiteer som blei nedsatt for å gjennomføre NATO-planen. Fra Sovjetunionens sammenbrudd i 1989 skisserte han sin strategi i en rekke artikler og intervjuer: Russland må aldri mer bli en verdensmakt, og for å forhindre det må vi isolere landet fra Svartehavet ved å utvide NATO østover. Dermed adopterte han en russisk strategi som europeiske stormakter hadde fulgt allerede på 1800-tallet.
Da det osmanske (tyrkiske) riket begynte å miste styrke på 1800-tallet, forberedte Russland seg på å fylle det vakuumet som oppstod, og utvide sin innflytelsessfære gjennom Svartehavet til Middelhavet. Dette trua den daværende supermakta Storbritannias økonomiske og territorielle interesser. I verste fall kunne britene til og med oppleve at russerne blokkerte adgangen til koloniene deres i Midtøsten og India.
Det var i dette spenningsfeltet at Krimkrigen starta i 1853, en konflikt mellom Russland på den ene siden og en europeisk allianse bestående av Det britiske imperiet, Det osmanske riket, Det andre franske imperiet og kongeriket Sardinia på den andre sida. Denne krigen er historisk viktig på mange måter, blant annet fordi den var den første industrialiserte og sterkt propagandiserte krigen.
Industrialiseringa av krigen
(bruk av avanserte skytevåpen, levering av krigsmateriell via jernbane, bruk av sjøminer osv.) resulterte i enorme tapstall, med anslag som varierer fra 400 000 til over 750 000 døde i løpet av bare tre år. Det som avgjorde krigens gang, var ikke lenger de ledende offiserenes militærtaktiske intelligens eller troppenes størrelse og lojalitet, men snarere hvem som hadde den mest sofistikerte krigsindustrien og -teknologien, og sist, men ikke minst, hvem som hadde det mest effektive propagandaapparatet.
Krigspropagandaens betydning
Det er det siste punktet som interesserer oss mest, nemlig propagandaens betydning. Etter den franske revolusjonen og det moderne demokratiets avløsning av det gamle regimet ble propagandaen et åpenbart maktmiddel. Den gamle eliten, før den franske revolusjonen, hadde egentlig ikke så stort behov for å manipulere opinionen. Den offentlige opinionen betydde ikke så mye. De måtte massere og manipulere befolkninga her og der, men til sjuende og sist kunne eliten tvinge gjennom politikken sin uten særlig begrunnelse. Hvis eliten ønska å gå til krig, informerte de ganske enkelt folket, og så måtte de akseptere det. Gud hadde villet det slik: Noen var født til å befale, og andre til å adlyde.
I det nye, materialistiske verdensbildet fantes det ingen Gud, og lederne kunne ikke lenger stole på hans autoritet til å sende folk i krig. Den eneste muligheten lederne hadde til å få befolkninga begeistret for krig, var å manipulere opinionen i stor skala gjennom propaganda.
Krimkrigen på 1800-tallet var den første krigen der moderne propaganda fikk avgjørende betydning. Ny teknologi ga for første gang lederne materielle midler til å manipulere befolkninga direkte og massivt. Oppfinnelsen av telegrafen og kameraet, sammen med framveksten av massemedier (først og fremst den utbredte distribusjonen av aviser), gjorde det mulig for europeiske stormakter å bringe levende og overbevisende krigshistorier, illustrert med bilder, til hjemmefronten i løpet av bare fem dager. De allierte forsto utmerka godt at slike former for krigskommunikasjon var avgjørende for å skape folkelig støtte til krigen.
De egentlige grunnene til at de europeiske landene gikk til krig mot Russland, var først og fremst økonomiske. Men disse grunnene alene ville ikke være nok til å overvinne frykten til befolkninga for krigens redsler, og de ville heller ikke gjøre folk villige til å betale de enorme skattesummene som var nødvendige for krigen. Derfor bestemte de europeiske stormaktene seg for å framstille Russland som en militær trussel som det hasta med å stoppe. Løgnen er ofte mer effektiv enn sannheten når det gjelder å gjøre en befolkning ivrig etter krig.
Propagandistene spredte, omhyggelig oppdikta, illevarslende informasjon om den russiske fienden blant befolkningen. De russiske soldatene blei framstilt som regelrette villmenn og barbarer, og Russland som en radikalt ekspansjonistisk makt. Historikere er enige om at dette var en propagandistisk og falsk fremstilling av de faktiske forhold (se her og her). Da krigen først var i gang, regisserte propagandistene triumferende krigshistorier, supplert med fotografier og sirlig overvåket av et militært sensurapparat: Vi vinner, de barbariske russerne er beseiret, menneskeheten triumferer, men ikke helt ennå — fortsett å betale krigsskatt en stund til!
