At krigen i Ukraina begynte med Russlands invasjon i februar, og at den skyldes Putins imperialistiske ambisjoner for russisk ekspansjon i Europa, er fundamentet for de vestlige politikerne og mediene med oppslutning fra en betydelig mengde europeere. Den amerikanske statsviterprofessoren John J. Mearsheimer deler ikke det synet. I dette innlegget fra 5. august i år legger han fram sju punkter mot den etablerte vestlige oppfatninga, og tre punkter for at krigen skyldes innlemminga av Ukraina i NATO på tross av Russlands mangeårige motvilje. Det siste som årsak har Stoltenberg to ganger i år bekrefta at er årsaken til krigen.
Mearsheimers innlegg er oversatt av Politikus og er gjengitt med Mearsheimers tillatelse.
John J. Mearsheimer:
Hvem er skyld i krigen?
Spørsmålet om hvem som er ansvarlig for å ha forårsaket krigen i Ukraina, har vært et svært omstridt tema siden Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022.
Svaret på dette spørsmålet er av stor betydning, for krigen har vært en katastrofe av en rekke årsaker, hvorav den viktigste er at Ukraina i praksis har blitt ødelagt. Landet har mistet en betydelig del av sitt territorium og vil sannsynligvis miste mer, økonomien er i ruiner, et stort antall ukrainere er internt fordrevne eller har flyktet fra landet, og landet har hatt hundretusener av drepte og sårede. Russland har selvsagt også betalt en betydelig blodpris. På det strategiske planet er forholdet mellom Russland og Europa, for ikke å snakke om Russland og Ukraina, forgiftet i overskuelig fremtid, noe som betyr at trusselen om en storkrig i Europa vil være til stede lenge etter at krigen i Ukraina har blitt til en fastfryst konflikt. Hvem som bærer ansvaret for denne katastrofen, er et spørsmål som ikke kommer til å forsvinne med det første, og som sannsynligvis vil bli mer framtredende etter hvert som omfanget av katastrofen blir tydeligere for flere.
Den etablerte oppfatninga i Vesten er at Vladimir Putin er ansvarlig for å ha forårsaket krigen i Ukraina. Invasjonen hadde som mål å erobre hele Ukraina og gjøre landet til en del av et større Russland, er argumentet. Når dette målet var nådd, ville russerne gå i gang med å skape et imperium i Øst-Europa, på samme måte som Sovjetunionen gjorde etter andre verdenskrig. Putin er derfor i siste instans en trussel mot Vesten, og må håndteres med makt. Putin er kort sagt en imperialist med en masterplan som føyer seg pent inn i en rik russisk tradisjon.
Det alternative argumentet, som jeg identifiserer meg med, og som helt klart er i mindretall i Vesten, er at USA og dets allierte framprovoserte krigen. Det betyr selvsagt ikke at jeg benekter at Russland invaderte Ukraina og startet krigen. Men hovedårsaken til konflikten er NATOs beslutning om å innlemme Ukraina i alliansen, som praktisk talt alle russiske ledere ser på som en eksistensiell trussel som må elimineres. NATO-utvidelsen er imidlertid en del av en bredere strategi som er utformet for å gjøre Ukraina til et vestlig bolverk ved Russlands grense. De to andre ledda i denne politikken er å få Kiev inn i Den europeiske union (EU) og å fremme en fargerevolusjon i Ukraina — å gjøre landet til et pro-vestlig liberalt demokrati. Russlands ledere frykter alle tre, men de frykter NATO-utvidelsen mest. For å håndtere denne trusselen innleda Russland en preventiv krig 24. februar 2022.
