Wolfgang Streeck:

Elefanten i rommet:
Israels atomvåpenstyrke

Del:

21.12.2923 la Wolfgang Streeck ut en artikkel om det som det snakkes lite om, Israel som en mektig atomvåpenmakt, titulert Elefanten i rommet. Han tar også utgangspunkt i det som er eksistensgrunnlaget for dagens Tyskland, og det er Tysklands særegne ansvar for Israel. Kampen for Israel er Tysklands «raison d’état», nærmest hele hensikten med tidligere Vest-Tyskland, dagens tyske forbundsstat, sa tidligere forbundskansler Angela Merkel.
Massakren i Gaza vil gjøre Israel til et av de mest forhatte landa i verden — sammen med USA og Tyskland, skriver Streeck. Streeck spør om det nå er sånn at det er Israel som styrer USA, og at USA med dette kommer til kraftig å svekke sin posisjon i den nye verdensordenen.
Streecks artikkel er gjengitt her med hans tillatelse. 

Red. Ove Bengt Berg,
Politikus

Wolfgang Streeck:

Wolfgang Streeck.           Foto: OBB/Politikus

Jo lenger Gaza-krigen varer, desto mer vil usikkerheten rundt Israels atommakt dominere det som skjer politisk og militært.

Den israelske massakren i Gaza er en katastrofe, ikke bare for de torturerte fangene i friluftsfengselet der de har vært innesperret i 16 år av en nådeløs okkupasjonsmakt. Særlig USA, men også Tyskland, vil for alltid bli forbundet med den nådeløse nedslakting av tusenvis av uskyldige menn, kvinner og barn. En nedslakting som begge land urokkelig støtter materielt og diplomatisk.

To og en halv måned etter at blodbadet begynte, la USA ned veto mot en resolusjon i FNs sikkerhetsråd som ville ha gitt dem som fortsatt var i live i Gaza håp om å overleve i helvetet av ustanselig bombing og beskytning av hjemlandet. Hamas-opprøret og det morderiske angrepet på en rekke kibbutzer nær Gazamuren kan i omfang og uhyrlighet muligens sammenlignes med den israelske hærens ødeleggelse av flyktningleirene Sabra og Shatila i 1982. Da FNs sikkerhetsråd behandla spørsmålet hadde rundt 21 000 Gaza-innbyggere blitt drept, inkludert 8 700 barn og 4 400 kvinner, og 50 000 ble såret. Mens 121 israelske soldater blei drept, hvorav en femtedel var ofre for egenbeskytning eller trafikkulykker. Siden krigens begynnelse har det israelske flyvåpenet ifølge egne tall identifisert og bombet 22 000 «terrormål», dvs. mer enn 300 per dag, hver dag, i et område på størrelse med München.

Ved utgangen av 2023 var nitti prosent av Gazastripens rundt 2,3 millioner innbyggere hjemløse, jaget av det israelske militæret fra nord til sør og tilbake igjen til antatt trygge soner, som deretter ble bombet. Folk sulter og hungrer, uten medisinsk behandling, drivstoff eller elektrisitet – og det er ingen tegn til at blodbadet vil ta slutt med det første. USA begrunnet sitt veto mot Sikkerhetsrådets krav om umiddelbar våpenhvile med at det var «urealistisk». I mellomtida har den tyske regjeringa, med sin feministiske utenriksminister i spissen, tatt til orde for«humanitære pauser» som et alternativ til fred, pauser der massedrapene skal fortsette inntil «Hamas», forberedt på døden med et gratis UNRA-måltid, endelig er «utryddet».

Elefanten i rommet:
Det nevnes nesten aldri at Israel er en atommakt.
I den uendelige strømmen av rapporter og kommentarer om Gaza-krigen nevnes det merkelig nok nesten aldri at Israel er en atommakt, og ikke en liten atommakt heller. Israel er tungt bevæpna, og ikke bare konvensjonelt. Totalt bruker landet mer enn 4,5 prosent av bruttonasjonalproduktet på militæret (2022), og da er ikke den omfattende militære bistanden fra særlig USA og Tyskland inkludert.

Før Gaza ble antallet israelske atomstridshoder anslått til mellom 80 og 400. Enda viktigere er det at Israel har hele spekteret av kjernefysiske leveringssystemer, den såkalte tridenten, med land-, luft- og sjøbaserte utskytningsmuligheter. Det sies at Israels landbaserte atomraketter er lagra i siloer som er djupe nok til å motstå et atomangrep. Noe som gjør dem egna ikke bare til et førsteslag, men også for et andreslag. For å kunne utplassere kjernefysiske våpen fra lufta har den israelske hæren en flåte på minst 36 av sine 224 kampfly og omfattende kapasitet for lufttanking.

Israel har også seks tyskleverte ubåter av Dolphin-klassen, som eksperter mener er i stand til å avfyre kryssermissiler med atomvåpen fra ubåter under vann. Missilene har en estimert rekkevidde på halvannet tusen kilometer og gir Israel nærmest usårbare muligheter for kjernefysisk krigføring. Alt i alt kan en anta at Israel har hele spekteret av kjernefysiske kapasiteter, fra taktisk bruk på slagmarken til luftbombardement av militære oppmarsj- og retrettområder og rakettangrep på byer som Teheran.

Det er ikke kjent nøyaktig hvordan Israel ble en atommakt. Sannsynligvis litt etter litt, steg for steg. Det er i hvert fall ingen mangel på kjernefysisk forskning i Israel. USA kan ha hjelpt til, noen regjeringer mer enn andre, og det samme gjorde amerikanske venner av Israel og tilhengere av atomvåpen djupt inne i det amerikanske militærindustrielle komplekset. I likhet med andre sjølerklærte atommakter er USA forplikta til ikke-spredning og har en sterk nasjonal interesse i dette, i likhet med Russland og Kina.

Spionasje kan imidlertid ha vært en faktor, som for eksempel Jonathan Pollard, en amerikansk forsvarsanalytiker og israelsk spion som så vidt unnslapp dødsstraff etter at han ble avslørt i 1987. Til tross for en iherdig israelsk innsats for å få ham utlevert, der Israel aksepterte betydelig skade på forholdet til USA, måtte Pollard sitte 28 år i fengsel før han blei benåda av Obama da administrasjonen hans gikk av. Til tross for motstand fra det amerikanske militæret.

Israels eksistens:
Også eksistensgrunnlaget for Tyskland
Derfor tyske ubåter til Israel
I denne sammenhengen ser det nå også ut til å være en tysk komponent som har med de israelske ubåtene å gjøre. Merkel presenterte sin mystiske påstand i 2008 om at Israels sikkerhet er Tysklands «raison d’état» — grunnlaget for Tysklands eksistensberettigelse. Merkels uttalelse blei mottatt med begeistring i Israel og gjentas bokstavelig talt hver dag i dag av den tyske regjeringa og de statlige tyske mediene.

Som nevnt er det hittil levert seks ubåter, produsert av Thyssen-Krupp mellom 1992 og 2021. Av de tre første ubåtene betalte Tyskland for to av dem, mens kostnadene for den tredje ble delt, offisielt som en bot for tyske selskapers involvering i utviklingen av irakiske masseødeleggelsesvåpen, som senere viste seg aldri å ha eksistert. (Tyskland bidro med rundt 40 prosent av kostnadene for de neste tre ubåtene som ble bestilt i 2008, til en verdi av 900 millioner euro).

Om de israelske ubåtene som bygges i Tyskland kan utstyres med atomraketter, er det ikke bare Thyssen-Krupp som vet om det, men også den tyske regjeringen. Det samme gjelder USA, som må ha vendt det blinde øyet til da Tyskland brøt sine forpliktelser i henhold til ikkespredningsavtalen fra 1968. Fra 2016 og frem til noen måneder før Gaza-krigen var ytterligere tre tyskbygde ubåter, også subsidiert av Tyskland, under diskusjon mellom de to regjeringene.

Denne gangen oppstod det tvil i Israel om hvorvidt det faktisk var behov for dem. I tillegg oppsto det en korrupsjonsskandale i Israel, blant annet fordi Thyssen-Krupp hadde ansatt en fetter av Netanyahu, den viktigste støttespilleren for anskaffelsen på israelsk side, som advokat for sin israelske representant. Da saken ble etterforsket av den israelske påtalemyndigheten, kom det til konflikt mellom Netanyahu-regjeringen og det israelske rettsvesenet. I 2017 ble den tyske siden tvunget til å utsette en beslutning til de israelske korrupsjonsanklagene var avklart. Kontrakten for de tre ubåtene ble deretter undertegna i januar 2022. Av den anslåtte prisen på 3 milliarder euro skal Tyskland betale minst 540 millioner.

Israel har aldri offisielt innrømmet at landet besitter atomvåpen, men noen av landets ledere, ofte pensjonerte statsministre, har av og til hintet i denne retningen, sannsynligvis ikke utilsiktet. Å la spørsmålet om atomvåpenbesittelse stå åpent betyr at Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) ikke kan utføre inspeksjoner eller utøve press. Dessuten kan det være strategisk fordelaktig for et land å holde potensielle motstandere i uvitenhet om eksistensen, omfanget og det nøyaktige formålet med landets kjernefysiske kapasitet.

Israels ukjente kjernefysiske doktrine
Vi veit for eksempel ingenting om Israels kjernefysiske doktrine, sjøl om det helt sikkert finnes en. En kan anta at Israel er fast bestemt på å forbli den eneste atommakten i regionen – se Israels sporadiske bombing av atomreaktorer i Syria og presset på USA for å hindre Iran i å skaffe seg atombomber, ikke gjennom en avtale som under Obama, men med militære midler. Det er også grunn til å anta at Israel, i motsetning til andre atommakter, ikke utelukker å bruke sine atomvåpen i første omgang, ettersom landet er konvensjonelt underlegent i forhold til de mange nabolandene det er i fiendskap med.

En første utplassering vil være særlig sannsynlig i en situasjon der den israelske regjeringa anser at den israelske statens overlevelse er i fare. Det er fortsatt uklart hva overlevelse egentlig betyr – med mindre man legger til grunn definisjonen til både den høyreekstreme Netanyahu-regjeringa og den tyske regjeringen, for hvem Israels rett til å eksistere er synonymt med Israels rett til å bestemme sine egne grenser etter eget forgodtbefinnende.

Jo lenger Gaza-krigen varer, desto mer ser det ut til at usikkerheten rundt Israels kjernefysiske makt blir bestemmende for hendelsene på begge slagmarkene, både den diplomatiske og den militære. Beskyttet av uforutsigbarhetens strategiske slør synes den israelske regjeringen å tro at den kan tukte Gazastripen, og snart kanskje også Vestbredden og Libanon, etter eget forgodtbefinnende uten å måtte frykte inngripen utenfra. De siste ukene har Netanyahu i økende grad latt som om han kan fortelle spesielt USA at støtten til Israel må være betingelsesløs fordi Israel kan forsvare seg selv i en nødsituasjon. Massakren i Gaza vil gjøre Israel til et av de mest forhatte landa i verden, sammen med Tyskland, som står fullt og helt bak Netanyahu-regjeringen og dens idé om fred i Palestina. For den israelske overkommandoen ser ut til å innse at dette ikke spiller noen rolle, ettersom ingen regjering, verken nær eller fjern, vil våge å gi etter for innenlandsk press om å støtte Gaza, sjøl ikke som en del av en fredsbevarende FN-styrke.

Galskap som et effektivt våpen
Et annet aspekt er kanskje enda mer skremmende. I oktober 1973, under Yom Kippur-krigen, ble det som senere ble kjent som Watergate-lydbåndene, tatt opp en samtale mellom Richard Nixon, som da fortsatt var USAs president, og hans nærmeste rådgiver Bob Haldeman. Da Haldeman informerte Nixon om at situasjonen i Midtøsten var i ferd med å tilspisse seg, instruerte Nixon ham om umiddelbart å sette de amerikanske atomstyrkene i beredskap over hele verden. Haldeman, forbløffet: Herr president, sovjeterne vil tro at du er gal. Nixon svarte: Det er akkurat det jeg vil at de skal tro.

Mytene om Masada og Samson
I et atomstrategisk miljø kan troverdig demonstrert galskap være et effektivt våpen, i hvert fall for en høyreekstrem regjering ledet av en person som Netanyahu. Som tidligere nevnt har Israel ingen offisiell atomdoktrine og kan heller ikke ha det, ettersom landet ikke innrømmer å være en atommakt. Det er imidlertid klart at hvis den israelske regjeringen så statens eksistens truet, ville den ikke nøle med å ta i bruk alle våpen den har til rådighet, inkludert atomvåpen. Det er derfor betegnende at det i den nåværende israelske koalisjonsregjeringen sitter folk som ikke bare betrakter Bibelen som en slags grunnbok, men for hvem myten om zeloternes masseselvmord på Masada i år 73 e.Kr. etter det israelske nederlaget i den første jødisk-romerske krigen er en mektig kilde til politisk inspirasjon – noe som ikke kan være ukjent for den amerikanske etterretningstjenesten.

