Svein Grødaland:

Valg i enmannskretser — bedre?

Del:

Valgordninger er ikke noe som faller ned fra himmelen. De vedtas av dem med makt til fordel for seg sjøl. Den mest rettferdige valgordninga er at alle partier/kandidater får den samme andel av representantene som de får i oppslutning. En sånn ordning er det bare Israel som har. Mest rettferdig er at de valgte representantene ikke får blankofullmakt i mange år til å gjøre hva de vil, men at de valgte representanter må kunne overstyres av folkeavstemninger. Det må være det demokratiske fundamentet, og det er det vel bare Sveits i hele verden som er nærmest et reelt folkestyre.
I en artikkel på sin Facebook-side drøfter Svein Grødaland ordninga med valg generelt og i enmannskretser, og nevner noen fordeler med det systemet.
Mens kommentarene til valget i Storbritannia går på brakseier til Labour, viser resultatet at partiet oppnådde en framgang i antall velgere på 1,9 prosentenheter. Med en oppslutning på 34 prosent av velgerne fikk partiet 64 prosent av representantene i Underehuset. Det nye partiet til Nigel Farage blei tredje størst med en oppslutning på 14,3 prosent blant velgerne, og med 0,77 prosent av representantene.
Politikus, red.

Svein Grødaland:
Demokrati i utlandet

Det britiske valget i går hadde nokre interessante detaljer. Ein var at tidlegare statminster Lizz Truss mista plassen i parlamentet. Ho fekk fylgje med fleire konservative regjeringsmedlemmer. Det er det britiske systemet med einmannskretsar som gjer dette mogleg. I Norge ville slike personar blitt skjerma av partiet og plassert på sikker plass på ei liste. Så kan ein spørja seg kva som mest demokratisk.
Misnøyen med systemet aukar. Folk vil heller ha tilsvarande vårt system med mandat i forhold til oppslutning. Einmannskrinsane favoriserer dei store partia. Eit stykke på veg. Den utstøytte partileiaren Jeremy Corbyn sikra seg plass i parlamentet. Den lokale labourkandidaten måtte bita i graset overfor Corbyn.
Eit anna trekk ved dette valget, er at småpartia vinn terreng. Det kan tolkast som misnøye både med Labour og dei konservative.
Når eg ser på alt dette, er eg ikkje fullt så sikker på om vårt system er bedre i eitt og alt. Når mange nok av oss veljarar har lyst til å gje ein topp politikar reisepass, burde me fått lov til det. Dei vert skjerma av partiet sitt. Hadde Støre eller Solberg vunne eit valg dersom dei skulle stilla i einmannskrins? Det er ikkje bra når ein politikar sit alt for trygt i stolen. Då kan han legg gløyma kvifor han sit der.
Også i USA skjer det interessante ting. Deler av kapitalen har gitt klar beskjed: Me trekker den økonomiske støtta til det demokratiske partiet så lenge Biden er kandidat. Det er klar tale, med makt bak.
Det reiser spørsmålet: Kor demokratisk er det største landet i verda? Kven sit med makta? Det er tre svar: Dei to politiske partia, eller veljarane på valgdagen, eller partia?
Partiet er makteslause. Dei kan ikkje fjerna ein kandidat dersom han nektar å gå. Som Biden. Den som kan tvinga Biden til å gå, er pengemakta.
Demokrati er ein prosess, ikkje ein tilstand. Demokrati er å arbeida for meir demokrati, meir makt til folket. Ordet demokrati betyr som kjent folkestyre. Vårt eige land har ein viss grad av demokrati. Hjå oss er det partia som har kontrollen. Har partiet sett ein person på topp, på såkalla sikker plass, kjem vedkomande inn. Kor demokratisk er det, dersom folk helst ikkje vil ha denne personen på topp? Før kunne me både stryka og kumulera på dei lokale listene til kommunestyret. Retten til å stryka vart fjerna. Nedtur for demokratiet.
Denne retten burde me hatt både til Storting og fylkesting. Politikarane skal vera folkevalde, ikkje partivalde.
Frankrike er eit kapittel for seg. Nå seglar høgresida opp og trugar gamle posisjonar. Macron sitt parti taper terreng. Protestbølga er nasjonalistisk, får me høyra. Mot unødvendig innvandring. Sett på bakgrunn av situasjonen både i Frankrike og andre land, er aukande oppsluting forståeleg. Innvandring som ikkje let seg integrera, vil alltid vera eit problem. Eg trur den tida er slutt, då folk kan vri seg unna debatten med å seia at slike synspunkt er uverdige.
Framheva illustrasjon:
Tabell satt opp av Politikus,
med Bloomberg som kilde.
Med 468 opptalte kretser av 469. 
Meld deg som gratis abonnent
på nye innlegg fra Politikus.
Fyll ut epostadressen din i ruta under: