Trond Andresen:

Sjokkregning til boligeiere
— bruk reservasjonsretten i EØS!

Del:

Vedlikehold og standardheving av bostandarden er noe som følger moter som likner på tvang i borettslag i tett samarbeid entreprenørfirmaer, ofte med boligselskapenes egne entreprenørfirmaer. Helt fra 1970-tallet. Men disse utbedringene, som kunne stemmes ned på generalforsamlingene, er noe helt annet enn den obligatoriske tvangen som EU nå planlegger om byggetiltak. Og som vi alle veit, det er stort sett bare ett land som automatisk og øyeblikkelig følger alle EU-direktivene; ikke-medlemmet Norge. Andre EU-land følger stort sett de direktivene de liker i det tempoet som passer dem.
Men EØS-avtalen gir oss frihet til å la være å følge vedtak. Trond Andresen forklarer det grundig i dette innlegget, med vedlegg fra utvalget som klargjorde at nettopp den retten har vi. Innlegget er gjengitt med Andresens tillatelse. Noen av uthevingene er fra Politikus.

Politikus.

Trond Andresen: 
Reservasjonsretten i EØS kan og må brukes!

«Sjokkregning til boligeiere
EU-parlamentet har vedtatt klimakrav som rammer 65 prosent av norske boligeiere med en kostnad på mellom 500.000 kroner og 1,5 millioner.» Dette skreiv Finansavisen i mars i fjor. Bygningsenergidirektivet er ennå ikke vedtatt av Støre-regjeringa, men de snakker som om det kommer også for Norge. Og ingen EU-direktiver har noensinne blitt avvist av norske regjeringer, enten de har vært leda av H, AP eller Bondevik. Og samtlige medier – slik som Finansavisen – skriver som om dette er uunngåelig også for Norges del (for en underholdende anekdote om dette, se fotnote nederst). Man bare drøfter hvordan dette skal tilpasses. Man snakker om det slik man gjør med vær og årstider. Dette er naturkrefter man ikke kan gjøre noe med.

Trond Andresen

Men det er usant:
Norge kan ifølge EØS-avtalen reservere seg mot enhver rettsakt (direktiv eller forordning fra EU. Forklaring: direktiv kan i noen grad tillempes nasjonalt, mens forordning skal tas inn ordrett). Problemet er at EU-tilhengerne i regjering og på Tinget og i de store mediene har slutta å informere om hva det står i EØS-avtalen om dette.

Slik var det ikke før. Da var det omtale i mediene, og offentlig debatt om «vetoretten» i EØS-avtalen (vetoretten er en annen betegnelse på reservasjonsretten). Fagbevegelsen var sterkt engasjert. Jeg minner om denne fra 2011, da Aps landsmøte i april mot ledelsens innstilling stemte for at Stoltenbergs regjering skulle bruke reservasjonsretten mot EUs tredje Postdirektiv. Kort tid før hadde et enstemmig LO-sekretariat avgitt en uttalelse om å si nei til dette direktivet. 

Før jeg går videre må jeg understreke at jeg vil ha Norge ut av EØS. Men med Europabevegelse-partienes oppslutning på Stortinget og ved valg, er det knapt noen mulighet for komme seg ut av EØS i overskuelig framtid. Så lenge vi er med der, må vi derfor utnytte de muligheter som avtalen gir.

Etter den store striden om Postdirektivet aksepterte AP-ledelsen at regjeringa skulle reservere seg mot direktivet. Dette er svært viktig, fordi det demonstrerer at siden ei regjering har vedgått at denne delen av EØS-avtalen er det mulig å bruke, så kan det gjøres seinere også. 

Men Stoltenbergs regjering greidde (antagelig meget kalkulert) å trenere så mye at saken ikke var formelt avgjort før Erna og co. tok over etter stortingsvalget i 2013. Og de aksepterte sjølsagt direktivet, noe som ble meddelt EU i november 2013.

Hvorfor var det i 2011 mulig med hjemmel i EØS-avtalen å vedta reservasjon (mot EUs Postdirektiv) når det ifølge diverse forståsegpåere er nærmest umulig å gjøre slikt i dag?

Dette kan knapt gjentas ofte nok: Norge kan ifølge EØS-avtalen reservere seg mot alle direktiver og forordninger fra EU. Det er bare for de norske diplomatene – på møte i EFTA-komiteen (Norge, Island og Liechtenstein) – å kunngjøre at Norge ikke vil ta inn det aktuelle Bygningsenergidirektivet. I tillegg kan vi reservere oss mot andre aktuelle og svært skadelige direktiver – som 4.Energimarkedspakke, Avløpsdirektivet, Fornybardirektivet.

Og da er det avgjort. Da blir det ikke noe av. Det er avtalefesta i EØS at EU ikke kan hindre dette. Ingen EU- eller EFTA- domstol kan overprøve en slik norsk reservasjon.  Det eneste EU ifølge EØS-avtalen kan svare med hvis Norge reserverer seg mot et direktiv, er å trekke seg fra et «samarbeid» (dvs. en rettsakt som Norge allerede har innlemmet), men da begrensa til samme område som det aktuelle direktiv. Det betyr for eksempel at EU kan finne på å trekke seg fra «samarbeidet» ACER/3. energimarkedspakke, som «mottiltak» hvis Norge reserverer seg mot 4. energimarkedspakke. EU sier da opp dette direktivet for vår del. Så vi få mer sjølråderett på kjøpet. Ikke akkurat noen trussel. Generelt har EU rett til å kreve forhandlinger om følgene av en reservasjon, men de kan ikke kreve den reversert.

Flere har kanskje registrert den økende tendensen siden 2011 med bare å tie stille om at reservasjon faktisk er mulig ifølge EØS-avtalen?

Her er mer nyttig informasjon. Reservasjon foregår helt konkret slik, trinn for trinn:
på møte i EFTA-komiteen (som altså består av diplomater fra Norge, Island og Liechtenstein) kunngjør Norge at vi ikke vil ta inn den aktuelle rettsakt i norsk lov/regelverk. Siden de tre i EFTA-komiteen ifølge EØS-avtalen må være enige, er da saken avgjort. På etterfølgende møte i EØS-komiteen, hvor det også er med EU-diplomater i tillegg til de tre land i EFTA-komiteen, må EUs folk bare ta til etterretning at sånn blei det.

Til tross for dette:
I 2024 kan vi – som nevnt – slå fast at reservasjonsretten i EØS-avtalen aldri har blitt brukt.

Konflikter mellom AP-ledelsen og resten av partiet pluss fagbevegelsen om direktiver og EØS, pluss øvrig offentlig debatt 12 -14 år tilbake om reservasjonsretten og hvordan EØS-avtalen fungerte, var medvirkende til at regjeringa nedsatte et utvalg i 2010 med fagfolk som skulle oppsummere erfaringene med avtalen. Og i utvalget var det folk med forskjellig syn på Norges forhold til EU.

Her er et tre utdrag fra deres rapport fra 2012 – det meste av det som står om reservasjonsretten. Som er like gyldig i dag. Reservasjonsretten kan åpenbart brukes! 

Nye rettsakter legges ikke automatisk til EØS-avtalen. EFTA-statene i EØS har ikke overført formell lovgivningsmyndighet og formelt samtykke eksplisitt hver gang en ny EU-rettsakt skal inn i EØS. Dersom det er politisk strid i en EFTA-stat om en ny rettsakt vil det derfor reises spørsmål om å si nei til å ta rettsakten inn i EØS selv om den er EØS-relevant. Formelt sett gir avtalen en rett til dette. Det er dette som gjerne kalles «vetoretten» eller «reservasjonsretten». Reservasjonsretten er reell og er et viktig element i EØS-avtalen. langt ennå ikke brukt i praksis av noen av de tre EFTA-statene.
….

I perioden har det likevel vært en løpende diskusjon om «reservasjon» i norsk politikk. Det er nesten til enhver tid en debatt gående om å bruke reservasjonsretten. Til sammen er dette likevel ikke diskutert i noe høyt antall saker. Utvalget har kartlagt disse diskusjonene og sett nærmere på de gangene minst ett av de politiske partiene på Stortinget under konsultasjon i Europautvalget har tatt opp reservasjon som tema. Ut fra dette kriteriet er reservasjonsretten vurdert brukt i til sammen 17 saker 18 år. Spørsmålet om reservasjon er med andre ord bare tatt opp og problematisert for et par promille av det totale antall rettsaktene som har vært aktuelle. Og i de aller fleste sakene der dette har vært tatt opp har det bare vært ett eller et par-tre partier eller representanter som har ønsket å bruke reservasjonsretten. Det har stort sett vært et bredt flertall som har ønsket å ta inn rettsaktene.
….

I norsk Europadebatt har spørsmålet om veto og reservasjonsrett vært viktig tema. Selv om den aldri har vært benyttet har det til tider vært mye snakk om bestemmelsen og den har spilt en politisk og symbolsk viktig rolle i debatten. Selve reservasjonsretten var også viktig i EØS-forhandlingene og ved avtalens godkjenning i Stortinget. Ut i fra et konstitusjonelt og demokratisk perspektiv er det avgjørende at det er anledning for Norge til motsette seg å ta i mot nye regler som Norge ikke ønsker å innlemme. Det er likevel mange ulike syn i Norge på hva reservasjonsretten egentlig innebærer, hvor anvendelig den er og hvilke konsekvenser eventuell bruk ville kunne ha.

EØS-avtalen gir formelt sett en rett for enhver av de tre EFTA-statene å nekte å ta inn en ny EU-rettsakt i EØS, selv om det er klart at den for så vidt faller innenfor avtalens område og er «relevant». Dette kalles gjerne reservasjonsretten. Rent formelt benyttes denne ved at EFTA nekter å stemme for å legge til en ny rettsakt i et møte i EØS-komiteen. Dette vil ha virkning for alle de tre EFTA-statene. EFTA opererer således med en stemme. EFTA-statene kan samtidig ikke forhindre EU å innføre regelverket. Slik sett er det ikke snakk om en «veto», men snarere en «reservasjon», eller enda enklere, bare at man ikke stemmer for et forslag. Gjennom at EFTA reserverer vil den omstridte rettsakten ikke tas inn i EØS-avtalen.

Reservasjonsretten er aldri benyttet fra EFTA-siden, men det er samtidig en viktig sikkerhetsventil. Det er klart nok at dette er en rett for enhver EØS/EFTA-stat, formelt og reelt. Det er ikke noe avtalebrudd å bruke den, og det er heller ikke illojalt mot avtalen å benytte den. Samtidig kan bruk av reservasjonsretten utgjøre en trussel mot avtalens ensartethet og utløse virkninger med sikte på å avhjelpe den ubalanse som kan oppstå mellom partene.

________________________
Fotnote [fra Andresen]:

Vi har leilighet i en gammel tomannsbolig (1936), og er med i interesseorganisasjonen Huseierne. Jeg ringte før jul generalsekretær Morten Andreas Meyer, for å spørre ham om hvorfor ikke de krevde at regjeringa skulle bruke reservasjonsretten mot bygningsenergidirektivet, i stedet for bare å snakke som om alle nå måtte sette i gang og planlegge for hvordan det blir når det innføres. Men han avviste helt at Huseierne skulle kreve reservasjon og la ut om «grønt skifte» og «samarbeidsvilje».

Det slo meg at han hørtes ut som en politiker, ikke en tillitsvalgt for huseiere. Så jeg sjekka. Morten Andreas Meyer er Høyremann. Han var statssekretær for statsråd Erna Solberg i Kommunal- og regionaldepartementet 2001–2004, og ble deretter statsråd i Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Meyer var statsråd frem til Bondevik-regjeringen gikk av høsten 2005. 

Da så. 

Framheva bilde:
Foto: Stortinget.
Innfelt tekst av Politikus.