Mot kompromiss i Ukraina? Kjærgaard om Russlands fordeler

Del:

I et intervju BBC hadde med Stoltenberg 6. april i år, antyda han i følge BBCs eget referat «at Ukraina kan bli nødt til å inngå noen slags kompromisser» («he suggested Ukraine might have to decide on some «kind of compromises»»).  Den franske forsvarsministeren har nettopp hatt en telefonsamtale med den russiske forsvarsministeren. Disse to hendingene kan være tilfeldige. Men som Ukrainas president sjøl sier, det går ikke Ukrainas veg i krigen.
Det er rett som Stoltenberg uttaler at kompromisser etter kriger er noe særlig den tapende parten må gå med på. Hvilke kompromisser som kan være aktuelle, kan kronikken til den danske historikeren Thorkild Kjærgaard i Politiken 22.09.2023 si noe om. Den blei lagt ut på Politikus 24.09.2023 og er verdt en nylesing.

Politikus

Denne kronikken stod i den danske avisa Politiken 22. september 2023, og er gjengitt her med forfatterens tillatelse. Thorkild Kjærgaard er historiker. Synspunktene er hans mening. Uthevelser i teksten er gjort av Politikus.

Thorkild Kjærgaard. Foto: Foredragslisten
Thorkild Kjærgaard:
På tide å innse: Russerne har retten på sin side

President Zelenskyj burde ha overgitt seg straks. Han har uten gode grunner ført landet sitt inn i en grusom krig med ufattelige tap av menneskeliv og menneskelig lykke.

ETTER avslutninga av den store nordiske krigens slutt med freden i Nystad i 1721, har Russland vært Europas største, sterkeste og mest folkerike stat. Det er det eneste europeiske landet som ikke kan beseires, noe både Napoleon og Hitler ble tvunget til å erkjenne. Russland har en spesiell status og gjør derfor krav på handlingsrom i sitt nærområde. Et sånt handlingsrom gjør alle stormakter krav på, og å forby det er som å forby tyngdekraften. Et annet eksempel er USA, som med den fortsatt gyldige Monroe-doktrinen fra 1823 kunngjorde at Washington anser den vestlige halvkule fra Ildlandet i sør til langt mot nord, inkludert Grønland, som sitt nærområde. Der USA forbeholder seg retten til å gripe inn og blande seg inn etter eget forgodtbefinnende. Dette har skjedd flere titalls ganger, for eksempel i Chile i 1973, i disse dager for femti år sia, da Washington styrta en populær, demokratisk valgt president. Som på Grønland, der USA etter andre verdenskrig begynte å bygge Thulebasen uten så mye som å informere København, uten å spørre om lov, og Danmark påtok seg som den naturligste ting i verden å tvangsflytte grønlenderne som sto i veien for amerikanerne. Noe vi siden har fått høre mye om. Amerikanerne — de egentlige skyldige — er det ingen, verken dansker eller grønlendere, som kritiserer.

DET FINNES ingen russisk Monroe-doktrine. Men det finnes et omfattende erfaringsmateriale som viser at Russlands nærområde i hovedsak utgjør det området som ligger øst for den kulturelle skillelinja som i tusen år har delt vår verdensdel mellom de landa med røtter i Roma (den katolsk-protestantiske verden) og landa med røtter i Konstantinopel/Istanbul (den ortodoks-bysantinske verden). Hvis vi gir Russland handlingsrom i området øst for den store skillelinja — på samme måte som vi gir USA handlingsrom i Amerika, så er Russland en pålitelig og konstruktiv aktør i europeisk storpolitikk. Det har Danmark nytt godt av flere ganger, for eksempel under Wienerkongressen i 1814-15, der vi ville ha blitt utslettet fra det politiske kartet hvis ikke Russland hadde gått foran og sørget for å beskytte Danmark.

Trass i hva som ofte hevdes, er det ingenting som tyder på at Russland noen gang har ønsket å ekspandere ut over sitt nærområde og underlegge Vest-Europa fram til Atlanterhavet. Tvert imot fikk Danmark i 1946 tilbake det russisk-okkuperte Bornholm uten betingelser, sjøl om ingen jordisk makt kunne ha hindra russerne i å bli på Bornholm til evig tid. På samme måte trakk russerne seg betingelsesløst tilbake fra stillinger i Norge [Finnmark, o.a.] som de hadde inntatt på slutten av andre verdenskrig. [Som i Østerrike, o.a.]. Vestens territorielle sikkerhet er ikke og har aldri vært truet av Russland (Sovjetunionen), heller ikke under den kalde krigen.

PROBLEMER med Russland får vi først når vi blander oss inn i området øst for den store skillelinja, dvs. Belarus (Hviterussland), Moldova og Ukraina — akkurat som vi ikke skal tro at vi kan regne med komme godt ut av det med å utfordre amerikanske interesser på Cuba, Chile eller Grønland.