Debatten om hvem som forårsaket krigen i Ukraina, ble nylig opphetet da to framtredende vestlige ledere — tidligere president Donald Trump og det framtredende britiske parlamentsmedlemmet Nigel Farage — hevda at NATO-utvidelsen var drivkraften bak konflikten. Ikke overraskende ble kommentarene deres møtt med et voldsomt motangrep fra forsvarere av den konvensjonelle visdommen. Det er også verdt å merke seg at NATOs avtroppende generalsekretær, Jens Stoltenberg, to ganger i løpet av det siste året har sagt at «president Putin startet denne krigen fordi han ønsket å lukke NATOs dør og nekte Ukraina retten til å velge sin egen vei». Knapt noen i Vesten har utfordret denne bemerkelsesverdige innrømmelsen fra NATO-sjefen, og han har ikke trukket den tilbake.
Mitt mål her er å gi en innføring i de viktigste punktene som støtter synspunktet om at Putin invaderte Ukraina, ikke fordi han var en imperialist som ville gjøre Ukraina til en del av et større Russland, men hovedsakelig på grunn av NATO-utvidelsen og Vestens forsøk på å gjøre Ukraina til en vestlig høyborg ved Russlands grense.
La meg starte med de
SJU VIKTIGSTE GRUNNENE
til å avvise den konvensjonelle visdommen.
For det første
finnes det rett og slett ingen bevis fra før 24. februar 2022 for at Putin ønsket å erobre Ukraina og innlemme landet i Russland. Tilhengerne av den etablerte oppfatninga kan ikke vise til noe Putin skreiv eller sa som indikerer at han var innstilt på å erobre Ukraina.
Når de blir utfordret på dette punktet, legger de fram bevis som har liten eller ingen betydning for Putins motiver for å invadere Ukraina. Noen legger for eksempel vekt på at han sa at Ukraina er en «kunstig stat» eller ikke en «ekte stat». Slike ugjennomsiktige kommentarer sier imidlertid ingenting om årsaken til at han gikk til krig. Det samme gjelder Putins uttalelse om at han ser på russere og ukrainere som «ett folk» med én felles historie. Andre peker på at han kalte Sovjetunionens sammenbrudd for «århundrets største geopolitiske katastrofe». Men Putin sa også: «Den som ikke savner Sovjetunionen, har ikke noe hjerte. Den som vil ha det tilbake, har ingen hjerne.» Andre igjen peker på en tale der han erklærte at «Det moderne Ukraina ble helt og holdent skapt av Russland, eller, for å være mer presis, av det bolsjevikiske, kommunistiske Russland». Men det er neppe noe bevis på at han var interessert i å erobre Ukraina. Dessuten sa han i den samme talen «Vi kan selvsagt ikke endre fortidas hendinger, men vi må i det minste innrømme dem åpent og ærlig.»
For å kunne hevde at Putin var oppsatt på å erobre hele Ukraina og innlemme landet i Russland, er det nødvendig å legge fram bevis for at
1) han mente det var et ønskelig mål,
2) han mente det var et gjennomførbart mål, og
3) han hadde til hensikt å forfølge dette målet.
Det finnes ingen offentlige bevis for at Putin vurderte, og langt mindre hadde til hensikt, å gjøre slutt på Ukraina som en sjølstendig stat og gjøre landet til en del av Stor-Russland da han sendte troppene sine inn i Ukraina 24. februar 2022.
Det er faktisk mye som tyder på at Putin anerkjente Ukraina som et sjølstendig land. I sin velkjente artikkel fra 12. juli 2021 om forholdet mellom Russland og Ukraina, som tilhengere av den etablerte kunnskapen ofte trekker fram som bevis på hans imperiale ambisjoner, sier han til det ukrainske folket: «Dere ønsker å etablere en egen stat: Dere er velkomne!» Når det gjelder hvordan Russland bør behandle Ukraina, skriver han: «Det finnes bare ett svar: med respekt.» Han avslutter den lange artikkelen med følgende ord: «Og hva Ukraina skal bli – det er opp til innbyggerne å avgjøre.» Disse uttalelsene står i direkte motstrid til påstanden om at Putin ønsket å innlemme Ukraina i et større Russland.
