Arnt Folgerø:

Kan vi forvente oss politisk realisme?

Del:

27.06.2024 hadde journalist Arnt Folgerø et innlegg i iNyheter under overskriften «Nigel Farages Reformprogram: Et forsøk på politisk realisme». Innlegget er gjengitt her med Folgerøs tillatelse. Det har nyhetens interesse etter at Farages parti blei tredje størst i det britiske parlamentsvalget med litt over 14 prosents oppslutning. Gjennom Kystpartiet har Folgerø hatt kontakt med Farage i den tida han var representant i Europaparlamentet.
Viktig er Folgerøs referanser til John Mearsheimers tanker gjennom boka «The Great Delusion», Den store illusjonen, om den vestlige intellektuelle overklassens ideologiske politikk.
Politikus.no

Arnt Folgerø:
Nigel Farages Reformprogram:
Et forsøk på politisk realisme

Arnt Folgerø

Programmet til det britiske partiet Reform UK med sine lovnader om å gå ut av Den europeiske menneskerettskonvensjonen og reformere den britiske menneskerettslovgivingen, vil gjøre det mulig å føre en annen og mer selvstendig asylimmigrasjonspolitikk enn den som dominerer EU og som allerede har drakoniske følger i flere EU-land som Frankrike, Sverige og Tyskland.

Partiet lover også å begrense innflytelsen til World Economic Forum (WEF), og de vil gå ut av Verdens Helseorganisasjon om organisasjonen ikke gjennomfører grunnleggende reformer. Den politiske omleggingen har som mål at Storbritannias lover først og fremst skal tjene dets egne innbyggere og ikke asylimmigrantene.

Med forbehold om at undertegnede ikke kjenner partiprogrammene til franske Rassemblement National og tyske AfD, er programmet til Reform UK det første med noen politisk tyngde i et vest-europeisk land som bryter med det den amerikanske statsviteren John Mearsheimer kaller den progressive liberalismen.

Denne forståelsesmåten har dominert vestlig politikk, særlig i de siste tiårene, og har sørget for at vestlige stater i dag er i ferd med å bryte sammen sosialt og økonomisk. Det gjelder både innad i de enkelte land og ikke minst utad i Vestens forhold til den utenomvestlige delen av verden der demokratiet er i tilbakegang og der land gjennomgår en økonomisk vekst som bidrar til å utkonkurrere Vesten.

I et av de landene, som er sterkest rammet av den progressive liberalismen, Frankrike, går det stadig alarm fra flere politiske leire om borgerkrig, alarmer som alle har utgangspunkt i den storstilte asylimmigrasjonen de politiske myndighetene har lagt opp til og som stadig opprettholdes. I andre land, som Sverige og Tyskland, er det utviklet parallellsamfunn som styres av kriminelle klaner med egne geografiske områder og med klanstyrte ”lover”, regler og normer og som i Sverige utfordrer autoriteten til politi og rettsvesen, med andre ord, den svenske statens maktmonopol.

Parti-leder Nigel Farage i Reform UK har sett at det er nødvendig å tre ut av enkelte internasjonale konvensjoner – gjennom årene initiert av den vestlige verden – for å kunne føre en fornuftig og samfunnsgagnlig nasjonal politikk. Enkelte av disse konvensjoner er blitt en tvangstrøye for den vestlige verden og legger til rette for at folk fra hele kloden kan komme til Vesten og kreve sine individbaserte menneskerettigheter. Det er en ordning som har skjebnesvangre følger for landene i Vest-Europa som er preget av sosiale og økonomiske problemer og oppløsning av tradisjonelle normer og verdier etter at politikerne har lagt opp til samfunnsendringer som skal sørge for det enkelte politikere kaller «Det nye vi».

De «humanitære» krigene 
Formålet med internasjonale konvensjoner og den medfølgende rettighetstenkningen har vært å skape demokrati, fred og rettferdighet mellom nasjonene. Resultatet er i stedet blitt kaos, både nasjonalt og internasjonalt, der en rekke ”humanitære” intervensjonskriger de siste tiårene har kostet store tap av menneskeliv og gjort at autoritære og diktatoriske stater har befestet seg og blitt sterkere. USAs og Natos ”humanitære” intervensjonskriger i Afghanistan, på Balkan, i Irak, i Libya og Syria har hatt alvorlige følger, både i de krigsutsatte landene og i tilgrensende land, men virkningene av disse krigene har også rammet videre enn som så, når man tenker på flyktningstrømmene i krigenes kjølvann.

I sin bok ”The Great Delusion” (Liberal Dreams and international Realities)  gir John Mearsheimer en omfattende og grundig beskrivelse av forståelsesmåten (ideologien) til de politiske elitene og maktutøverne i den vestlige verden.

Disse progressive liberalistene er dypt opptatt av rettigheter – menneskerettigheter – og ser det som sin oppgave å utdele disse rettighetene til bokstavelig talt alle individer på Jorda. Liberalismens og liberalitetens ideologiske program er derfor en oppfordring til å blande seg inn i politikken til land som bryter med disse rettighetene, ja, endog å intervenere militært i slike land som ikke ”oppfører seg skikkelig”.

I de siste tiårene har denne politikken, med den vestlige hegemon, USA, i spissen, ført til årelange og katastrofale kriger i land som Afghanistan og Irak med menneskerettsbrudd og med tap av menneskeliv og materiell i stort omfang.

Det idémessige grunnlaget for den vestlige, progressive liberalismen er forestillingen om at det finnes en universell moral, og at det er Vestens misjon å sørge for at denne moralen blir virkeliggjort i verden. Menneskerettighetene er uttrykk for denne universelle moral, et moralsyn som har sin forankring i den europeiske opplysningstiden og hos filosofer som Immanuel Kant.

Man har gjennom tidene forsøkt å gi menneskerettighetene et uomstridt grunnlag, som for eksempel at disse rettighetene er en følge av den menneskelige natur, naturretten, eller at rettigheten har guddommelige status. Det er også de som hevder at disse rettighetene kan utledes med logisk nødvendighet, slik Kant mente å utlede sin universelle moral. Men fra hva? Diskusjonen har vært ført i noen hundre år uten noen endelig avgjørelse, for det finnes ingen logisk overgang fra det som er til det som bør være.

Mearsheimer begir seg ikke inn i denne diskusjonen, men slår kort fast at moralsk relativitet er et faktisk og viktig aspekt ved livet, selv om mange av oss ikke ser på seg selv som moralske relativister. En universell moral forutsetter en felles moralsk fornuft og felles moralske referanser, men at denne felles fornuften har sine grenser, blir tydeliggjort når man stiller spørsmålet om hva som er det gode liv og forutsetningen for det, mener Mearsheimer. Det finnes heller ingen internasjonal konsensus for hva som er det gode liv. Individualismen og den universelle moralen er, ifølge Mearsheimer, liberalismens største mistak, for den ser bort fra at mennesker blir født inn i og handler i kollektiver. Og dette er noe som skaper identitet og styrer folks lojaliteter.

Mearsheimer og Ukraina 
Men i Vesten ser makthaverne på seg selv og sine land, med demokratiet og menneskerettighetene i ryggen, som moralske (humanitære) stormakter, spesielt utvalgt for å innføre godheten i verden. Spredning av demokrati og menneskerettigheter settes fram som en forutsetning for fred og for løsningen av mellomstatlige konflikter, men erfaringene viser at den progressive liberalismen, med USA i spissen, er militaristisk. Mearsheimer nevner fem faktorer som bidrar til denne militarismen:

Oppgaven om å gjøre verden demokratisk, legger opp til misjonering, intervensjon og krigføring for å innføre demokrati, rettsstat og menneskerettigheter

Progressive liberale politikere mener de har både rett til, ansvar for og kunnskap om hvordan militærmakt kan brukes for å oppnå dette målet.

De går ofte til oppgaven med en kristen-misjonerende iver.