Russland var på den tida underlegen både når det gjaldt industrialisering og propaganda. De tapte Krimkrigen i 1856, og det markerte også Russlands fall som europeisk stormakt. Russland skulle først gjenvinne sin posisjon etter den russiske revolusjonen og framveksten av det totalitære Sovjetunionen under Lenin og (særlig) Stalin. Det markerte punktet der Russland sjøl begynte å utnytte maktfordelene ved industrialisering, teknologi og propaganda.
Tilbake til kjernestrategien under Krimkrigen på 1800-tallet: Målet med krigen var å nekte Russland tilgang til Svartehavet. Lord Palmerston, den daværende britiske utenriksministeren, var den første som fullt ut forsto Svartehavets økonomiske og strategiske betydning for Russland, og han utvikla en militær strategi rundt dette: Hvis du blokkerer Russlands tilgang til Svartehavet, blokkerer du Russlands eneste isfrie inngangsport til Middelhavet og resten av verden. Med andre ord: Hvis en kan sørge for at Russland ikke lenger har tilgang til Svartehavet, vil Russland miste sin økonomiske og militære makt i løpet av noen tiår.
De samme motivene er nå i spill i opptakten til krigen i Ukraina. Les avsnittene ovenfor på nytt: Den nåværende fortellinga om spenningene mellom Russland og NATO er i bunn og grunn en gjenspeiling av historien fra den første Krimkrigen. Vi vil skissere en rekke fakta om oppbygginga av den nåværende krigen i Ukraina.
En neokonservativ maktgruppe i USA vendte tilbake til lord Palmerstons strategi på slutten av 1900-tallet, og forsøkte å eliminere Russland som stormakt permanent: NATO skulle isolere Russland fra Svartehavet gjennom en gradvis ekspansjon østover. Denne strategien ble utvikla av Brzezinski i 1989, umiddelbart etter Sovjetunionens oppløsning, blant annet i boka The Grand Chessboard.
Takket være arkivdokumenter som ble frigitt etter at Freedom of Information Act blei vedtatt i USA i 2017, vet vi også at denne strategien ble vedtatt som en strategisk retningslinje av Clinton-administrasjonen i 1994. Den blei i hovedsak fulgt av alle påfølgende amerikanske presidenter, inkludert Trump, og deres administrasjoner. Hvorvidt Trump vil holde sitt løfte om å bryte med denne «tradisjonen» dersom han blir gjenvalgt, gjenstår å se.
Denne strategiske planen blei gradvis implementert fra 1990-tallet og utover. I 1999 blei Polen, Tsjekkia og Ungarn tatt opp i NATO; i 2004 ble de baltiske statene Estland, Latvia og Litauen, samt Slovenia, Slovakia, Bulgaria og Romania tatt opp; i 2009 ble Albania og Kroatia tatt opp; i 2017 ble Montenegro tatt opp; og i 2020 ble Nord-Makedonia tatt opp. Disse landa blei umiddelbart utstyrt med midlertidige eller permanente NATO-militærbaser. Problemet er at NATO ikke er en løve uten militære tenner. Et eller annet sted på veien, i 1999, bomba NATO også Beograd for å etablere en NATO-overvåka stat i Kosovo og for å opprette Camp Bondsteel, den største NATO-basen i Sør-Europa.
Det siste steget var innlemmelsen av Ukraina i NATO, noe Brzezinski så på som kronen på verket i hele strategien for å gi Russland det endelige slaget som stormakt. Til å begynne med motsatte europeiske ledere som Merkel og Sarkozy seg dette, fordi de innså at annekteringa av Ukraina gjorde risikoen for en atomkrig til en realitet. På NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008 gjorde imidlertid president Bush jr. det klart at det ikke var rom for diskusjon: Ukraina skulle «få sjansen» til å bli medlem av NATO. På det samme toppmøtet gjorde Putin også noe klart: Dette ville være et skritt for langt i NATOs framrykking mot øst.