I den samme artikkelen fra 12. juli 2021 og igjen i en viktig tale han holdt 21. februar 2022, understrekte Putin at Russland aksepterer «den nye geopolitiske virkeligheten som har tatt form etter oppløsninga av Sovjetunionen». Han gjentok det samme poenget for tredje gang 24. februar 2022, da han kunngjorde at Russland ville invadere Ukraina. Han erklærte at «det ikke er vår plan å okkupere ukrainsk territorium» og gjorde det klart at han respekterte ukrainsk suverenitet, men bare til et visst punkt: «Russland kan ikke føle seg trygt, utvikle seg og eksistere samtidig som det står overfor en permanent trussel fra dagens Ukraina.» I bunn og grunn var Putin ikke interessert i å gjøre Ukraina til en del av Russland; han var interessert i å sørge for at landet ikke ble et «springbrett» for vestlig aggresjon mot Russland.
For det andre
finnes det ingen bevis for at Putin forberedte en marionettregjering for Ukraina, at han dyrket pro-russiske ledere i Kiev, eller at han iverksatte politiske tiltak som ville gjøre det mulig å okkupere hele landet og på sikt integrere det i Russland.
Disse fakta taler mot påstanden om at Putin var interessert i å slette Ukraina fra kartet.
For det tredje
Putin hadde ikke i nærheten av nok tropper til å erobre Ukraina.
La oss begynne med de samlede tallene. Jeg har lenge anslått at russerne invaderte Ukraina med høyst 190 000 soldater. General Oleksandr Syrskyi, den nåværende øverstkommanderende for Ukrainas væpnede styrker, sa nylig i et intervju med The Guardian at den russiske invasjonsstyrken bare var på 100 000 mann. The Guardian brukte det samme tallet før krigen startet. Det er umulig at en styrke på verken 100 000 eller 190 000 kan erobre, okkupere og absorbere hele Ukraina i et større Russland.
Tenk på at da Tyskland invaderte den vestlige halvdelen av Polen i september 1939, talte Wehrmacht rundt 1,5 millioner mann. Ukraina er geografisk mer enn tre ganger så stort som den vestlige halvdelen av Polen var i 1939, og Ukraina hadde i 2022 nesten dobbelt så mange innbyggere som Polen hadde da tyskerne invaderte landet. Hvis vi aksepterer general Syrskyis anslag om at 100 000 russiske tropper invaderte Ukraina i 2022, betyr det at Russland hadde en invasjonsstyrke som var 1/15 av størrelsen på den tyske styrken som gikk inn i Polen. Og den lille russiske hæren invaderte et land som var mye større enn Polen, både når det gjaldt territoriell størrelse og befolkning.
Bortsett fra størrelsen på hæren er det et spørsmål om kvaliteten på den russiske hæren. For det første var det en militær styrke som i stor grad var utformet for å forsvare Russland mot invasjon. Det var ikke en hær som var klargjort for å sette i gang en storoffensiv som skulle ende opp med å erobre hele Ukraina, og langt mindre true resten av Europa. Kvaliteten på styrkene lot dessuten mye å ønske, ettersom russerne ikke forventet krig da krisen begynte å tilspisse seg våren 2021. Dermed hadde de liten mulighet til å trene opp en dyktig invasjonsstyrke. Både kvalitativt og kvantitativt var den russiske invasjonsstyrken ikke i nærheten av å være på høyde med Wehrmacht på slutten av 1930-tallet og begynnelsen av 1940-tallet.
Man kan hevde at de russiske lederne trodde at det ukrainske militæret var så lite og så underlegent at hæren deres lett kunne beseire Ukrainas styrker og erobre hele landet. Faktisk var Putin og hans løytnanter godt klar over at USA og deres europeiske allierte hadde bevæpnet og trent det ukrainske militæret siden krisen brøt ut 22. februar 2014. Moskvas store frykt var at Ukraina var i ferd med å bli et defacto-medlem av NATO. Dessuten observerte russiske ledere at den ukrainske hæren, som var større enn deres invasjonsstyrke, kjempet effektivt i Donbass mellom 2014 og 2022. De forsto helt sikkert at det ukrainske militæret ikke var en papirtiger som kunne nedkjempes raskt og avgjørende, spesielt siden det hadde kraftig støtte fra Vesten.
I løpet av 2022 ble russerne til slutt tvunget til å trekke hæren sin ut av Kharkiv oblast og den vestlige delen av Kherson oblast. I realiteten overga Moskva territorier som hæren hadde erobret i krigens første dager. Det er ingen tvil om at presset fra den ukrainske hæren spilte en rolle i å framtvinge den russiske tilbaketrekninga. Men enda viktigere var det at Putin og generalene hans innså at de ikke hadde tilstrekkelige styrker til å holde alt territoriet hæren deres hadde erobret i Kharkiv og Kherson. Derfor trakk de seg tilbake og skapte mer håndterbare forsvarsstillinger. Dette er neppe den oppførselen man ville forvente av en hær som ble bygget og trent for å erobre og okkupere hele Ukraina. Den var selvsagt ikke konstruert for dette formålet, og kunne derfor ikke klare den herkuliske [gigantiske] oppgaven.
For det fjerde
forsøkte Putin i månedene før krigen startet
å finne en diplomatisk løsning på den gryende krisen.
Den 17. desember 2023 sendte Putin et brev til både president Joe Biden og NATO-sjef Stoltenberg der han foreslo en løsning på krisen basert på en skriftlig garanti om at
1) Ukraina ikke blir medlem av NATO,
2) ingen offensive våpen blir stasjonert nær Russlands grenser,
og 3) NATO-tropper og -utstyr som er flyttet til Øst-Europa siden 1997, blir flyttet tilbake til Vest-Europa.
Uansett hva man måtte mene om muligheten for å få til en avtale basert på Putins innledende krav, som USA nektet å forhandle om, viser det at han forsøkte å unngå krig.
For det femte
Umiddelbart etter at krigen brøt ut,
tok Russland kontakt med Ukraina for å innlede forhandlinger
om å få slutt på krigen og komme frem til en modus vivendi mellom de to landene.
Forhandlingene mellom Kiev og Moskva begynte i Hviterussland bare fire dager etter at russiske tropper gikk inn i Ukraina. Det hviterussiske forhandlingssporet ble etter hvert erstattet av både et israelsk- og et Istanbul-spor. Alt tyder på at Russland forhandlet seriøst og ikke var interessert i å overta ukrainsk territorium, med unntak av Krim, som de hadde annektert i 2014, og muligens Donbass. Forhandlingene ble avsluttet da ukrainerne, etter påtrykk fra Storbritannia og USA, trakk seg fra forhandlingene, som hadde gjort gode framskritt da de ble avslutta.
Putin forteller videre at mens forhandlingene pågikk og gjorde fremskritt, ble han bedt om å fjerne russiske tropper fra området rundt Kiev som en gest av godvilje, noe han gjorde 29. mars 2022. Ingen regjering i Vesten eller tidligere politiske beslutningstakere har bestridt Putins påstand, som står i direkte motstrid til påstanden om at han var ute etter å erobre hele Ukraina.
For det sjette
finnes det ikke et fnugg av bevis for at Putin hadde planer om å erobre noen andre land i Øst-Europa.
Dessuten er den russiske hæren ikke engang stor nok til å innta hele Ukraina, langt mindre til å forsøke å erobre de baltiske statene, Polen og Romania. I tillegg er alle disse landene NATO-medlemmer, noe som nesten helt sikkert ville bety krig med USA og dets allierte.
