Hans Mouritzen, dr.scient.pol.
og seniorforsker
Dansk institut for internationale studier

«Russerne kommer!»
Overdrivelsene:
Ukraina-krigen og mediene

Del:

Den danske avisa Politiken hadde 12. juni en kronikk under tittelen «Danske medier er preget av ekstrem russofobi» av seniorforsker Hans Mouritzen. Som alle kan se, er situasjonen i Norge på ingen annen måte annerledes.
Det er flott at Politiken, som neppe er særlig uenig i at Russland nå er det som truer Danmarks frihet, slipper til Mouritzens innlegg. Politiken slapp også til en kronikk av Thorkild Kjærgaard, På tide å innse at russerne har retten på sin side, også det gjengitt på Politikus.
Mouritzen har godkjent i samråd med Politiken at Politikus kan gjengi kronikken. Oversettelsen til norsk og enkelte uthevinger og mellomtitler står Politikus for. 

Overdrivelsens land: Ukraina-krigen og mediene
Hans Mouritzen, dr.scient.pol. og seniorforsker DIIS

Dominerende vestlige og danske medier er preget av akutt russofobi. Men analogien fra Hitler til Putin er absurd; dansk frihet og demokrati er ikke truet. Men krigspsykosen kan i verste fall bli en sjøloppfyllende profeti.

Paradokset
Under den kalde krigen var Berlin, Budapest og Praha Europas brennpunkter. Den røde armé sto utafor bymurene i Lübeck. Danmark var en «frontlinjestat» (sjøl om det ikke het det den gangen). Men stemningen i landet var ganske avslappet. Mantraet til de skiftende regjeringene var «avspenning» eller «robust avspenning». Ifølge Harmel-rapporten fra 1967 hadde NATO et todelt formål: avskrekking og avspenning. Sovjetunionen førte riktignok krig i Afghanistan i 1979-89, men Danmark og europeerne generelt ønsket å bevare 1970-tallets avspenning i Europa. Under både blå og røde regjeringer var politikken: ingen utenlandske baser eller atomvåpen på dansk jord, og ingen NATO-øvelser rundt Bornholm. Danmark var skeptisk til amerikanske mellomdistanseraketter i Europa (selv om de ikke var ment for dansk territorium). En av de verste fornærmelsene i debatten var «McCarthyisme», med henvisning til den amerikanske senatoren Joseph McCarthy, som på 1950-tallet i USA beskyldte nesten hvem som helst for å være sovjetisk spion.

I 2024 er frontlinjene mellom vest og øst i Europa betydelig forskyvi: Det er omtrent 140 kilometer fra den estiske grensen til St. Petersburg og nesten 500 kilometer fra den ukrainske grensen til Moskva. I tillegg har Sverige, Finland og tidligere de baltiske landene blitt medlemmer av NATO. For en enorm lettelse dette må være for Danmark sammenlikna med situasjonen under den kalde krigen. Er det ikke det? Vel — nei!

Akutt krigspsykose
Tvert imot: I stedet har Danmark og andre nordeuropeiske land blitt angrepet av akutt krigspsykose i et selvforsterkende samspill mellom politikere og opinionsdannere. Det danske forsvarsbudsjettet har blitt «historisk» økt flere ganger (som politikerne sjøl kaller det), og verneplikten har blitt drastisk økt fra 4 til 11 måneder i ett slag. Til tross for frontens geografiske plassering er Danmarks frihet og demokrati angivelig truet. I den pågående EP-valgkampen [til Europa-parlamentet, mrkn Politikus] frykter 7 av 11 av partienes toppkandidater Putin mer enn klimaendringene (dr.dk 20/5).

Fra heiagjeng til panikk
Senator McCarthy ville utvilsomt vært fornøyd om han så det. I medienes (og dermed politikernes) dekning av krigen i Ukraina har det grovt sett vært to faser:

I den første opptrådte de som en slags heiagjeng for den ukrainske siden, og overbetonte russiske feil og inkompetanse på slagmarken. Bistand til Ukraina ville gjøre god nytte; den var ikke bortkastet. Russland ville sannsynligvis stange i en blodig mur i Ukraina og dermed ikke utgjøre noen trussel for det (plutselig forente) Vesten, særlig om sanksjonene ganske raskt ville tvinge Putin i kne.

Rundt nyttårsaften 2024 satte imidlertid fase 2 inn, og fløyten fikk en annen, mer dystopisk klang. Smilet stivna. Det startet med Folk och Försvar-konferansen i Sverige i januar, og panikken spredte seg deretter til andre nordeuropeiske land. Russland vil angivelig ta seg av Ukraina først, og — her brister begrunnelsen — deretter gå videre til andre land, inkludert NATO-land. Som oftest utelates en forklaring på hvorfor.

«Hvis Ukraina faller, er den nåværende verdensordenen over.»

Den absurde sammenlikninga: Hitler
Men i økende grad blir den gjort eksplisitt, blant annet av vår egen statsminister Frederiksen (f.eks. Berlingske 24/2-24). Tanken er at Putin i realiteten er en ny Hitler. Hans ambisjoner er med andre ord i prinsippet ubegrensede. Analogien har vært hyppig brukt etter andre verdenskrig, da argumentet ellers var svakt.

Egypts Nasser var visstnok en ny Hitler ifølge den britiske statsministeren Eden (Suez-krisen 1956), og det samme var Iraks Saddam Hussein i 2003. Det er en slags dominoteori som amerikanerne også brukte under Vietnamkrigen: Hvis Sør-Vietnam faller, vil Laos, Kambodsja og hele Sørøst-Asia falle. Til slutt må vi kjempe mot de røde i våre egne gater. På samme måte i dag: Hvis Ukraina faller, er den nåværende verdensordenen over.

Russland trenger ikke mer Lebensraum.

Argumentet er fullstendig uholdbart av flere grunner.

  1. Russland, verdens største land, har nok territorium; landet har ikke behov for mer Lebensraum.
  2. Både den tyske og japanske imperialismen på 1930-tallet var drevet av akutt mangel på råvarer og energiressurser, mens Russland er verdens rikeste land på dette området.
  3. Russland og Putin har ingen universell ideologi (sosialisme, liberalisme eller rasisme), slik Hitler hadde.
  4. Som om ikke disse punktene var nok, står Putin – i motsetning til Hitler – overfor verdens sterkeste militærallianse i form av NATO.

For å oppsummere:

Russland har verken militærmakt eller motivasjon til å angripe andre land enn Ukraina. Dessuten er det en underlig tanke at Putin, etter 24 år ved makten, plutselig skulle ønske å angripe NATO — og det midt i en vanskelig operasjon i Ukraina. Ikke engang Sovjetunionen angrep NATO under den kalde krigen.

Krigen i Georgia i 2008 ble startet av Saachasviili med bombinga av Sør-Ossetias hovedstad Tskhinvali (som ble dokumentert i ei bok på Lynne Rienner forlag i 2012 som jeg var medforfatter av). Russland rykket inn og kunne ha okkupert Georgias hovedstad Tbilisi — men holdt igjen etter mekling fra EU-president Sarkozy. Likevel nevnes Georgia igjen og igjen i vestlige politikeres skyts mot Russland.

Men hva er motivasjonen bak krigen i Ukraina? Det er en forkjøpskrig — for å komme ukrainsk NATO-medlemskap i forkjøpet (lovet på NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008 sammen med georgisk medlemskap). Det er også grunnen til at Russland sikret seg Sevastopol-basen (og dermed Krim) i 2014; det var for å sikre at Sevastopol ikke ble en framtidig NATO-base som kunne dominere Svartehavet. Forebyggende, preventiv forkjøpskrig er i strid med folkeretten, ingen tvil om det. Men dette er ikke første gang i verdenshistorien at en stormakt har ført forebyggende krig. Det er irrelevant at vi i Vesten anser NATO for å være en forsvarsallianse hvis den russiske eliten ikke mener det. Som en landmakt uten naturlige barrierer har Russland blitt overkjørt fra vest av Karl XII, Napoleon og Hitler. Dette har satt sine spor i den strategiske tenkningen: Russland trenger alltid en buffersone. Ukrainsk NATO-medlemskap har vært en konsekvent rød linje for Russland siden slutten av den kalde krigen; den ble ikke oppfunnet for anledningen. I stedet har man foretrukket permanent ukrainsk nøytralitet etter østerriksk modell.

Kildegrunnlaget
[Denne teksten stod ikke i kronikken, men bør høre med, mener Mouritzen]:

Foruten forsvarsdepartementene til de krigførende partene, baserer vestlige medier seg i hovedsak bare på to kilder: det britiske forsvarsdepartementet (MI6) og det amerikanske Institute for the Study of War (ISW). Men dette overser det faktum at Storbritannia og dermed MI6 de facto er krigførende parter, om enn på et lavt nivå. Det var for eksempel Storbritannia som med løfter om krigssolidaritet klarte å forpurre fredsavtalen som skulle undertegnes i mars 2022 (framforhandla av Tyrkia). Det er naivt å tro at MI6, som en aktiv aktør i konflikten, ville avstå fra politisk spin.

ISW (analysert av Matthew Blackburn ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, NUPI) drives av det såkalte «Kagan-industrikomplekset», som inkluderer den berømte hauken Victoria Nuland, som inntil nylig ledet utenriksdepartementets Ukraina-politikk. ISWs rapport «Denying Russia’s Only Strategy for Success» føyer seg pent inn i mønsteret av tidligere neokonservative heiarapporter fra Afghanistan og Irak. Enhver som gjør seg skyldig i å forhandle med Putin, er en ny Charmberlain (jf. Hitler-analogien). ISW driver informasjonskrigføring på linje med ulike russiske kanaler, men gjør det betydelig mer effektivt på grunn av medienes naivitet i denne retningen.

En rekke vestlige etterretningsprognoser knytta til Ukraina-krigen har blitt effektivt avsannet:

  1. Putins helse: Med alle de sykdommene han tilskrives, burde han for lengst være død og borte.
  2. Støtten til Putin i den russiske befolkningen ville falle drastisk på grunn av krigen; det motsatte har skjedd ifølge det troverdige Levada-senteret (registrert som «utenlandsk agent»).
  3. Russlands økonomi ville ligge i ruiner kort tid etter invasjonen i februar 2022 på grunn av vestlige sanksjonspakker. Det motsatte har skjedd; Russland har gitt G7-landa ris til egen bak (til tross for en viss overoppheting).
  4. Ukrainas bebudede våroffensiv i 2023 ble til en sommeroffensiv som ikke førte til noe som helst. Mens Vesten har tapt informasjonskrigen i «det globale sør» (India, Afrika osv.), har den tilsynelatende blitt vunnet på Vestens egen hjemmebane, til tross for de alvorlige feilgrepene som er nevnt ovenfor.

Ser vi spesifikt på den danske konteksten, har vi i tillegg til upartiske journalister aktivisten og kommentatoren Anna Libak (WA) [Weekendavisen], som forfekter ulike udokumenterte (og usannsynlige) påstander:

  1. Russland sprengte sin egen gassledning i Østersjøen (Nord Stream) (DR Debatten 26/1-23), som ellers kunne ha blitt brukt til å produsere tyske våpenleveranser.
  2. Hamas’ angrep på Israel var 7. oktober, Putins bursdag, så det er sannsynligvis en sammenheng (WA 24/10-23). Men det er mange ledd i den «beviskjeden».
  3. Russland er ikke på langt nær så sterkt militært som vi tror (DR Debatten 3/3-2022); men i 2024 er det plutselig blitt en trussel mot hele den vestlige verden.

Tidligere statsminister Fogh Rasmussens konsulentfirma («Rasmussen Global») drives også etter en frittgående verdibasert politikk. Det er åpenbart viktig for selskapet å tiltrekke seg unge, entusiastiske medarbeidere. Dette gjøres ikke gjennom realpolitikk, men gjennom «ungdommelig» verdipolitikk. Og Fogh har også en fortid som rådgiver for den ukrainske regjeringen, så en upartisk analyse kommer ikke fra den kanten.

Søren Lipperts talkshow på TV2 News er heller ikke prega av upartiskhet. Russlands ambassadør har aldri vært invitert, men Ukrainas ambassadør har vært invitert flere ganger (3/7-22, 12/4-23; 4/7-22 Ihor Zhovskva, Zelinskijs topprådgiver). Men upartiskhet betyr vel at begge parter i en konflikt kommer til orde? Og at en stiller spørsmål til noen som de fleste seerne vil være uenige med? Når selv nøkterne kommentatorer som «Mogensen og Kristiansen» (TV2 News), som riktignok er spesialister på innenrikspolitikk, kan se Danmarks frihet og selvstendighet som truet, står det dårlig til. Hva skal folk tro på?