Den neokonservative fraksjonen i USA, støtta av hele det dystre CIA-regimeendringsapparatet, lot seg ikke avskrekke av utsiktene til en krig mellom makter som hver disponerer rundt 6 000 atomstridshoder. De innleda sin innblanding med den såkalte Maidan-revolusjonen i 2014, der president Viktor Janukovitsj blei kasta fra makta. I bunn og grunn er det liten tvil om at dette ikke så mye var et folkelig opprør, men snarere en NATO-styrt styrting av en tidligere nøytral og demokratisk valgt president (se blant annet dette intervjuet med den amerikanske toppdiplomaten professor Jeffrey Sachs og dokumentarfilmen Ukraine on Fire av Oliver Stone). Janukovitsj flykta til Russland etter Maidan-revolusjonen, ikke fordi han var en marionett for Putin, men fordi Russland var omtrent det eneste stedet i verden der han kunne være noenlunde trygg. Etter at han forlot landet, blei hans regjering erstattet av et pro-europeisk og pro-NATO-regime.
Motivene for å sikre seg Ukraina
Som fortalt foran var motivene for å få Ukraina inn i NATO kanskje først og fremst ideologiske og strategiske. De var imidlertid sammenvevd med enorme økonomisk-kommersielle motiver. Dette blir tydelig når man ser på skjebnen til Ukrainas ekstraordinære naturrikdommer. Ukrainsk jordbruksland er blant de mest fruktbare i verden, noe som har gitt landet tilnavnet «Europas kornkammer».
I tillegg finnes det enorme mengder jernmalm, kull og sjeldne og strategisk viktige mineraler som uraninitt (råstoffet for uran), rutil og ilmenitt (råstoffet for titan), samt litium (avgjørende for batteriproduksjon) i ukrainsk jord. Ifølge noen estimater ligger rundt 5 prosent av verdens mineralreserver i Ukraina. Avhengig av markedsforholdene anslås verdien av disse reservene til flere titalls billioner dollar (noen sier rundt 19 billioner dollar) (!).
Umiddelbart etter at den NATO-vennlige regjeringa kom til makta i 2014, begynte lobbyvirksomheten for å oppheve moratoriet som sa at utlendinger aldri kunne kjøpe mer enn to hektar ukrainsk land. I en rapport fra april 2021 uttalte Det internasjonale pengefondet (IMF), NATOs monetære infrastruktur, eksplisitt at en opphevelse av dette moratoriet var et nødvendig vilkår for å kunne gi midler til Ukraina. I juni 2021 kapitulerte Ukraina og oppheva i praksis moratoriet. Deretter kjøpte amerikanske gigantselskaper som Monsanto, Cargill og DuPont opp rundt 170 millioner hektar, eller en tredel av Ukrainas jordbruksareal, på kort tid.
Bak disse selskapene står verdens finansgiganter: BlackRock, Vanguard og Blackstone, kapitalforvaltere av astronomiske proporsjoner. Etter at prisene på landbruksjord steig fra 2 500 til 10 000 euro som følge av disse massive oppkjøpene, mangedobla disse gigantene umiddelbart sin investerte kapital. At jorda nå er blitt for dyr for utallige ukrainske småbønder til at de kan leve av den, vil ikke bekymre dem som streber etter verdensherredømme.
I samme bevegelse tok de økonomiske gigantene et nytt skritt. BlackRock, Vanguard og Blackstone er tungt forankra i den amerikanske militærindustrien, og siden NATOs handlinger nesten uunngåelig ville føre til krig, kunne de også forberede seg på en ny runde med uhyrlige profitter (på bekostning av det amerikanske folket).
BlackRock og Vanguard er dessuten betydelige aksjonærer i de amerikanske byggefirmaene Bechtel og AECOM, som ved krigsutbruddet inngikk kontrakter om den fremtidige gjenoppbyggingen av Ukraina, etter at landet var blitt nesten fullstendig jamna med jorda.
I tillegg kommer det faktum at BlackRock, McKinsey og JPMorgan Chase etablerte en gjenoppbyggingsbank for Ukraina sammen, noe som fører til den forbløffende konklusjonen: De samme selskapene som tjener formuer på å kjøpe opp ukrainsk jordbruksland og naturressurser, tjener også enormt på å levere våpna som ødelegger Ukraina, og vil til sjuende og sist tjene på å gjenoppbygge landet.
I mellomtida har pengemaskinens kvernende tannhjul knust mer enn en million unge ukrainske og russiske soldaters kropper. Pengepressens drønn overdøver stønnene fra tusenvis av torturerte kropper, hulkingen fra tusenvis av voldtatte kvinner, skrikene fra et land som blør fra hver eneste pore i sitt fruktbare land. Det er utvilsomt menneskelig å forsøke å tjene penger, men på toppen, der det hensynsløst opphøyes til det høyeste målet, antar det djevelske former.
Etter maktovertakinga på Maidan i 2014 og NATOs framrykkende militarisering av hele Svartehavsregionen, forutså Putin neste skritt: Etter Ukraina ville NATO rette blikket mot Krim. Det ville bety at Russland ville bli miste forbindelsen med marinen i Sevastopol. Putin venta ikke og annekterte Krim gjennom en folkeavstemning, noe som økte Russlands militære tilstedeværelse på halvøya. Putin brukte for øvrig sosiale medier og internett i forbindelse med folkeavstemninga, noe som var grunnen til at Google og sosiale medier økte sensuren betydelig i etterkant (se dette intervjuet med Mike Benz).
Med folkeavstemninga oppnådde Putin en betydelig seier, men led også et uunngåelig nederlag når det gjaldt image og propaganda. I det frie Vesten ble dette skrittet framstilt som det definitive utbruddet av en framvoksende diktator som ikke lenger nøyde seg med å tyrannisere sitt eget folk, men som nå var på vei mot en erobring av utlandet. Bevisene blei nå levert: Putin er den nye Hitler som vil erobre hele Europa. Dette bildet blei ytterligere forsterka da Putin gjorde det neste mottrekket på det store globale sjakkbrettet: å invadere Ukraina.
Gjennom denne propagandaen blei det skapt en psykologisk grunnlag blant de europeiske og amerikanske befolkningene — som var utarma av koronaen og andre kriser — for gradvis å mobilisere til en storstilt konflikt med Russland, eller med andre ord til tredje verdenskrig. Denne globale konflikten nærmer seg nå også på en annen front. I Midtøsten forbereder den samme Brzezinski-aktige geopolitiske strategien seg nå på å avslutte et annet strategisk mål, og beveger seg mot sluttspillet med å strebe etter geopolitisk hegemoni. Alt gjøres klart for å jamne Iran med jorda.
Takket være arbeidet til Pulitzer-prisvinneren og den undersøkende journalisten Seymour Hersh vet vi at lista over land som skulle ødelegges i Midtøsten, var på papiret allerede i 2001 (og kanskje enda tidligere). Lista begynte med Irak, inkluderte Syria og Libya, og endte med Iran.
***
Hvorfor mot tredje verdenskrig?
Til slutt må vi spørre oss sjøl: Hva er det som driver NATO, og særlig USA som bestemmer, til å styre mot en tredje verdenskrig? Årsakene til enhver krig er sammensatte og bunner som regel i en blind destruktiv og selvdestruktiv dødsdrift. Men på et visst nivå er de også enkle. USA har fortsatt militær makt, men økonomisk er landet i ferd med å miste posisjonen sin. USA er en del av den økonomiske maktblokka G7-landene (Canada, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Storbritannia og USA), mens det økonomiske motstykket er BRICS-landa, inkludert erkefienden Russland (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika).
For å illustrere G7-landas tilbakegang og BRICS-landas framgang økonomisk: I 1950 sto G7-landene for rundt 70 prosent av den globale markedsandelen, i 1990 hadde den blitt redusert til rundt 50 prosent, og i 2020 hadde den blitt ytterligere redusert til 40 prosent. Det ventes at den vil ligge på rundt 30 prosent i 2040. BRICS-landene går i motsatt retning. Før 1990 var deres andel ubetydelig, etter 1990 steig den til rundt 15 prosent, og i 2020 var den på ca. 30 prosent. Det ventes at BRICS-landene kan overgå G7-landas andel innen 2030.
Den nevnte amerikanske maktblokka veit at tap av økonomisk makt uunngåelig fører til tap av militær makt. Den eneste måten å opprettholde makta på er å bruke den gjenværende militære overlegenheten til å knuse den framvoksende økonomiske makta til BRICS-landa og dermed gjenopprette den økonomiske dominansen. Med andre ord: å framprovosere en tredje verdenskrig. Den totale ødeleggelsen av menneskelighet og sjølve menneskeheten avskrekker ikke noen fra å gi slipp på sitt grep om makta.