For det sjuende
var det knapt noen i Vesten som hevdet at Putin hadde imperiale ambisjoner fra han overtok makten i 2000 og fram til Ukraina-krisen starta 22. februar 2014. Da ble han plutselig en imperial aggressor. Hvorfor det? Fordi vestlige ledere trengte en grunn til å beskylde ham for å ha forårsaket krisen.
Det beste beviset på at Putin ikke ble sett på som en alvorlig trussel i løpet av sine første fjorten år ved makten, er nok at han var en invitert gjest på NATO-toppmøtet i Bucuresti i april 2008, der alliansen kunngjorde at Ukraina og Georgia etter hvert ville bli medlemmer. Putin ble selvsagt rasende over denne beslutningen og ga uttrykk for sitt sinne. Men hans motstand mot denne kunngjøringen hadde knapt noen effekt på Washington, fordi Russlands militærvesen ble ansett for å være for svakt til å stoppe ytterligere NATO-utvidelser, akkurat som det hadde vært for svakt til å stoppe utvidelsesbølgene i 1999 og 2004. Vesten trodde at de nok en gang kunne presse NATO-utvidelsen ned i halsen på Russland.
NATOs utvidelse før 22. februar 2014 hadde heller ikke som mål å demme opp for Russland. Gitt den sørgelige tilstanden til den russiske militærmakten var Moskva ikke i stand til å erobre Ukraina, og langt mindre til å føre en revansjistisk politikk i Øst-Europa. Den tidligere amerikanske Moskva-ambassadøren Michael McFaul, som er en ivrig forsvarer av Ukraina og en skarp kritiker av Putin, bemerker at Russlands erobring av Krim i 2014 ikke var planlagt før krisen brøt ut; det var et impulsivt trekk som svar på kuppet som styrtet Ukrainas prorussiske leder. Kort sagt, NATO-utvidelsen hadde ikke til hensikt å demme opp for en russisk trussel, fordi Vesten ikke trodde at det fantes noen.
Det var først da krisen i Ukraina brøt ut i februar 2014 at USA og dets allierte plutselig begynte å beskrive Putin som en farlig leder med imperiale ambisjoner og Russland som en alvorlig militær trussel som NATO måtte demme opp for. Dette brå skiftet i retorikk hadde ett viktig formål: Å gjøre det mulig for Vesten å gi Putin skylden for krisen og frita Vesten for ansvar. Ikke overraskende fikk denne fremstillingen av Putin mye større gjennomslagskraft etter at Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022.
Det er en vri på den etablerte etablerte vestlige oppfatninga om årsaken til krigen som bør nevnes. Noen hevder at Moskvas beslutning om å invadere Ukraina har lite å gjøre med Putin selv, men at den i stedet er en del av en ekspansjonistisk tradisjon som har eksistert lenge før Putin, og som er djupt forankra i det russiske samfunnet. Denne tilbøyeligheten til aggresjon, som sies å være drivi av interne krefter, ikke Russlands ytre trusselbilde, har drevet så godt som alle russiske ledere gjennom tidene til å oppføre seg voldelig mot sine naboer. Det er ingen tvil om at Putin har ansvaret i denne historien, eller at han førte Russland ut i krig, men han sies å ha liten handlefrihet. Nesten enhver annen russisk leder ville ha handlet på samme måte.
Det er to problemer med dette argumentet. For det første er det ikke falsifiserbart, ettersom det aldri blir identifisert hva det er i det russiske samfunnet som skaper denne aggressive impulsen. Det sies at russerne alltid har vært aggressive – uansett hvem som bestemmer – og alltid vil være det. Det er nesten som om det ligger i deres DNA. Den samme påstanden ble en gang fremsatt om tyskerne, som i løpet av 1900-tallet ofte ble framstilt som medfødte aggressorer. Slike argumenter blir av gode grunner ikke tatt på alvor i den akademiske verden.
