Wolfgang Streeck

Tysklands EU-valg:
Antifa som tysk statsdoktrine.

Del:

I Tyskland er det fotballfeber. Blant mange. Da slipper de å tenke så mye på det som styrer grunnlaget for livet deres. 
Wolfgang Streeck kommenterer i en artikkel i The New Statesman forholda i Tyskland med utgangspunkt i valget til EU-«parlamentet».
Utgangspunktet for Streeck er de sosiale forholda der svært mange mennesker møter verre sosiale vilkår og usikre forhold. Noe som skaper usikkerhet, tildels frykt, for framtida. Og mistillit til de politikerne som vedtar denne utviklinga. Et poeng han pekte på allerede i 2016 da Trump vant og det blei Brexit.
Streeck viser også til at en nærmest samla tysk politisk ledelse har mobilisert hele statsapparatet mot det de kaller den indre statens fiende, les særlig AfD. Alle dem som misliker og er uenig i de styrendes politikk. Uten at kampanjen nytta. Verst gikk det ut over de grønne, for mange ikke-intellektuelle svært usmakelige. 
Nå er det jo ikke slik at motkreftene til den dominerende politikken fikk flertall og kan overta makta (som ikke finnes) i EU-parlamentet. Det viktige nå er at de med makt gikk tilbake, og at motstanden mot politikken deres øker. Det er sjølsagt truende for dem som styrer Tyskland, ja de som styrer alle land i Vesten.

Red. Politikus

Skapt frykt for framtida
Tap av tillit til de styrende

Streeck tar utgangspunkt i de grunnleggende samfunnsforholda sånn som de oppfattes av dem som driver ikke bygger samfunnet. Ikke fra dem som sitter i politiske stillinger, jobber i mediene og på universitetene. I motsetning til norske kommentatorer skriver Streeck at valget til Europaparlamentet i Tyskland skjedde etter ei ti år lang tap tillit til regjeringer og politiske partier:

Stadig større deler av de europeiske samfunnene opplever en hverdag preget av raske og uforutsigbare endringer, drevet av kryssende kriser som økonomisk stagnasjon, økende statsgjeld, økende inflasjon, økende ulikhet, usikre arbeids- og ansettelsesforhold, mangel på boliger, miljøødeleggelser og en offentlig infrastruktur i forfall, for eksempel innen transport, folkehelse, grunnskole, sosial trygghet og eldreomsorg.
Dette har blant mange, de som rammes mest av denne politikken og de som frykter at de kan rammes, skapt en utbredt følelse av usikkerhet og frykt for framtida, og synkende respekt for den vanlige politikken. Den politikken regjeringene fører blir av dem som rammes mest å være ute av stand til å beskytte vanlige borgeres liv mot stadig mer truende individuelle og kollektive farer. Dette gjør det ikke lett for regjeringene og partiene som styrer dem.

Dette framstår som ukjent i norsk debatt. Men det er ikke første gangen at Streeck uttrykker liknende synspunkter. I en artikkel fra 2016 om valget av Trump og Brexit i Vardøger under tittel «De fortrengtes tilbakekomst som begynnelsen på slutten til den nyliberale venstresida», omtalt i Politikus som «De utstøtte gjør motstand: Populisme mot den globalistiske venstresida.» Streeck i Vardøgerartikkelen:

«En merkverdighet i 2016 er at Brexit og Trump har overrasket ikke bare den liberale offentligheten, men også dens sosialvitenskaper. Splittelsen i nyliberalismens globaliserte samfunn blir best dokumentert av hvor forbløffet makt- og diskurselitene ble over de fortrengtes tilbakekomst- … Det vil ta lang tid før den verdensborgerliggjorte venstresiden har forstått hendelsene i 2016.»

EU svekka som håp for vanlige folk
I Europa har de ikke skjønt det som mange nordmenn har skjønt. At EU er for storkapitalens overnasjonale styre, og at det veldig mye lengre til Brussel enn til hovedstaden i sitt eget land sjøl om også den ligger langt unna der folk lever.

Streeck mener at det særlig er trua på at EU kan løse alle problemene som er falt drastisk:

Velgere som for fem år sia kanskje håpte på at en avpolitisert «problemløsning» i EU-stil ville sette en stopper for kjeden av kriser, har konkludert med at EU ikke har bestått prøven. I stedet for å etterlyse «mer Europa», ser det ut til at det sjøl blant mer sentrumsorienterte deler av den nasjonale politikken har det vært en synkende vilje til å vente på at en ikke-eksisterende, demokratisk uansvarlig overnasjonal superstat skal komme dem til unnsetning. En indikasjon på dette kan være at sjøl i valgprogrammene til partiene i den politiske hovedstrømmen glimrer henvisningene til den mystiske «stadig tettere unionen mellom Europas folk» med sitt fravær.

Antifa som tysk statsdoktrine
Streeck skriver dette om den statlige kampen mot partiet AfD, Alternative für Deutschland. Under mottoet Kamp mot ytre høyre og nei til kaos, nei til et nytt 1933. Alle venstreorienterte, sjøleerklærte venstreorienterte, gjorde mye av grovarbeidet for kristeligdemokratenene og sosialdemokratiet i den kampe mot politisk motstand. Kampen mot «høyre» mislyktes. Hva folk mener om den påtvungne politikken, er ikke viktig for de styrende.

Vendepunktet kom da kristeligdemokratene bestemte seg for at deres samfunnsfiende nummer én fra nå av ikke lenger var den gamle venstresida, men den nye høyresida, fordi AfD nå var blitt den eneste krafta som kunne utgjøre en alvorlig trussel mot det etablerte partisystemet. Etter at regjeringa med sosialdemokratene, de ekstreme økonomisk liberale og De grønne blei innsatt i 2021, blei alle tilgjengelige verktøy tatt i bruk i det som ble kalt Kampf gegen Rechts (kamp mot høyre). Alle høyreorienterte borgere og organisasjoner slutta seg umiddelbart til dette, fra den indre sikkerhetstjenesten til mediene, kirkene, skolene, idrettsforeningene og faktisk så godt som alle andre – antifa som en doktrine, statsdoktrinen.

De grønnes kamp mot vanlige folk
De grønne gikk sterkt tilbake i EU-valget. Streeck skriver:

En av grunnene til at Kamp mot høyre mislyktes, var en økende aversjon mot De Grønne blant velgere i alle aldre. Valget til EU-parlamentet i 2024 kan ha vært det første og irreversible skrittet i deres kommende historiske tilbakegang. Da de en gang satt i regjering, med ansvar for å bekjempe klimaendringene og gjennomføre «energiomlegginga» (Energiewende), blei de oppfatta som arrogante teknokrater som tilfredsstilte en velstående middelklasse og glemte vanlige folks behov og problemer. Med De grønnes tap mista også deres politiske favorittkonstruksjon, EU, sin folkelige støtte. EU som var langt nok unna folket til å kunne holde på med den grønne agendaen. (Unge mennesker ble nok for mye minnet om sine grønne skolelærere til å stemme på dem).
[Uthevinger av Politikus].

Hele artikkelen til Wolfgang Streeck i The New Statesman kan leses her. Streeck uttalte på sin blogg at han ikke hadde valgt overskriften til The New Statesman og skreiv i pene ordelag at den ikke var i samsvar med det han skreiv.

Politikus står for oversettinga.

 

Framheva bilde:
Flagg som symboliserer den tyske ledelsens politikk.
Det ukrainske flagget hang på flaggstanga ved siden av.

Foran bydelsforsamlinga i Berlin.
Foto: OBB/Politikus

Oppdatert 25.06.2024 kl 06.44:
Overskriften endra til den nåværende. Den var tidligere: 
Kampen mot «høyre» mislyktes.
Hva folk mener om den påtvungne politikken,
er ikke viktig for de styrende.