Dilemmaet for mediene, som ikke skal bagatelliseres, er at den uunnværlige militære ekspertisen i sin natur er «embedded», det vil si forplikta på Danmarks offisielle politikk. Men som regel har analysene vært saklige, bortsett fra i de tilfellene der vedkommende har latt seg friste til å bevege seg inn på det verdipolitiske området.

Generelt har dyrkinga av Stepan Bandera, den antisemittiske nazikollaboratøren fra andre verdenskrig, i Vest-Ukraina og deler av den ukrainske eliten blitt nedtonet etter krigsutbruddet i 2022, både i vestlige og danske medier.

Er det Trump som skremmer?
Før krigen hadde vi tripolaritet (med tendens til multipolaritet), det vil si USA, Kina og Russland som de tre ledende maktpolene med mer eller mindre tydelige interessesfærer rundt seg. Den samme situasjonen vil vi ha etter en russisk seier eller «uavgjort» (Russland taper bare i tilfelle verdenskrig/atomkrig). Vi hadde en oppfliset internasjonal rettsorden før krigen, og vi vil ha det samme etter. Så hvorfor den politiske panikken som er beskrevet ovenfor?

I forhold til den pågående konflikten er det ikke overraskende at opinionen gjør angriperen (Goliat) med fingeren på avtrekkeren til syndebukk. Men Goliats grunnlag for sine handlinger kan ikke ignoreres. Hvis det er slik at en fiendtlig allianse rykker inn sammen med David, vil Goliat svare militært. Det samme gjør USA hvis en rivaliserende supermakt skyter opp raketter i Mexico, Nicaragua eller Cuba (Monroe-doktrinen gjelder fortsatt). Denne maktkynismen er ikke særlig sympatisk, særlig ikke for en småstatlig befolkning. Men NATOs blytunge ansvar for den nåværende konflikten ligger i at de tilbød Ukraina medlemskap i 2008. I hybris av verdipolitikk etter den kalde krigen har vi lokket ukrainerne inn i en ødeleggende krig med store menneskelige og materielle omkostninger.

Når det gjelder de ansvarlige politikerne, er det vanskeligere å si hva som forårsaket panikken. Kanskje er det fordi de sjøl tror på det de sier, inkludert Hitler-analogien, som en form for «gruppetenkning» (et begrep innen politisk psykologi formulert av amerikaneren Irving Janis) med elementer av «lemmingeffekten»? Tidspunktet for panikken passer også godt med Trumps meningsmålinger og mulighetene til å gjenvinne presidentskapet. Uansett hva vi måtte mene om Trump, erkjenner han, i motsetning til de nykonservative i begge partier, at ukrainsk territorium ikke er strategisk viktig for USA (det er heller ikke afghansk territorium, for eksempel). USAs strategiske fokus kan komme til å skifte til Asia/Kina, med eller uten Trump som president.

Er det noen som seriøst tror
at Putin skulle ha lyst og makt til å kontrollere
gjenstridige polakker eller sinte dansker fra Moskva?

Den selvoppfyllende profeti?
Vi kan forberede oss på årevis med hybridkrigføring som følge av vårt dårlige forhold til Russland og vår bistand til Ukraina. Men å postulere i samme åndedrag, slik politikere stadig oftere gjør, at Danmarks «frihet og demokrati» er truet, er demagogisk. Er det noen som seriøst tror at Putin skulle ha lyst og makt til å kontrollere gjenstridige polakker eller sinte dansker fra Moskva? Kanskje kan man skremme deler av opinionen til å tro det. Men det er uansvarlig, fordi krigspsykosen kan bli en selvoppfyllende profeti gjennom eskalering og misforståelser. Prestisjen som investeres, gjør det vanskelig å klatre ned fra det høye treet.

Blir det storkrig, har politikerne fått bekreftet sine fordommer om Putin: Se hva vi sa! Hvis det ikke blir storkrig, er det ikke på grunn av Putins tilbakeholdenhet, men takket være vår avskrekking av ham. Men det som glemmes i dette regnestykket, er det enorme sløseriet med ressurser som panikken uansett medfører, inkludert det at det er skapt  en mccarthyistisk og russisk-liknende samfunnsparanoia. Dette er overdrivelsen over alle overdrivelser.

 

Bildet er tatt av WikiImages fra Pixabay

Oppdatert 15.06.2024 kl 14.59. 
Skrivefeil og en ufullstendig setning
i kapitlet om heiagjeng retta opp.