Dessuten var det knapt noen i USA eller Vest-Europa som karakteriserte Russland som medfødt aggressivt mellom 1991 og 2014, da Ukraina-krisen brøt ut. Utenom Polen og de baltiske statene var frykt for russisk aggresjon ikke en bekymring som ofte ble uttrykt i løpet av disse tjuefire åra, noe man ville forvente hvis russerne var innstilt på aggresjon. Det virker tydelig at den plutselige oppblomstringa av denne argumentasjonen var en beleilig unnskyldning for å gi Russland skylda for å ha vært årsaken til krigen i Ukraina.
La meg skifte gir
og legge fram
DE TRE HOVEDGRUNNENE
til å tro at NATO-utvidelsen var hovedårsaken til krigen i Ukraina.
For det første
sa russiske ledere over hele linjen gjentatte ganger før krigen startet at de anså NATOs ekspansjon i Ukraina for å være en eksistensiell trussel som måtte elimineres.
Putin kom med en rekke offentlige uttalelser der han la fram denne argumentasjonen før 24. februar 2022. I en tale til styret i forsvarsdepartementet 21. desember 2021 uttalte han «Det de gjør, eller prøver eller planlegger å gjøre i Ukraina, skjer ikke tusenvis av kilometer unna vår nasjonale grense. Det skjer på dørstokken til vårt hus. De må forstå at vi rett og slett ikke har noe sted å trekke oss tilbake til. Tror de virkelig at vi ikke ser disse truslene? Eller tror de at vi bare passivt vil stå og se på at truslene mot Russland vokser fram?» To måneder seinere, på en pressekonferanse 22. februar 2022, bare dager før krigen starta, sa Putin «Vi er kategorisk imot at Ukraina skal bli medlem av NATO, fordi dette utgjør en trussel mot oss, og vi har argumenter som støtter dette. Jeg har gjentatte ganger snakket om det i denne salen.» Deretter gjorde han det klart at han anerkjente at Ukraina var i ferd med å bli et defacto-medlem av NATO. USA og dets allierte, sa han, «fortsetter å pumpe de nåværende myndighetene i Kiev fulle av moderne våpentyper». Han fortsatte med å si at hvis dette ikke ble stoppet, ville Moskva «sitte igjen med et ‘anti-Russland’ bevæpnet til tennene. Dette er fullstendig uakseptabelt.»
Andre russiske ledere – inkludert forsvarsministeren, utenriksministeren, viseutenriksministeren og den russiske ambassadøren i Washington – understrekte også at NATO-utvidelsen var en sentral årsak til krisen i Ukraina. Utenriksminister Sergej Lavrov formulerte dette poenget på en pressekonferanse 14. januar 2022: «Nøkkelen til alt er garantien for at NATO ikke vil ekspandere østover.»
Vi hører ofte argumentet om at den russiske frykten var ubegrunnet fordi det ikke var noen sjanse for at Ukraina ville bli medlem av alliansen i overskuelig framtid, om noen gang. Det sies faktisk at USA og dets europeiske allierte la liten vekt på å få Ukraina med i NATO før krigen. Men selv om Ukraina skulle bli medlem av alliansen, ville det ikke utgjøre noen eksistensiell trussel mot Russland, fordi NATO er en forsvarsallianse. Dermed kan ikke NATO-utvidelsen ha vært en årsak til den opprinnelige krisen, som brøt ut i februar 2014, eller til krigen som begynte i februar 2022.
Denne argumentasjonen er feil. Faktisk var den vestlige responsen på hendelsene i 2014 å skjerpe den allerede truende eksisterende strategien og knytte Ukraina enda tettere til NATO. Alliansen begynte å trene det ukrainske militæret i 2014, med et gjennomsnitt på 10 000 trente soldater årlig i løpet av de neste åtte åra. I desember 2017 besluttet Trump-administrasjonen å forsyne Kiev med «defensive våpen». Andre NATO-land kom snart på banen og sendte enda flere våpen til Ukraina. I tillegg begynte Ukrainas hær, marine og flyvåpen å delta i felles militærøvelser med NATO-styrker. Vestens innsats for å bevæpne og trene Ukrainas militære styrker forklarer en god del av hvorfor de klarte seg så godt mot den russiske hæren det første året av krigen. Som en overskrift i The Wall Street Journal fra april 2022 uttrykte det: «Hemmeligheten bak Ukrainas militære suksess: År med NATO-trening.»
Hvis man ser bort fra alliansens pågående innsats for å gjøre det ukrainske militæret til en mer formidabel kampstyrke som kunne operere sammen med NATO-tropper, var det i løpet av 2021 fornyet entusiasme i Vesten for å få Ukraina inn i NATO. Samtidig snudde president Zelenskij, som aldri hadde vist særlig entusiasme for å få Ukraina inn i alliansen. I mars 2019 ble han valgt på en plattform som oppfordret til å samarbeide med Russland for å løse den pågående krisen, skifta tidlig i 2021 linje og ikke bare omfavna NATO-medlemskap for Ukraina, men inntok også en hard linje overfor Moskva.
President Biden, som flyttet inn i Det hvite hus i januar 2021, hadde lenge vært opptatt av å få Ukraina inn i NATO og var en superhauk overfor Russland. Ikke overraskende utstedte NATO den 14. juni 2021 et kommuniké på sitt årlige toppmøte i Brussel, der det het «Vi gjentar beslutningen som ble tatt på toppmøtet i Bucuresti i 2008 om at Ukraina skal bli medlem av alliansen.» Den 1. september 2021 besøkte Zelenskij Det hvite hus, der Biden gjorde det klart at USA var «fast forpliktet» til «Ukrainas euroatlantiske ambisjoner». Den 10. november 2021 undertegna utenriksminister Antony Blinken og hans ukrainske motpart, Dmytro Kuleba, et viktig dokument – «US-Ukraine Charter on Strategic Partnership». I dokumentet heter det at begge parter har som mål å «understreke … en forpliktelse til Ukrainas gjennomføring av de dyptgripende og omfattende reformene som er nødvendige for full integrering i europeiske og euroatlantiske institusjoner». Det bekrefter også eksplisitt USAs forpliktelse til «erklæringen fra toppmøtet i Bucuresti i 2008».
Det synes å være liten tvil om at Ukraina var på god vei til å bli medlem av NATO innen utgangen av 2021. Likevel hevder enkelte tilhengere av denne politikken at Moskva ikke burde ha vært bekymret for dette utfallet, fordi «NATO er en forsvarsallianse og ikke utgjør noen trussel mot Russland». Men det er ikke slik Putin og andre russiske ledere tenker om NATO, og det er hva de tenker som betyr noe. Kort sagt er det ingen tvil om at Moskva så på Ukrainas NATO-medlemskap som en eksistensiell trussel som ikke kunne få lov til å bestå.
For det andre
var det et betydelig antall innflytelsesrike og høyt ansette personer i Vesten som før krigen innså at en NATO-utvidelse – særlig inn i Ukraina – ville bli sett på av russiske ledere som en dødelig trussel og til slutt føre til en katastrofe.
William Burns, som nå leder CIA, men som var USAs ambassadør i Moskva på tidspunktet for NATO-toppmøtet i Bucuresti i april 2008, skrev et notat til daværende utenriksminister Condoleezza Rice som kortfattet beskriver den russiske tankegangen om å bringe Ukraina inn i alliansen.
«Ukrainas inntreden i NATO», skrev han, «er den klareste av alle røde linjer for den russiske eliten (ikke bare Putin). I løpet av mer enn to og et halvt år med samtaler med sentrale russiske aktører, fra de mest innvidde i Kremls mørke avkroker til Putins skarpeste liberale kritikere, har jeg ennå ikke funnet noen som ser på Ukraina i NATO som noe annet enn en direkte utfordring for russiske interesser.». NATO, sa han, «vil bli sett på … som å kaste den strategiske hansken. Dagens Russland vil svare. Forholdet mellom Russland og Ukraina vil bli satt på is … Det vil skape grobunn for russisk innblanding på Krim og i Øst-Ukraina.»
Burns var ikke den eneste vestlige politiske beslutningstakeren i 2008 som forsto at det var forbundet med fare å bringe Ukraina inn i NATO. På toppmøtet i Bucuresti motsatte både Tysklands forbundskansler Angela Merkel og Frankrikes president Nicolas Sarkozy seg å gå videre med NATO-medlemskap for Ukraina fordi de forsto at det ville skremme og gjøre Russland rasende. Merkel forklarte nylig sin motstand:
«Jeg var veldig sikker på … at Putin ikke bare kommer til å la det skje. Fra hans perspektiv ville det være en krigserklæring.»
For å ta dette et skritt videre, var det mange amerikanske politikere og strateger som motsatte seg president Clintons beslutning om å utvide NATO på 1990-tallet, da beslutningen ble diskutert. Disse motstanderne forsto fra første stund at russiske ledere ville se det som en trussel mot deres vitale interesser, og at politikken på sikt ville føre til en katastrofe. Lista over motstandere inkluderer prominente skikkelser fra etablissementet som George Kennan, både president Clintons forsvarsminister William Perry og hans forsvarssjef, general John Shalikashvili, Paul Nitze, Robert Gates, Robert McNamara, Richard Pipes og Jack Matlock, bare for å nevne noen.
Logikken i Putins posisjon burde gi perfekt mening for amerikanerne, som lenge har vært forplikta av Monroe-doktrinen, som sier at ingen fjern stormakt har lov til å danne en allianse med et land på den vestlige halvkule og lokalisere sine militære styrker der. USA ville tolke et slikt trekk som en eksistensiell trussel og gå langt for å eliminere faren. Det var jo det som skjedde under Cuba-krisen i 1962, da president Kennedy gjorde det klart for Sovjetunionen at deres atomraketter måtte fjernes fra Cuba. Putin er dypt påvirket av den samme logikken. Stormaktene ønsker tross alt ikke at fjerne stormakter skal flytte inn i deres bakgård.
For det tredje
illustreres den sentrale betydningen av Russlands djupe frykt for at Ukraina skal bli medlem av NATO av to utviklingstrekk som har funnet sted siden krigen begynte.
Under Istanbul-forhandlingene som fant sted umiddelbart etter at invasjonen hadde begynt, gjorde russerne det helt klart at Ukraina måtte akseptere «permanent nøytralitet» og ikke kunne bli medlem av NATO. Ukrainerne aksepterte Russlands krav uten nevneverdig motstand, sikkert fordi de visste at det ellers var umulig å få slutt på krigen. Seinere, den 14. juni 2024, stilte Putin to krav som Ukraina måtte oppfylle før han ville gå med på våpenhvile og innlede forhandlinger for å få slutt på krigen. Ett av disse kravene var at Kiev «offisielt» skulle erklære «at de oppgir sine planer om å bli medlem av NATO».
Ikke noe av dette er overraskende, ettersom Russland alltid har sett på Ukraina i NATO som en eksistensiell trussel som må forhindres for enhver pris. Denne logikken er drivkraften bak krigen i Ukraina.
Til slutt er det åpenbart ut fra Russlands forhandlingsposisjon i Istanbul og Putins kommentarer om å avslutte krigen i sin tale 14. juni 2014 at han ikke er interessert i å erobre hele Ukraina og gjøre det til en del av et større Russland.
Enkelte uthevinger er av Politikus.
Framheva bilde:
Kartillustrasjon av fronten:
https://liveuamap.com
Meld deg på som gratis abonnent
på nye innlegg fra Politikus
Fyll ut epostadressen din i ruta under:
