Johan Galtung til minne:

Både fredsprisen og komitemedlem?

Del:

Johan Galtung er død, 93 år gammel. Med det er en av den autoritære norske politiske elitens mest irriterende personer død. Galtung var ikke en som bare kunne kimses av, men måtte kritiseres. Galtungs meninger blei avvist som arrogante. Han stod upåvirka i stormen. Du blir ikke akseptert hvis du ikke aksepterer USAs verdenssyn, og det gjorde ikke Galtung, for han mener at rettferdighet må ligge til grunn for fredsløsninger.  I de siste åra blei det reist en storm mot Galtung for antisemittisme og jødehat; en helt feilaktig anklage på konstruert grunnlag.
I stedet for at tidligere krigsforbrytere får fredsprisen, burde Galtung for sin innsats for teoretisk utvida kunnskap om grunnlag for fred, vært kvalifisert. I det minste som komitemedlem.

Av Ove Bengt Berg
Red. Politikus

For meg var Galtungs innlegg i Aftenposten 19.08.1967 om Palestina-Israel-konflikten helt grunnleggende avgjørende. I et lite innlegg fikk han fram det som var kjernen: Det var ikke palestinerne som drepte 6 millioner jøder, og de burde derfor ikke straffes for europeernes jødeforfølgelser. Han skreiv:

 Ikke-vold er uløselig knyttet til rettferdighet og berettigelse av krav, og jeg er ikke av den oppfatning at staten Israel er grunnlagt på disse prinsipper. Jeg ser på staten Israel som et uttrykk for kynisme overfor det palestinske folk som efter mitt skjønn er de rettmessige innehavere av dette territorium. At FN gjorde et vedtak vil jeg først og fremst se på som et uttrykk for:

    1. Europeernes meget slette, og med rette meget slette, samvittighet overfor jødene efter noen generasjoners progromer, særlig i Europa, og
    2. vår nærmest totale mangel på identifikasjon med araberne, som vel de fleste europére betraktes som primitive og brutale.

Det vi gjorde var å eksportere et europeisk problem og slenge det for føttene på araberne, spesielt da palestinerne — det vi skulle ha gjort var å ta fra Tyskland, den verste av oss alle her i det kristne Europa, et område stort nok til å huse nasjonen Israel, f. eks. i Bayern.

Innlegget 19.08.1967

Antagelig ville det vært umulig dette, skriver han sjøl. For:

«antagelig ville landflyktige tyskere fått adskillig mer støtte for sitt krav om å få sitt område tilbake enn landflyktige palestinere, som sultefores av verdenssamfunnet i håp om at de snart skal glemme. Men slik fortoner altså problemet seg for de samme palestinerne efter min mening, og som man vil skjønne deler jeg altså synspunktet. Jeg kan gjerne føye til at jeg også er enig med de palestinere som hevder at en to tusen år gammel hevd er lite å fare med, og at en av konsekvensene av et slikt synspunkt ville være å gi Syd-Spania tilbake til arabere som hadde det til 1492. Og jeg er enig med de palestinere som finner det meget hyppige argument om at «jødene er jo så flinke, se hva de har fått ut av ørkenen, der det tidligere bare var noen fillete beduiner», kynisk, og ikke så lite fascistisk med sin klare etniske arroganse.»

Var Galtung antisemitt?
Israel har fått dominerende innflytelse til å si at enhver kritikk av Israel er antisemittisme. I sitt minneord om Galtung skriver Rune Ottosen at Galtung «ble anklaget for antisemittiske holdninger etter en kommentar i 2012 om sterk jødisk innflytelse i det amerikanske samfunnet». Ottosen, som har samarbeidet mye med Galtung, er helt klar på at «De som har lest Galtungs artikler vil vite at å beskylde han for antisemittisme, faller på sin egen urimelighet.»

For Israel-vennene finnes det knapt den kritikk av Israel som ikke avfeies som antisemittisme. Sånn er det når en har en dårlig sak: Snakk om noe annet. I det omtalte innlegget fra 1967 avviser jo Galtung på generelt grunnlag disse anklagene:

Som man vil se er det min mening, i likhet med Erich Fromm, at en dyp sympati og beundring for det jødiske folk ikke nødvendigvis bør lede til en tilsvarende, jeg vil nesten si blind, identifikasjon med staten Israel — lagt oppe på territoriet Palestina, med en klar hensikt bak fra de vestlige stormakters side.
På den annen side er jeg også enig med dem som hevder at Israel i dag er et faktum og bare på et skjær av rett (selv om det ville ha smakt bedre om Israel efterkom noen av resolusjonene fra den organisasjonen som det skylder sin eksistens). Israel er et faktum, og det bør finnes former for federasjon mellom det og Palestina — og derigjennom fred med de andre araberne, som selvsagt kan godkjenne Israel før Palestina gjør det. Men araberne kan ikke gjøre noe bantustan i en [kon]federasjon, og det krever en form for ydmykhet som jeg ikke er sikker på at på at det nåværende Israels ledere har stort mer av enn de fleste av araberstaters ledere.

Rune Ottosen skriver også:

Bok fra 2008

Galtung hadde høyere status internasjonalt enn i Norge. Det skyldes nok først og fremst at han hadde en grunnleggende kritikk av USAs kriger og stormaktspolitikk. Han omtalte Norge i mange sammenheng som en vasallstat til USA, og det falt ikke i god jord hverken blant norske politikere, eller i main stream media.

Sjøl husker jeg svakt Galtung fra begynnelsen på 1960-tallet som militærnekter og skribent, ofte sammen med Arne Næss. Og et møte i Det norske Studentersamfund i Oslo i Kroa i Storgata. Sannsynligvis om «Framtidssamfunn og framtidsforskning» 08.04.1967 der han var innleder. Jeg hadde ikke en gang kommet ned i salen, men stod oppe i garderoben, da jeg gjennom høyttalerne hørte han siterte et lite populært Marx-sitat blant marxister (og også lite populært av den eldre Marx sjøl), fra Marx´ før-marxistiske fortid om hvordan det ville bli mulig å leve under kommunismen:

som «gjør det nettopp derved mulig for meg å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter middag kritisere så meget jeg lyster ― uten at jeg noen gang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker. »(Den tyske ideologi, VU 2, s.73–74). 

Det var første gangen jeg hørte det Marx-sitatet. Galtung nevnte dette neppe som et innlegg for marxismen, men heller som et eksempel på en visjon. En visjon han syntes var litt interessant? Jeg må innrømme at jeg fortsatt synes den er interessant slik jeg tenker meg et allsidig liv. Litt av alt. Men jeg kan ikke se for meg at det er mulig, det er for godt til å være sant.

Under et foredrag Galtung hadde på Blindern tidlig på 2000-tallet, fikk jeg mulighet til å nevne for Galtung betydninga av Aftenposten-innlegget hans fra 1967 hadde for meg, og takke han for det. Han kunne (sjølsagt) ikke huske det innlegget, men tok meg i handa og var hyggelig bestefaderlig takknemlig for den takken. Arrogant-karakteristikken virka helt uforståelig for meg da.

Jeg lar Rune Ottosens avsluttende minneord også være min avslutning:

«Norsk offentlighet blir fattigere uten Galtungs stemme. Vi trenger flere som han som kan pirke borti vårt selvbilde som en påstått humanitær stormakt. Han var en vennlig sjel bak sin arrogante framtoning» og vil vil «savne hans skarpe analyser og uredde kritikk.» Som disse utdragene av Galtungs artikkel fra Inter Press Service, Journalism and Communication for Global Change, THE WEST’S WAR AGAINST GADDAFI, med utdrag fra Klassekampen på Politikus.no 02.04.2011.

Framheva illustrasjon:
Veggtegning (kritt?) av Galtung,
Schweigaardsgate, 27.09.2010.
Foto: OBB/Politikus

Oppdatert 19.02.2024 kl 18.19.
Sitatet av Ottoson om anklagene
mot Galtung er endret.