Streben etter vestlig liberalt hegemoni begrenser muligheten for diplomati (og dermed  toleranse for andre standpunkter).

Den ambisiøse strategien for å innføre demokrati og menneskerettigheter, undergraver andre staters suverenitet.

Militarismen hos liberale stater gjør med sine «humanitære» intervensjoner mer skade enn gagn. Det siste eksempelet på dette er krigen i Ukraina, som Mearsheimer mener USA og Nato i siste omgang er ansvarlig for. USA og Nato hevder at Russland ikke burde føle seg truet av ukrainske Nato-medlemskap fordi Vesten vil innføre demokrati i Ukraina. Og ifølge den vestlige, liberale forståelsesmåten bør ingen føle seg truet av demokratiet, for demokrati og menneskerettigheter betyr fred, men Vladimir Putin og russerne ser på denne operasjonen som en trussel mot sin egen sikkerhet og samfunnsform.

I denne saken har Vladimir Putin og Russland oppført seg som politiske realister, mens vestlige politikere har holdt seg til liberalismens politiske håndbok. Ifølge Mearsheimers realistiske syn, handler det vestlige engasjementet i Ukraina ikke om å demme opp for Russland geografisk og militært, men om å gjøre Ukraina til et demokrati og menneskerettsstat. Denne krigen har, med andre ord, en ideologisk bakgrunn der målet altså er å innføre demokrati i Ukraina.

Mearsheimer er først og fremst opptatt av mekanismene i internasjonal politikk, der grunnprinsippet er statenes opprettholdelse, men han ser ikke bort fra hvilke følger den progressive liberalismen har for innenrikspolitikken i land som USA.  Misjonering og krig for liberalisme utenlands fører til illiberalisme innfor egne grenser. I tillegg til en sterk stat og et stridsdyktig militærvesen kreves det et godt utbygd sikkerhetsbyråkrati for å sette i verk «humanitære» intervensjoner og for å omskape verden i Vestens bilde.

Militariserte, liberale stater er avhengig av hemmelighold og diskusjonsfrie fôra om sine militære planer, noe som medfører krenkelser av egne borgeres rettigheter. Kritikk er et onde for en stat som vil føre en ekspansiv utenrikspolitikk.. Mearsheimer nevner i denne forbindelsen at amerikanske borgere ble overvåket under regimene til George W. Bush og Barack Obama, noe som ble forsøkt å holdes skjult for Kongressen. Obama-regjeringens reaksjoner mot Bradley Manning og Edward Snowdon (og Julian Assange) er en del av dette bildet. Obama gikk også til «krig» mot journalister og varslere i USA, påpeker Mearsheimer.

Liberalismens drap av kritikken 
Det Mearsheimer i sine analyser av den progressive, liberale utenrikspolitikken ikke kommer nærmere inn på, er at denne politikken ikke bare krever intervensjon i andre land, men også intervensjoner og «krig» mot deler av befolkningene i eget land. I og med at de politiske elitene i Vesten ser på seg selv om representanter og agenter for den gode moral, for menneskerettigheter og den universelle fornuft, så tåles ikke grunnleggende kritikk innad.

De vestlige statene benytter sine enorme offentlige byråkratier til å fremme den «gode sak» og de «gode tankene». Gjennom skole- og utdanningssystemet og mediene skjer det en indoktrinering som skal forhindre at det stilles spørsmål ved for eksempel hvordan demokratiet fungerer, ved «menneskerettighets-satsingen» utenlands og følgene av den storstilte asylimmigrasjonen og den medfølgende samfunnsomleggingen i de vestlige, «moralske» statene. Dette er en problematikk som er blitt tatt opp av den norske historikeren Terje Tvedt som godt kan kalles en intellektuell slektning av Mearsheimer.

