Geir Hasnes:

Er væpna revolusjon nødvendig?

Del:

Dette interessante innlegget er sendt til Politikus for offentliggjøring. Innlegget er som en slags oppsummering av mange av problemstillingene i boka Prekær politikk, redigert av statsviterprofessor Raino Malnes som også har vært professor ved Forsvarets høgskole. Ett av kapitlene i den boka har denne overskriften: «Orden og oppløsning. Hvor mye tåler politiske institusjoner av ideologisk fiendskap, separatisme og økonomisk vanskjøtsel?»
Henvisninga til Malnes sin bok er treffende for innlegget. Henvisninga til boka er også tatt med for å redusere behovet for overtidsarbeid i Politiets sikkerhetstjeneste. 

Geir Hasnes:
Er revolusjon nødvendig?

Ordet «revolusjon» kommer fra latin og betyr enten å fullføre en sirkel, som i forbindelse med planetbanene, eller å rulle noe tilbake til utgangspunktet. Uansett kommer man tilbake til et «utgangspunkt», og ordet har blitt en metafor for å ordne opp i samfunnsforhold som har kommet galt av sted, for å føre samfunnet tilbake til der det skulle vært i utgangspunktet.

Boka fra 2009

Brå eller gradvis revolusjon?
De fleste forbinder revolusjon med noe som skjer brått og som fører til en brå omveltning av samfunnet. Dette skjer fordi misnøye har samlet seg opp i større folkegrupper, inntil de ikke orker å vente lenger på at politikere og kongemakt skal gjøre noe med situasjonen. Slike revolusjoner fører gjerne til utstrakt voldsbruk, død og annen elendighet. Det skyldes oftest at maktmenneskene i det samfunnet har misbrukt sin makt så mye at de revolusjonære ikke lenger har håp om noen fredelig løsning på konflikten.

Revolusjoner kan imidlertid godt skje gradvis. Innføringen av elektrisk energi, vann og sanitærutstyr, radio og TV, telefoni, mobiltelefoni og internett er alle gradvise revolusjoner, stort sett til det beste for samfunnet, men ikke uten negative konsekvenser, spesielt mht. stråling og underholdningsavhengighet. Det norske samfunnet gjennomgikk dessuten en stille revolusjon på 70-80-tallet uten at man tenkte på dette som revolusjon, nemlig at utbredt lokalt eierskap av små bedrifter dreide over til at få aktører nå eier mange bedrifter. Vi ser dette tydelig med matvareleverandørene, matbutikkene, bensinstasjonene, klesbutikkene, stordrift i landbruket, meieriene, bare for å nevne noen av de viktigste.

De brå revolusjonene har alltid en idealtilstand i tankene. De gradvise revolusjonene har ofte samfunnets beste til mål, men vel så ofte har de kapitaleiernes beste til mål. Uansett hvor god en oppfinnelse er, vil det alltid finnes parasitter som ønsker å utnytte denne. Derfor vil ny teknologi gjerne føre til bobleøkonomi som sprekker etter en stund.

Parasitt-vesenet finnes imidlertid både på statens side og på kapitaleiernes side. Når Staten får for mye makt, blir befolkningen lammet av skatter og avgifter, og når kapitaleierne får for mye makt, blir befolkningen lammet av dyrtid og arbeidsledighet.

Pendelen mellom det statlige og det kapitalistiske
Slik blir samfunnslivet en evig pendel mellom statlig og kapitalistisk inngripen. Denne pendelen har ikke bare én frekvens, den har mange, og har selvsagt en kompleks bevegelse hvor den snart går i den ene retningen og snart i den andre. Den er innom utgangspunktet rett som det er, men der vil alltid være store og små krefter som drar i den ene eller den andre retningen.

