Per Arne Bjørkum

På tide å skifte ut
FNs klimapanel?

Del:

Klimaforsker og professor emeritus i geologi, Per Arne Bjørkum, har i flere innlegg  tatt for seg premissene for modellene til FNs klimapanel, IPCC. «Den mest effektive måten å kritisere en teori på, er imidlertid å se om det finnes observasjoner som er i strid med den», skriver Bjørkum i et innlegg på nettstedet geoforskning.no. Og det er mulig på ett område, der FNs klimapanel hevder at det sendes ut like mye strålingsenergi fra polene som fra ekvator. Synd for klimapanelet og dets støttespillere, men det har NASA målt, og FNs klimapanel tar faktisk feil. Uten at FNs klimapanel i en eneste av sine rapporter omtaler NASAs strålingsmodell.
Per Arne Bjørkum har skrivi bok om vitenskapens historie, underviser i vitenskapsteori ved Universitetet i Stavanger (UiS) og NTNU i Trondheim. Fra 2007 til 2011 var han dekan  (fakultetsleder) ved UiS.
Innlegget til Bjørkum er gjengitt med hans og geoforskning.no sin tillatelse. Enkelte uthevinger i teksten er gjort av Politikus.

Per Arne Bjørkum:

Klimaforsker og professor emeritus
i geologi ved Universitetet i Stavanger

Jeg har kritisert FNs klimapanel (IPCC) ved å problematisere premissene for tenkningen. Den mest effektive måten å kritisere en teori på, er imidlertid å se om det finnes observasjoner som er i strid med den.

Per Arne Bjørkum. Foto: Jan Inge Haga.

Det er imidlertid ikke lett når det gjelder arbeidet til IPCC. IPCC kommer nemlig med mange og svært ulike prediksjoner om hva som kan skje med temperaturen for en gitt økning i CO2. Samlet dekker de ulike klimamodellene nesten alle tenkelige utfall.

På ett område er imidlertid IPCC presis nok til å kunne testes. IPCC har en modell for energifluks [Varmefluks, mrkn Politikus] til verdensrommet som er felles for alle klimamodellene. Den postulerer at cirka 90 % av strålingsenergien fra jorden kommer fra et imaginært lag i atmosfæren som har Planck-temperatur -18 ℃, omtalt som «the emission temperature». Dette innebærer at jorden forventes å sende ut tilnærmet like mye energi fra polene som fra ekvator, jf. Rasmus Benestads redegjørelse i Store norske leksikon.

Verken Benestad eller IPCC har lagt frem satellittdata som gjør det mulig å teste strålingsmodellen, men det har NASA gjort – se figuren under (se også se her).

Absorbed sunlight is balanced by heat radiated from Earth’s surface and atmosphere. This satellite map shows the distribution of thermal infrared radiation emitted by Earth in September 2008. Most heat escaped from areas just north and south of the equator, where the surface was warm, but there were few clouds. Along the equator, persistent clouds prevented heat from escaping. Likewise, the cold poles radiated little heat. (NASA map by Robert Simmon, based on CERES data.)

[Oversatt til norsk:
Absorbert sollys balanseres av varmestråling fra jordoverflaten og atmosfæren. Dette satellittkartet viser fordelingen av infrarød varmestråling fra jorden i september 2008. Mesteparten av varmen slapp ut fra områder like nord og sør for ekvator, der overflaten var varm, men det var få skyer. Langs ekvator var det vedvarende skyer som hindret varmen i å slippe ut. På samme måte utstrålte de kalde polene lite varme (NASA-kart av Robert Simmon, basert på CERES-data. Overs. Politikus, Deepl.com]

Som vi ser, kommer det mye mer energi ut fra jorden nær ekvator enn lengre nord (og sør). Det passer godt med at energien kommer direkte fra bakken og skyene, jf. NASAs modell. Det er også forenlig med hvordan nobelprisvinner S. Manabe beskriver energitapet til universet (se også her).

Det kan kanskje være vanskelig å tro at IPCC ikke har testet strålingsmodellen i forhold til breddegraden som energien kommer fra, men ifølge K. R. Popper bør vi ikke være så overrasket, fordi:

« … nobody, neither its creator nor anybody who has tried to grasp it, can have a full understanding of all the possibilities inherent in a theory.» (Objective Knowledge, 1972. s. 299)

[Oversatt til norsk:
«… ingen, verken dens utvikler eller noen som har forsøkt å forstå den, kan ha en full forståelse av alle mulighetene som ligger i en teori.» (Objective Knowledge, 1972. s. 299).
Overs. Politikus, Deepl.com]

Den nyeste fagrapporten fra IPCC (AR6, WG1, 2001) er på hele 4 000 sider, og bygger på mer enn 14 000 vitenskapelige artikler. Ingen kan ha oversikt over alt dette.

Klima er dessuten ikke én teori i klassisk forstand, men en syntese av mange teorier. Derfor er rapportene skrevet av flere hundre oppnevnte eksperter som hver bare bidrar med en del i et enkelt kapittel. Ekspertene i IPCC  derfor stole på hverandre, men det innebærer en betydelig risiko.

Forskere er imidlertid forpliktet til å være kritiske til alt og alle og etter kritisk gjennomgang, har jeg kommet til at NASAs modell er den som best og enklest beskriver energifluksen fra jorden (se min omtale her).

Hvis vi trekker inn det anerkjente «random-walk» prinsippet, ser det ut til at så å si all infrarød stråling som drivhusgassene absorberer returneres til bakken (se her) som så varmer luftmolekylene som kommer i kontakt med den. Det er derfor ikke nødvendig å anta, slik IPCC gjør, at infrarøde stråler som kommer fra bakken varmer opp molekylene i atmosfæren.

Dette er mitt siste innlegg om klima – i denne omgang, og før jeg legger ned pennen, vil jeg korrigere noe av det Arne Raaen skrev i sitt siste innlegg («Dokumentasjon eller vranglære?») samt komme med noen refleksjoner omkring valg mellom konkurrerende modeller/teorier.

Raaen hevder at jeg har oversett at Jeevanjee og Fueglistalers var tilhengere av «cooling-to-space»-modellen. Det er ikke mulig å overse det, men det var ikke relevant, det var to andre grunner til at jeg refererte til dem.

Det ene var at Jeevanjee og Fueglistalers hadde en positiv omtale av «speilmodellen» som to matematikere hadde publisert i et tidsskrift for fysikklærere (mon tro hvorfor) – og som Raaen ikke kunne se var blitt tatt på alvor av noen etablerte klimaforskere).

Den andre grunnen til å vise til Jeevanjee og Fueglistalers, var at de understreket at «cooling-to-space»-modellen ikke kunne begrunnes ut fra kjent fysikk (noe Raaen påstår), men at den var akseptert av mange fordi man fikk relativ god tilpasning til observasjoner (mer om det nedenfor).

Det er ellers verdt å merke seg at Arne Raaen unnlater å nevne at Jeevanjee og Fueglistalers kritiserte IPCC for å legge ensidig vekt på CO2 som medium for utsending av energi til verdensrommet, og at man også måtte ta hensyn til vanndampen (H2O) som medium for utsending av energi. Det viser at det er svakheter i strålingsmodellen til IPCC – noe Arne Raaen utelukker. Ved å trekke inn vanndampen, ble «cooling-to-space»-modellen bedre, men det hadde sin pris: Strålingsmodellen til IPCC ble enda mer kompleks.

Det hører også med til historien at Jeevanjee og Fueglistalers ikke innså at «speilemodellen» åpnet for en mye enklere forklaring på hvordan jorden kvitter seg med energi (se her og her), og at «coolling-to- space»-modellen derfor er overflødig.

Artikkelen til Jeevanjee og Fueglistalers, og Raaens siste innlegg, aktualiserer følgende sitat fra John Kenneth Galbraith (min utheving):

«Do not be alarmed by simplification, complexity is often a device for claiming sophistication, or for evading simple truths.»

[«Ikke la deg skremme av forenkling. Kompleksitet er ofte et knep for å hevde at man er sofistikert, eller for å unngå enkle sannheter.» Overs. Politikus]

Tilgang til datakraft har gjort det mye lettere for de som tiltrekkes av kompleksitet å komme på banen – til fortrenging for de få forskerne som evner å finne de enkle/elegante svarene.

Så til slutt. Raaen er flink til å regne, men det overbeviser ikke meg. Det er nemlig mange måter å få rett svar på. Spørsmålet er hva som gir oss rett svar på den enkleste måten. La meg forklare med et eksempel.

Da Einstein la frem sin spesielle relativitetsteori (1905) fantes det en konkurrerende teori som ble utviklet av Hendrik Lorentz. Den ga det samme svaret, men var mer komplisert og baserte seg på elleve antagelser, mens Einsteins teori trengte bare to antagelser. To.

Det som gjorde at Lorentz sin løsning ble så komplisert, var at han hadde bygget opp sin teori omkring eteren. Lorentz trengte en mekanisk eter som et medium for transport av elektromagnetiske stråler. Einstein kom frem til at (den mekaniske) eteren var «unødvendig». Lorentz erkjente til slutt at vi måtte gå for Einsteins teori – fordi den var den enkleste.

Da Einstein tok den mekaniske eteren ut av tenkningen, fordi den var «overflødig», banet han veien for den generelle relativitetsteorien (1915). Det viser hvor viktig det er å velge de enkleste løsningene.

Så må vi spørre oss: Hvorfor har vi ikke valgt NASAs enkle strålingsmodell for lenge siden?

Jeg har ikke et svar på det, men det er verdt å merke seg at NASAs alternative strålingsmodell ikke er omtalt i noen av fagrapportene til IPCC.

Politikerne skal ikke styre forskerne, men de kan skifte rådgivere.

Framheva illustrasjon:
NASA-kart av Robert Simmon,
basert på CERES-data

Sist oppdatert 19.04.2024 kl. 13.34.