Innblanding i Russlands nærområde er imidlertid det Vest-Europa og USA har praktisert i stor skala siden Murens fall i 1989 og oppløsningen av Sovjetunionen og Warszawapakten to år seinere. I stedet for forsiktig å vente på at den omtumla, men på ingen måte utraderte russiske supermakten, skulle finne en ny balanse med de tidligere Warszawapaktlanda og de to tidligere sovjetrepublikkene Hviterussland og Ukraina, som begge erklærte seg sjølstendige, så gikk Vesten umiddelbart i gang med å innlemme dem i vestlige organisasjoner som EU og NATO. For de tidligere Warszawapaktlanda var dette til og med mulig. De befant seg (med unntak av Bulgaria) på den vestlige sida av det store skillet. Det samme gjaldt de tre små baltiske statene Estland, Latvia og Litauen, som ønska å distansere seg fra Russland. Militært sett var og er de baltiske landas nye kurs av mindre betydning så lenge Russland holder Kaliningrad-enklaven i det tidligere Øst-Preussen.

Situasjonen er annerledes med Hviterussland og Ukraina. De fikk lov til å være selvstendige, noe de allerede hadde vært lenge under sovjettiden, der begge statene hadde stemmerett i FN, noe ingen andre sovjetrepublikker hadde. De fikk også lov til å ha sitt eget forsvar, men de måtte i det minste være nøytrale og ikke flørte med allianser mot Russland, som de er nært knyttet til ikke bare geopolitisk, men også kulturelt, språklig, historisk og familiært. Det finnes knapt en russer som ikke har familie i Ukraina og Hviterussland, og det finnes ikke en ukrainer eller hviterusser som ikke forstår russisk. Hvis en skal sammenlikne Ukrainas og Hviterusslands utenrikspolitiske posisjon etter uavhengigheten i 1991 med noe, må det være Danmarks forhold til Tyskland etter 1864. Tyskland hadde ingen innvendinger mot Danmarks selvstendighet, men vi måtte forholde oss nøytrale og ikke flørte med andre, uansett hvor fristende det måtte være. Som militærhistorikeren Niels Bo Poulsen understreker i sin utmerka bok om den fransk-tyske krigen 1870-71, ville det sannsynligvis ha ført til Danmarks undergang hvis vi – i håp om å vinne tilbake deler av Slesvig – hadde latt oss lokke til å slå oss sammen med Frankrike mot Tyskland. At det gikk så bra at vi 50 år seinere fikk Sønderjylland tilbake uten kamp, etter at historia hadde spilt Tyskland et stort puss, understreker bare hvor takknemlige vi skal være for regjeringens kjølige hode i årene etter 1864.

DENNE SPESIELLE situasjonen for Ukraina og Hviterussland har vært vanskelig for begge parter, både Vesten og landa sjøl, særlig Ukraina, å leve opp til. Slik var det allerede på 1990-tallet, og siden 2008 har det vært åpent snakk om at Ukraina skal bli medlem av både NATO og EU, sjøl om det har vært helt klart for alle at dette ville være uakseptabelt for Russland. Russland vendte lenge det blinde øyet til mens de leverte billig energi til Vest-Europa og iverksatte tillitsskapende tiltak som å investere enorme summer i et nytt, svært utsatt og sårbart distribusjonsnett (Nord Stream 1 og 2). Håpet var at USA, og ikke minst Vest-Europa, skulle ta til fornuft i egeninteresse, men forgjeves. Koret av høyt profilerte vesteuropeiske og amerikanske politikere, militære og intellektuelle som talte varmt for Ukraina og snakket om å være «på riktig side av historia», lot seg ikke stoppe. Den amerikanske presidenten, som kunne ha gjort det hele til en akademisk diskusjon med en uttalelse om at Ukraina aldri kunne bli medlem av NATO, forble taus, sjøl etter at Russland i 2014 stakk hodet fram ved å ta tilbake Krim-halvøya som ble overført til sovjetrepublikken Ukraina i 1954.

Til slutt var det ikke annet å gjøre enn å tvinge fram en avgjørelse. Det var nok Moskvas forventning at en større troppeutplassering (ca. 150 000 soldater) ved den ukrainske grensa ville få USA til å gi etter og erklære at ideen om Ukraina i NATO var forlatt. På samme måte som sovjetleder Nikita Khrusjtsjov ga etter under Cubakrisa i 1962, etter at John F. Kennedy med en troppeutplassering av omtrent samme størrelse i Florida hadde signalisert at amerikanerne mente alvor da de sa at de ikke ville ha sovjetiske atomraketter på Cuba. Men slik gikk det ikke. Moskvas håp om en fortsatt eksisterende gjensidighet mellom stormaktene 30 år etter Berlinmurens fall viste seg å være naivt. I stedet for å gi etter, slik russerne hadde gjort 60 år tidligere, og la verden puste lettet ut, lot amerikanerne krisen eskalere helt til den nådde et passende tidspunkt, og da lente de seg freidig tilbake og begynte å offentliggjøre etterretningsinformasjon om hva russiske styrker gjorde på grensen til Ukraina, slik at vi alle kunne se det.

Med dette arrogant utspekulerte trekket ble det umulig for russerne å trekke seg tilbake uten å dumme seg ut, og om morgenen 24. februar 2022 krysset russiske styrker den ukrainske grensen. Her venta nok en ubehagelig overraskelse: Til alles forbauselse grep Ukraina til våpen i stedet for å følge det tsjekkoslovakiske eksemplet fra august 1968, da Alexander Dubcek avsto fra væpna motstand og ga Warszawapaktens tropper fritt leide. De russiske styrkene — en operettehær på bare 150 000 mann — måtte plutselig bli en invasjonshær, en krevende oppgave som de verken helt eller delvis kunne løse. Ukraina fikk lett spill — for lett, kunne man fristes til å si. Vesten jublet og skyndte seg å sende våpen. Det var David mot Goliat, og da Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj sa til president Biden at det han trengte, ikke var et løfte, men ammunisjon, ble ikke et øye tørt. Siden den gang har situasjonen normalisert seg i den forstand at det nå – etter 18 blodige måneder med hundretusener av drepte, millioner av flyktninger og massive ødeleggelser av bygninger, infrastruktur og landskap, for ikke å snakke om ringvirkningene i Afrika og andre steder — ser det ut til at Russland, til tross for sanksjoner og ubegrenset våpenhjelp til Ukraina, langsomt er i ferd med å få overtaket.

UANSETT hvor mye sympati man måtte ha for Ukraina, har landet og dets leder en dårlig sak. Hvor ønskelig det enn måtte være, finnes det ingen internasjonal rettsorden som alle støtter og som Ukraina kan påberope seg. Den rettsordenen som finnes, og som alle småstater må forholde seg til, enten de heter Danmark eller Ukraina, er stormaktenes rettsorden, som i vår del av verden styres av USA og Russland. I dette systemet har Ukraina, som ligger på Russlands sørlige flanke, sin plass i den russiske delen.

Som understreket av blant andre den lengst sittende danske utenriksministeren noensinne, P. Munch (1870-1948), er den geografiske determinanten for småstaten et grunnvilkår som den ikke kan forsøke å overskride uten å sette sitt eget liv på spill.

Å overskride den geografiske determinanten som gjelder for Ukraina, er imidlertid det landet åpent forsøker å gjøre ved å strebe etter medlemskap i NATO, en vestlig, USA-ledet og -kontrollert organisasjon. Dermed gjør Zelenskyj seg skyldig i den største forbrytelsen en leder av en liten stat kan begå, nemlig å sette landets eksistens på spill uten noen tvingende grunn. I denne sammenhengen bør det understrekes at Russland, som Zelenskyj ønsker å løsrive Ukraina fra, ikke er et barbarisk monster som Hitler-Tyskland, men en broderstat som — bortsett fra størrelsen — er svært lik Ukraina.

For det andre har Zelenskyj, ved å føre landet sitt inn i en grusom krig uten noen tvingende grunn, med umåtelige tap av menneskeliv og lykke, gjort seg skyldig i å svikte den oppgaven som — ved siden av å sikre statens overlevelse — er den viktigste for enhver regjering, nemlig å skape trygge rammer for folkets legitime ønske om et «anstendig liv», «le bienêtre moral et économique du peuple», som P. Munch kalte det i en tale i Folkeforbundet i 1935.

Den politisk uerfarne Volodymyr Zelenskyj, som kom til makten i 2019 med et løfte om forsoning med russerne, har hatt flere muligheter til å stoppe skredet som nå begraver landet og knuser folket, med den tsjekkoslovakiske modellen fra 1968 som den mest åpenbare. Hadde Zelenskyj i februar 2022 gjort som Dubcek, kunne han ha reddet landet og folket sitt og gitt historien en sjanse til å virke i det stille – slik den gjorde i småstaten Tsjekkoslovakia etter 1968. Det gjorde ikke Zelenskyj, han valgte krig.

Som en del av den amerikanske verden kan ikke det offisielle Danmark unngå å støtte Ukraina i den pågående konflikten, uansett hvor tvilsom Ukrainas sak er. Men det er langt fra å sende noen få våpen og hjelpe ukrainere på flukt til — som lydige skolebarn som holder hverandre i hendene etter først å ha innhentet tillatelse fra rektors kontor — å «donere» et stort antall F-16 jagerfly og dermed bidra til å forlenge krigen med all den risiko det innebærer for vårt eget land, for Ukraina og for verdens sikkerhet.

BILDER av en flirende kvinnelig statsminister i en F-16-drapsmaskin og et tåpelig, useriøst parlament — lykkelig frigjort fra vanlige folks bekymringer — som fotograferer seg selv og hverandre sammen med underholdningsoligarken Volodymyr Zelenskyj og hans fotogene kone, er skammelige vitnesbyrd om en regjering og et ting hvis medlemmer har mistet sitt moralske og politiske kompass.

Kronikken er oversatt fra dansk av Politikus.

Framheva illustrasjon:
Mediamodifier fra Pixabay