Ingen krig uten propaganda
For å utløse denne tredje verdenskrigen trenger krigsmaskineriet igjen befolkningens samtykke og må manipulere den offentlige opinionen. Som sagt: Det som får folk til å gå til krig, er en svært kompleks dynamikk, men det er mennesker som er involvert, mennesker som tar ledelsen. Dette skjer i rikt monn i lys av krigen i Ukraina. Det er mennesker som sprenger en rørledning eller en demning her og der, mennesker som produserer propaganda i all sin mangfoldighet. Det er folk som foreslår en NATO-generalsekretær (nederlenderen Mark Rutte) som allerede på en overbevisende måte har vist at han er villig til å trappe opp konflikten med Russland fullt ut. Den omtalte generalsekretæren bruker en krigsretorikk som tyder på at han ikke er genuint tilbøyelig til å føle med de hundretusener av krigsofre som NATOs strategi i Ukraina allerede har ført til, og heller ikke med de milliarder av potensielle ofre som den fortsatt kan komme. Jeg håper han ombestemmer seg. Et menneske er alltid et menneske. Det er en etisk plikt å anta at han fortsatt kan snu til det bedre.
***
Verdensbildet: Materialistisk-rasjonalistiske
På en måte er alle verdensmakter spillere på det samme «Grand Chessboard» til Brzezinski. Reglene for dette sjakkspillet er satt av den symbolske strukturen som vårt globale samfunn for tida opererer innafor: det materialistisk-rasjonalistiske verdensbildet. Ingen slipper unna krafta til dette symbolske rammeverket, verken Russland eller Amerika, Europa eller Kina. De bruker alle propaganda, de deltar alle i våpenkappløpet, og de er alle fanga i den nådeløse logikken til et marked som bare tilsynelatende er fritt.
Ideologien
Til grunn ligger det at fienden ikke er en russer eller en amerikaner eller noen annen person. Fienden ligger i en ideologi, en måte å tenke på, i en viss metafysisk kraft eller ånd. Det virkelige problemet, den faktiske fienden, ligger i et verdensbilde som reduserer hele verden og eksistensen til et materiellt fenomen, der mennesker ikke er mer enn biologiske maskiner, biokjemiske prosesser blottet for Ånd eller Sjel. I en sånn sammenheng blir biologisk overlevelse og jakten på absolutt dominans uten noen etiske eller moralske grenser lett det endelige målet. Innafor det verdensbildet er dette også helt logisk: i en rent materiell verden er etikk og moral ikke annet enn en illusjon som oppstår et sted i hjernens biokjemiske maskineri. Hvorfor skal vi la oss bli hindret i det store spillet om overlevelse av de sterkeste? Alle som ser på livet gjennom det objektivet er allerede et instrument for destruktiv drift.
Mens jeg skriver de siste bokstavene i denne artikkelen, ser jeg sola sende sitt lys gjennom morgentåka, en gyllen gave ved starten av en ny dag. Trærne i slottsparken utstråler en majestetisk kraft gjennom ømheten i høstløvet. Deres meterbreie stammer sender fryktløst røttene ned i dypet av den mørke høstbakken; greinene deres løfter de skjelvende kvistene høyt over tåkene inn i det glitrende morgenlyset.
Jeg er klar til å holde en workshop, en workshop der jeg skal praktisere kunsten å snakke oppriktig med deltakerne, en kunst som krever å utforske menneskets ufattelige mørke dyp, en kunst som løfter menneskeheten til sine høyeste høyder, en tråd av ord som forbinder mørke med lys, en kunst som er det motsatte av propagandautøvelsen. Mens dunkingen fra propagandatrommen setter krigsmaskinen i gang, føler jeg at folk overalt blir klar over at bare handlinga om oppriktig tale tilbyr en vei ut av menneskehetens håpløshet som har mistet seg selv i utseende og manipulasjon.
Ikke vær stille, vær tro mot den etiske plikten til å snakke som menneske i tider hvor samfunnet blindt følger en diskurs som fører til undergang. Snakk rolig, snakk jevnt, prøv å ikke overbevise for mye, men heller å vitne; snakk fra magen i stedet for hodet. Jeg håper denne artikkelen kan være en liten gnist, et lite bidrag til fremveksten av en gruppe mennesker som er forent ved oppriktig tale, en gruppe der meningen i seg selv ikke har forrang, men enhver persons rett til å uttrykke sin mening; en gruppe som ikke går seg vill i narsissismen til et kollektivt idealbilde og fiendebilde, men som verner om kjærligheten til det unike og særegne til hvert individ; dette er gruppen som kan gi en motvekt til de propagandiserte massenes dødsdrift.
Enkelte mellomtitler og uthevinger er satt inn av Politikus.
Oversatt for Politikus.
Framheva bilde:
Albert_Karimov, iStock
Meld deg som gratis abonnent
på nye innlegg fra Politikus.
Fyll ut epostadr din i ruta under