Feilen med kapitalisme er at det blir for få kapitalister. Feilen med statlig styring er at de statsansatte finner stadig mer å styre. Vi finner tusener av eksempler, så her kommer ett som man skulle tro var nøytralt, men som har ødelagt forskning og utvikling i Norge: Før i tiden ble forskere ansatt for å forske, og gjorde det de kunne for å komme frem til nye løsninger. Staten kunne ikke sitte rolig og se på at andre tok initiativer, så de opprettet Norges Forskningsråd, hvor Staten kunne bestemme hvorvidt de skulle støtte foreslått forskning eller ikke.

Konsekvensen av dette ble at Forskningsrådet måtte ansette masser av saksbehandlere for å behandle forskningssøknader. Konsekvensen ble at saksbehandlerne måtte få inn mengder av søknader for å kunne velge den beste blant flere. Konsekvensen ble at forskerne, istedenfor å forske på reelle problemstillinger, nå måtte skrive søknader, hvor tre eller fire måtte kunne forkastes for at saksbehandlerne skulle velge den beste. Konsekvensen ble at 80% av forskernes tid ble kastet vekk i forskning på hvordan man skriver den beste forskningssøknaden.

Parkinson skrev allerede på 50-tallet om hvordan byråkratiet vokser ved å definere sine egne oppgaver. Han observerte hvordan den britiske marinen fikk flere og flere byråkrater til å bestemme over færre og færre sjøfolk. Dette observerer vi overalt hvor det nå klages, over at leger må bruke mer tid på papirarbeid og rapportering enn på legegjerningen, i det hele tatt i alle bedrifter om hvordan alt mulig skal rapporteres til Staten.

Parkinson kalte byråkratiseringen en lov blant de mange lovene han formulerte, men disse var ikke lover slik vi vanligvis oppfatter dem, som moral nedfelt i et lovverk. Han så snarere byråkratiseringen som en naturlov, som fremkommer ved at man gjør observasjoner og formulerer sammenhenger for å forklare fenomenene.

Parkinson formulerte også en lov for å forutse revolusjoner. Han sa at en revolusjon vil skje når konsekvensene av å følge Statens forordninger koster mer enn konsekvensene av ikke å følge dem.

Staten vil nemlig alltid vokse og gro på bekostning av innbyggerne, og Staten må ha inntekter, i form av skatter og avgifter, for å vokse. Når det samlede skattetrykk blir så stort at et flertall av innbyggerne ikke makter med det, og hvor store folkegrupper lever i sult og armod mens noen priviligerte grupper lever i sus og dus, da er revolusjon uunngåelig.

En slik revolusjon kan unngås, men dessverre drives en stat sjelden av de klokeste og mest rettferdige, og de priviligerte folkegruppene innehar sjelden rettferdighetsfølelse nok til å skjønne at deres luksus kommer pga. andres armod.

Myk eller voldelig revolusjon?
Når en stor gruppe mennesker står opp mot statens maktmisbruk, kan det skje at staten faktisk hører etter. Et statsstyre består tross alt av mennesker, og disse skiftes ut. Staten styres av mennesker, og disse foretrekker generelt å være anonyme, mens de setter personer som er tørste etter å synes, inn i de offentlige vervene.

Noen ganger skjer det faktisk at de styrende skjønner at de har kommet galt av sted, og de tar til seg opposisjonens argumenter og prøver å gjøre noe med situasjonen. Dette kan gå greit for seg om de styrende likevel får beholde sine privilegier og sin maktposisjon. Mennesker som har kommet inn i styre og stell har sjelden prinsipper ut over det prinsipielle i at det viktigste er å styre, samme hva.

Derfor er det ingen katastrofe at en minister blir fjernet fra en ministerpost for å bli ambassadør i stedet. Dette har i alle år vært den vanlige måten å omplassere en udugelig minister. En mer maktsyk minister vil gjerne få en annen ministerpost etter hvert, bare vedkommende er tålmodig. Opprettholdelsen av status quo er det vesentligste.

Andre ganger er det ingen vei tilbake. Det er ingen forståelse for sult og armod hos folket, og når de ikke har noe å miste, i lys av at de er i ferd med å miste bosted, eiendeler og etter hvert livet fordi de ikke får kjøpt mat, så blir de voldelige. Det heter at nød bryter alle lover. Den franske og den russiske revolusjon var drevet av nød, for å nevne noen av de største. Den amerikanske revolusjonen var drevet av skattlegging (av britene) uten representasjon (av amerikanere i Parlamentet).

Man kan mene hva man vil om voldelige revolusjoner, men de skjer av nødvendighet.

Revolusjon i Norge
For nesten to hundre år siden begynte en arbeiderklasse å vokse frem for alvor i Norge. Arbeiderne var lønnsslaver, levde som regel i dårlige kår, og var avhengige av sine arbeidsgiveres miskunn. Selvsagt var arbeidsgiverne på sin side avhengige av konjunkturene, og hadde gjerne forskjellige forhold som lå til grunn for lønnspolitikken. men det er et faktum at forholdene gjorde at det vokste frem en protestbevegelse som forlangte bedre kår for arbeiderne.

Det er mulig at den norske staten skjønte hva som kunne skje, og ved det norske styresettet greide Arbeiderpartiet å bli en dominerende faktor i det politiske liv, og de ble en slags garanti for bedre kår for folket, selv om det alltid var noe som kunne gjøres bedre. 1. mai ble valgt som dagen hvor man markerte kampen for arbeiderne. Noe kynisk kan man vel si at dette ble en sikkerhetsventil når det bygget seg opp et trykk i befolkningen.

Det skulle imidlertid skje en stille revolusjon i Norge i løpet av 80-tallet, hvor Arbeiderpartiet ble overtatt av det mest absurde som kunne skje, av en lege fra Bygdøy. Partiet hadde simpelthen ingen sikkerhetsmekanismer som kunne hindre det i bli overtatt av overnasjonale byråkrati-kapitalister, og nettopp dette skjedde i løpet av 80- og 90-tallet. I dag er Arbeiderpartiet en vits, og burde heller hete Lønnspartiet De Stats- og Kommuneansatte. Oljeproduksjonen garanterer lønnsinntekt til en enorm parasittorganisasjon kalt Staten, og de svømmer slik i penger at de sløser milliarder vekk på hva som helst uten å få noe igjen for det.

Det eneste de ikke gjør, er å investere oljepengene i Norge, til jernbaner, broer og veier, til vedlikehold, til infrastruktur, til skoler og helsevesen.

Dumhet eller ondskap?
Det er betimelig å spørre seg om utviklingen i et samfunn skjer ved hjelp av dumhet eller ondskap. Klimanyhetspesten har absolutt intet annet ved seg enn å skremme befolkningen til å betale helt unødvendige skatter og avgifter rundt klimaet. En ond stat skremmer befolkningen til underkastelse. Stockholmssyndromet er lett gjenkjennelig, da mer enn halvparten av befolkningen støtter Staten i denne parasittvirksomheten. De er skremt til å støtte sine overgripere.

De fleste som tror på klimapesten er simpelthen dumme, for de sjekker ganske enkelt ikke nøytrale kilder, men de som stadig finner opp nye skremselsnyheter, nye klimaskatter og klimaavgifter, nye tiltak som begrenser menneskelig virksomhet, nye absurditeter – tenk kufjert, og nye naturødeleggelser som forsvares som klimatiltak; de er tvers gjennom onde.

Politikerne kan deles opp i skurkokratiet og panikkokratiet. Skurkokratiet består av onde mennesker, som vil ha makt for enhver pris og som vil dele befolkningens ressurser med andre skurker i inn- og utland. Panikkokratiet er simpelthen så dumme at de har fått panikk av skurkenes skremsler, og derav følger det naturlig at de følger blindt etter.

Slik kan størsteparten av befolkningen akseptere klimasmarte løsninger på alt fra suppeposer til bygningsmaterialer, enda ingen av disse løsningene har noen som helst innvirkning på klimaet. Slik kan de akseptere at energiprisene øker helt hinsides uten annen virkning enn at noen rikinger blir søkkrike og masser av små bedrifter må innstille virksomheten, mens folk flest hutrer seg gjennom vinteren og skrur ned det de kan på forbruket – av verdens billigste energi.

Slik kan de akseptere å gå med munnbind som ikke hindrer virus i å passere, samtidig som de forsterker bakteriefloraen i munnen og kroppen i en såkalt positiv tilbakekobling, en forsterkning av helseskadelige faktorer som kroppen ellers vil skille ut. Slik kan de akseptere å ta en vaksinesprøyte som inneholder stoffer som plager immunsystemet så det ikke får gjort jobben sin og som ikke er uttestet på en ordentlig måte som andre vaksiner.

Slik kan de akseptere at regjeringen kaster penger etter korrupte stater og søkkrike oligarker over hele verden, og samtidig føre iltre diskusjoner i kommunestyrer og lokalaviser over hvordan kommunene skal få råd til skoler og lærere og eldreomsorg og helsevesen.

Slik kan de akseptere at Norges inntekter tilfaller overnasjonale parasitter, som FN, WHO, EU og NATO, til fullstendig oppdiktede grunner, som egentlig ikke har annet fore enn å sikre luksuslivet for byråkratparasitter, det militærindustrielle og det medisinindustrielle kompleks.

Væpnet revolusjon er nødvendig
Når nøden bare blir stor nok vil befolkningen gripe til våpen. Vesten importerer enorme mengder enslige menn i våpenfør alder. Gjøres dette fordi de vestlige landene aner at de ikke kan fortsette å utnytte befolkningen som de gjør? Gjennom historien vet vi at de herskerne som har lyktes best i å undertrykke befolkningen, har gjort det ved hjelp av leiesoldater som kommer utenfra og som derfor ikke har skrupler med å drepe den opprinnelige befolkningen; sjekk antikkens Hellas og Rom, Bysants, osv.

I USA har demokratenes tyranni gått for langt. Det koker i landet, og det når nye høyder med behandlingen av president Trump. Man kan mene hva man vil, men Trump har blitt et symbol for rettferdighet og nasjonal enhet for halve befolkningen. Derfor tror man at demokratene importerer millioner av våpenføre menn for å bruke dem i bekjempelsen av all innenlands motstand.

I Europa har klimatyranniet gått for langt. Spesielt ser vi det i Tyskland hvor de styrende, som er mer dumme enn onde, har ødelagt landets energiforsyning. I mange land pågår det en byråkratkrig mot landbruket. Kan man tenke seg noe mer suicidalt?

I Norge holder de styrende på med idiotpolitikken sin, og snakker på ramme alvor om nedslakting av husdyr og rasjoneringskort på kjøtt, mens de tillater blitzkrieg av naturen med unyttige søppelvindturbiner. Kanskje de frykter Folket så sterkt at de helst ser at Folket sulter i hjel enn går til aktiv bekjempelse av tyrannene på partikontorene og på Stortinget. Kanskje det er derfor de bevilger milliarder til NATO under en oppdiktet Russlandtrussel og skal ruste opp Norge ved å innrullere innvandrere fra den 3. verden.

Den væpnede revolusjonen vil komme til Norge. Spørsmålet er bare hvor mye elendighet den vestlige suicidale fascist-parasitt-politikken og de fascistiske vindbaronene vil påføre oss før revolusjonen utløses.

Ta 1. mai tilbake!

Framheva bilde:
snl.no skriver:
Bilde fra Aftenposten 9. juni 1931.
Øverst i høyre billedkant kan man se strålen fra en av vannslangene som politiet brukte mot demonstrantene. Under bildet står følgende: «Da bataljen var på sitt verste ved 16.30-tiden igår. Politiet går til atakk på endel av demonstrantene. Brandslangene er i full virksomhet. Tilhøire stenkastende demonstranter. (Dette billede blev sammen med de øvrige fløiet til Oslo igår av «Aftenposten»s flyvemaskin