Det å framføre systemkritikk på slike områder og i slike spørsmål, oppfattes som ondsinnet og menneskefiendtlig fordi det er selve demokratiet, den gode moralen og menneskerettighetstanken som da «angripes». Å stille realpolitiske spørsmål om hvordan disse verdiene forvaltes politisk og hva som er resultatet når man ukritisk effektuerer denne politikken, fører til utdefinering og anklager om umenneskelighet. I de vestlige «demokratiene» er kritikken blitt henvist til marginale nettmedier som kjemper for å overleve, og ingen av disse medienes talsmenn og journalister innbys til det offentlige ordskiftet, noe som fører til at et land som Norge ikke har noen kritisk offentlighet. Dette er liberalismens stygge, totalitære fjes som den «progressive» liberale staten bruker så svære ressurser på å skjule.

Det Mearsheimer kaller den progressive liberalismen er ikke bare operativ i vestlige land utenrikspolitikk, den er like aktiv og inngripende i innenrikspolitikken i disse landene. Og med like skjebnesvangre konsekvenser med kaos, kriminalitet og fremmedgjøring av de innfødte befolkningene.

Mearsheimer og Morgenbladet
Om Mearsheimer er det sagt mangt og mye. Til tross for at navnet hans er kjent verden over, er det blitt sagt at han er den meste forhatte tenkeren i USA, og at han av sin fiender er blitt karakterisert som en skittentøyvasker og en isolert person.

Hvis man leser «The Great Delusion», om de vestlige elitene moralske overspill, så skjønner man hvorfor han ikke tilhører det gode selskap. At han i sin tid sammen med Stephen Walt skrev ei bok om den jødiske lobbyen i Washington, bidrar heller ikke til at han er populær i ledende politiske kretser i USA. Og for ikke å snakke om hans analyse av bakgrunnen for krigen i Ukraina der han er blitt beskyldt for mangel på moralske dimensjoner i sine analyser og for å legitimere den russiske invasjonen i Ukraina ved å vise til Russlands sikkerhetsinteresser. Kritikken går ellers på at Mearsheimer ikke tar i betraktning andre interesser og ambisjoner som det russiske Putin-regimet måtte ha.

De som kommer med disse påstandene mot Mearsheimer, kan neppe ha lest eller forstått ham. Det siste ser ut til å gjelde i intervjuer i den politisk hyperkorrekte avisen Morgenbladet de siste årene med norske statsvitere som blant annet etterlyser moral i hans analyser. Men moral er jo, ifølge Mearsheimer, en viktig komponent i utenrikspolitikken til de vestlige elitene, ja så viktig at denne politikkens moralske budskap forhindrer dem å føre en realistisk og jordnær utenrikspolitikk med katastrofale resultater.

Mearsheimer ser ut til å bli omfavnet av begge flankene på den politiske venstre- og høyresiden i den vestlige verden. Det er få som er så ofte sitert og gjengitt på det norske nettstedet for landets maoist-marxister, steigan.no, som Mearsheimer.

Mao-marxistene er folk som ser på USA som det store imperialistiske spøkelset, med en utenrikspolitikk styrt av landets militær-industrielle kompleks og av USAs økonomiske imperialisme. At ideologi og moral er en viktig komponent i den krigerske, amerikanske utenrikspolitikken, er for dem en fremmed tanke, og det er derfor merkelig at Mearsheimer nyter den statusen han har i slike miljøer. Dette er folk som ikke er kommet ut av sin Mao- og Kina-dyrking og den åndelige muggsoppen som preget disse miljøene i «forna» dager.

Det er kanskje mindre merkelig at han også dyrkes på den motsatte politiske flanken, på høyresiden, men det kan ha å gjøre med at folk der har forstått hvordan Mearsheimers analyser er ganske knusende for den politiske korrektheten som råder i Vesten, og der dens talsmenn og –kvinner, ifølge Mearsheimer, har forlatt en realistisk oppfatning av verdens realiteter. Dermed vil de fortsette med å legge forholdene til rette for kaos, både innenlands og utenlands, om ikke folk som Nigel Farage kommer til maktens tinder.

Framheva bilde:
Fra Mearsheimers hjemmeside.

Oppdatert 07.07.2024 kl 11.50

Meld deg som gratis abonnent
på nye innlegg fra Politikus.
Fyll ut epostadressen din i ruta under: