Øystein Steiro sr:

Kommer USA
for å kaste ut Russland av Norge?

Del:

Det er ett tema om norsk forsvarspolitikk: Rust opp! Ikke om hva slags forsvar, hvilket formål det skal ha og om hvilke situasjoner som er de mest sannsynlige. Før var Norges opplegg, oppholdende strid, et slags skallforsvar, til USA kommer og redder oss. Realistisk er at Norge ikke kan motstå en okkupasjon, at USA ikke kommer og at frigjøring bare er mulig med egen langvarig frigjøringskamp — hvis det finnes nordmenn som er interessert i å lede en kamp for sjølstendighet.
Øystein Steiro sr konkluderer i et innlegg på sin blogg Alternativt Forum om norsk politisk og militær posisjon at «norsk sikkerhet [er] i dag fullt og helt militært avhengig av USA. Det er et USA som trolig verken har evne eller vilje til å forsvare oss». Enda vanskeligere blir det når norsk politikk er provoserende overfor den vedtatte angriperen: «Spør om det er i Norges interesse å få amerikanerne helt inn på Russlands dørterskel med baser på norsk jord, og hvordan dét påvirker norsk sikkerhet.»
Hele Steiros innlegg er gjengitt her med hans tillatelse. Uthevinger av Politikus.

Politikus

Øystein Steiro sr:
Jens og Hillary – hvor blir alle pengene av?

Norges sikkerhet avhenger av USA. Vår sikkerhet har vært avhengig av USA siden Marshall-hjelpen i 1948, etableringen av NATO i 1949 og den kalde krigens begynnelse tidlig på 1950-tallet.

Den sterke koplingen til USA skyldes i stor grad Arbeiderpartiet. Båndene mellom Arbeiderpartiet og Det demokratiske partiet i USA er sterke.

I mellomkrigstiden var Arbeiderpartiet skeptisk til USA og så på landet som en ekspansjonistisk kapitalistisk stormakt. Andre verdenskrig endret dette og kom til å prege Arbeiderpartiets holdning til USA. Haakon Lie (1905–2009) spilte en sentral rolle.

Under andre verdenskrig flyktet han til Storbritannia og USA, der han arbeidet for regjeringen. Han var aktiv i den internasjonale fagbevegelsen og samarbeidet tett med amerikanske fagforeningsledere. Det bidro til å bygge bånd mellom Arbeiderpartiet og Det demokratiske partiet i USA.

Haakon Lie ble partisekretær i Arbeiderpartiet i 1945 og var det frem til 1969. Han hadde en leilighet i Florida og reiste ofte til USA. Onde tunger ville ha det til at leiligheten var finansiert av CIA.

Drivkraften for de nære relasjonene var frykten for kommunismen og trusselen fra Sovjetunionen. Sammen med Trygve Lie og Halvard Lange tilhørte han den fløyen i Arbeiderpartiet som var tilhengere av et tett samarbeid med USA.

Den andre fløyen var ledet av Håkon Wisløv og Finn Moe. De var bekymret for at et lite og geopolitisk utsatt land som Norge lett ville bli gjort til objekt for stormaktenes interesser dersom båndene til den ene ble for sterke. USA var dessuten fjernt og langt borte, mens trusselen fra Sovjetunionen var ubehagelig nær. De var mer kritiske til USA og ønsket en mer uavhengig utenrikspolitikk.

Denne motsetningen fikk sitt uttrykk i et kompromiss, i NATO-medlemskapet på den ene siden og de selvpålagte norske sikkerhetspolitiske restriksjonene som Norge lot NATO-medlemskapet ledsages av på den andre siden.

De sikkerhetspolitiske restriksjonene forbød atomvåpen på norsk jord og la begrensninger på militær øvelsesvirksomhet nær grensen til Russland og på stasjonering av utenlandske styrker i Norge.

NATO-medlemskapet og USAs atomvåpenparaply skulle bidra til å avskrekke russerne. De sikkerhetspolitiske restriksjonene skulle bidra til å berolige dem.

Det har vært allmenn enighet om at denne balanseringen i norsk sikkerhetspolitikk av forholdet til de to supermaktene, mellom behovet for sikkerhet og behovet for å unngå å bli objekt for deres interesser, fungerte godt og bidro til lavspenning i vårt eget nærområde under hele Den kalde krigen.

I løpet av 1960-tallet ble den pro-amerikanske fløyen i Ap etter hvert dominerende. Sammen med Sovjetunionens kollaps og Den kalde krigens opphør på begynnelsen av 1990-tallet, førte det til en ytterligere tilnærming til USA.

Med Forsvarsreform 2000 og avviklingen av invasjonsforsvaret og den nasjonale forsvarsterskelen ved årtusenskiftet ble norsk sikkerhet imidlertid gjort totalt avhengig av USA. Det vil si formelt av NATO, men for alle praktiske formål reelt av USA, som står for over 70 % av forsvarsutgiftene i NATO.

Båndene til ledende politikere innen Det demokratiske partiet, først og fremst «The Clintons», ble ytterligere styrket i årene som fulgte, ikke minst gjennom sjenerøse donasjoner til The Clinton Foundation over det norske bistandsbudsjettet.

Fra 2007 og frem til Hillary Clinton tapte valget til Donald Trump i 2016, mottok Clinton Foundation ikke mindre enn 640 millioner kroner fra Norge. Norge var den største bidragsyteren til stiftelsen, bare overgått i sjenerøsitet av Saudi-Arabia.

De etisk betenkelige sidene ved å kanalisere store statlige beløp av skattebetalernes penger over statsbudsjettet til en privat NGO som Clinton Foundation, er en sak for seg.

I UD kaller de det pay for play. Men ingen der i huset kan svare på hva det konkret har ført til av resultater, eller om, og på hvilken måte, de 640 millionene til Clinton Foundation har tjent norske interesser.

Det har skjedd så godt som uten oppfølging, kontroll og revisjon, og til Riksrevisjonens årlige frustrasjon. Det kan derfor synes som om det er blitt langt mer pay enn play. Men få bryr seg. Vanlige folk leser ikke Riksrevisjonens rapporter.

Gaver bidrar imidlertid til at det etableres personlige bånd og forventninger om motytelser. Om det er skattebetalernes og andres penger som gis bort, spiller mindre rolle. Både mottaker og giver forventer en motytelse for å gjenopprette balansen i forholdet.

Like betenkelig er derfor de spørsmål dette reiser mht. habilitet og integritet knyttet til de personlige bånd og relasjoner en slik forvaltning av offentlige midler reiser mellom giver og mottaker, og om dette kan ha påvirket norsk politikk i den ene eller andre retningen.

Jens Stoltenberg var statsminister i mesteparten av denne perioden fra 2005 til han ble generalsekretær i NATO i 2014. Jonas Gahr Støre var utenriksminister. Hillary Clinton var utenriksminister i Obama-regjeringen i samme periode, mens Bill og datteren Chelsea drev Clinton Foundation og mottok enorme beløp, blant annet fra Norge.

I 2011 var Jens Stoltenberg statsminister og pådriver for det norske engasjementet i Libya da norske, sammen med amerikanske, jagerfly og under et særdeles tvilsomt FN-mandat, bombet Gaddafi og Libya tilbake til steinalderen.

Norge gikk for første gang til angrepskrig mot en annen suveren stat. Det skjedde uten behandling i Stortinget, slik Grunnlovens § 26 krever. Det var ferie, og Stoltenberg avklarte med de øvrige partilederne pro forma pr. SMS.

Norge bidro med 588 bomber, angivelig for å forhindre folkemord. Dét viste seg siden å ikke ha rot i virkeligheten, på samme måte som påstanden om at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen også viste seg å være feil og et påskudd til å invadere Irak.

Den norske deltakelsen i bombingen av Libya fant sted etter anmodning fra amerikanerne. Antakelig etter en telefonsamtale mellom Hillary og Jens.

Hillary gjorde en ny tabbe i Libya året etter, i 2012, da hun lot de amerikanske diplomatene i Bengazi i stikken. Fire amerikanerne ble drept, inklusive den amerikanske ambassadøren. Ti andre ble skadet. Bengazi-miseren var en bidragende faktor til at hun tapte valget i 2016.

Jens, derimot, ble utnevnt til generalsekretær i NATO i 2014. Om det var for innsatsen i Libya, de sjenerøse donasjonene til Clinton Foundation eller for at Norge har fulgt USA i tykt og tynt i alle de mislykkede krigene i Midtøsten i perioden før, skal være usagt.

Begrunnelsen for det siste var at vi måtte vise solidaritet med USA for å være sikre på at USA ville komme oss til unnsetning om vi siden skulle trenge det selv.

Det var selvsagt bare tull, på samme måte som det bare var tull at det går an å bombe tilbakestående føydalsamfunn til demokrati og menneskerettigheter over natten. Verken det første eller det siste holder stikk.

Det er ikke blitt noe mer demokrati og menneskerettigheter i noen av de landene USA, med Norges støtte, har invadert i Midtøsten. Og det skulle ikke mer enn en annen president i USA til for å demonstrere det som alle realister visste fra før: at stormaktene er styrt av egne interesser, og ikke av andres.

Sikkert er det i hvert fall at Stoltenberg ikke hadde blitt valgt til generalsekretær i NATO om ikke Clinton & hardlinerne i Obama-administrasjonen hadde gått inn for hans kandidatur.

Som generalsekretær i NATO har Stoltenberg vært en suksess, får en si. Han turnerte Trump på en god og diplomatisk måte, selv om Trump egentlig ikke sa noe annet enn det amerikanske administrasjoner har sagt lenge, om at de europeiske NATO-landene må oppfylle 2 %-forpliktelsen og Artikkel 3 i NATO om å ivareta egen sikkerhet selv.

Stoltenberg har siden fulgt instruksjonene fra State og Department of Defencetil punkt og prikke. Der er det først og fremst neo-libs og hardlinere som Antony Blinken og Victoria Nuland som regjerer med støttespillere som Obama og Hillary Clinton i Det demokratiske partiet i ryggen.

Uten at Stoltenberg hadde stått for den samme kompromissløse linje når det gjelder krigføringen i Ukraina, hadde han ikke fått forlenget sitt engasjement som generalsekretær i NATO hele fire ganger.

Dét danner trolig også bakteppet for at de selvpålagte restriksjonene og basepolitikken ble kastet på skraphaugen i 2021. Da undertegnet Norge og USA en avtale som ga USA tilgang til å etablere fire baser på norsk jord. Det var før krigen i Ukraina. Nå nylig i februar, to år etter at krigen i Ukraina startet, ble baseavtalen utvidet med ytterligere 8 baser, til totalt 12.

Som en følge av denne utviklingen i forholdet til USA over tid, er norsk sikkerhet i dag fullt og helt militært avhengig av USA. Det er et USA som trolig verken har evne eller vilje til å forsvare oss. Samtidig er vi for alle praktiske formål i krig med vår nabo Russland. Og som om dét ikke var nok, har vi oppgitt basepolitikken og invitert USA helt inn på Russlands dørterskel.

Faren for at krigen i Ukraina kan eskalere og også komme hit eller utvikle seg til atomkrig, er overhengende. Nå rustes Forsvaret opp. Det er bra. Men det vil ta minst ti år å gjenoppbygge det, om det i det hele tatt blir noe av.

Nå når Arbeiderpartiet utnevner Anniken Huitfeldt til ny ambassadør i Washington i stedet for en fagdiplomat, kan en mistenke at grunnen er at sentrale personer i Arbeiderpartiet har behov for å skjerme fortellingen om det nære forholdet til haukene i Det demokratiske partiet, og først og fremst til familien Clinton.

Her er det trolig mye som ikke tåler dagens lys, på samme måte som det norske pengedrysset i Midtøsten ikke tåler dagens lys.

Følg skattebetalernes penger. Spør om hvor alle pengene er blitt av.

Spør om hva det har resultert i. Be om konkret dokumentasjon på om det har tjent norske interesser.

  • Spør om det er i Norges interesse å ikke ha et tilstrekkelig nasjonalt forsvar, men være totalt avhengig av en fjern stormakts evne og vilje til enhver tid å forsvare vårt land.
  • Spør om det er i Norges interesse å få amerikanerne helt inn på Russlands dørterskel med baser på norsk jord, og hvordan dét påvirker norsk sikkerhet.
  • Spør om det er i Norges interesse å øse skattebetalernes penger ut i øst og vest uten resultatoppfølging, revisjon og evaluering.
  • Spør om hvem som har tjent på det.

Framheva bilde:
Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret
 

Sist oppdatert 09.05.2024 kl 11.28