Samson river søylene. Gravert av Labbante, ca 1868.

I det samme miljøet finnes det faktisk en enda eldre modell for israelsk heltemot, nemlig myten om Samson, som ikke ser ut til å være mindre populær enn Masada, i hvert fall ikke blant noen av atomstrategene i ledelsen av den israelske hæren. Samson var en leder i Israel – en «dommer» – i bibelsk tid under krigen mellom israelittene og filistrene mot slutten av bronsealderen på 1200- eller 1100-tallet f.Kr. I likhet med Herkules var Samson utstyrt med overmenneskelig styrke, noe som gjorde ham i stand til å drepe en hel filisterhær, angivelig tusen mann sterk, ved å drepe dem med kjevebeinet til et esel. Etter å ha falt i fiendens hender på grunn av forræderi, ble han fengslet i filisternes enorme hovedtempel. Da han ikke lenger kunne flykte, brukte han sine siste krefter til å rive ned de to mektige søylene som holdt taket på bygningen med armene. Alle filisterne som var i stand til å forsvare seg, døde sammen med ham.

Begrunner Samson Israels bruk av atomvåpen?
Radikale pro-israelske kommentatorer sier iblant at israelske atomvåpen har gitt Israel en «Samson-opsjon».  Tryggheten om at hvis Israel faller, vil fiendene falle med det, og at dette kan brukes som et strategisk våpen. Når dette alternativet vil bli utøvd, vil avhenge av hva den til enhver tid sittende israelske regjeringen anser som Israels undergang; det kan også være at FNs sikkerhetsråd innfører en tostatsløsning for Palestina, Eretz Israel eller Stor-Israel.

Myter kan være en kilde til makt; en troverdig trussel om et utvidet selvmord i Samson-stil kan åpne store strategiske rom – kanskje store nok til at Israel kan rense Gaza for den Hamas-infiserte befolkningen ved å gjøre området ubeboelig for alltid. Hvis Israel anses for å være gal nok til å dø for en landstripe eller til å sette sin eksistens på spill for å slippe å gjøre innrømmelser til en fiende som Hamas, lenge før landet faktisk benytter seg av sin kjernefysiske opsjon, kan det lykkes i å avskrekke omkringliggende land som Iran eller fiendtlige hærer som Hizbollah fra å følge oppfordringene om militær intervensjon for å få slutt på masseødeleggelsene.

Den «uunnværlige nasjonen» blir hjelpeløs
Har USA mista kontrollen over sin protesjé, har tjeneren blitt herre og herren tjener? Det er ikke utenkelig at den offentlig utstilte uenigheten mellom de to tidligere uatskillelige våpenbrødrene rett og slett bare er teater, kunstferdig iscenesatt for å skjule USAs ansvar for blodbadet i Gaza. Dette er imidlertid ikke sikkert, ettersom den offentlige uenigheten mellom de to landa om målene for den spesielle militæroperasjonen i Gaza øker for hver dag som går. Er USA, presset av trusselen om et ragnarok i Midtøsten, tvunget til å legge til rette for en israelsk seier for enhver pris, ifølge Netanyahu? Gir Israels evne til atomkrig den radikale israelske høyresiden en følelse av uovervinnelighet, med håp om en diktert fred, med eller uten USA, og i hvert fall uten plass til palestinerne? Bekrefter det den nå flere tiår gamle israelske forestillingen om at Israels overlevelse ikke avhenger av forsoning med nabolandene, men utelukkende av landets militære overlegenhet?

Kostnaden for USA
Uansett er den politiske kostnaden for USA ved ikke å sette en stopper for Gaza-blodbadet enorm — enten det er fordi de ikke vil eller fordi de ikke kan. Dette gjelder både moralsk, sjøl om det kanskje ikke er så mye å tape i så måte, og, enda viktigere, strategisk: Den uunnværlige nasjonen som Obama kalte det, står hjelpeløs overfor en skamløs ulydighet fra sin nærmeste internasjonale allierte. Dette lover ikke godt for USAs plass i den nye verdensordenen som vokser fram nå.

Streecks artikkel er henta fra Makroskop/New Left Review.
Se også Streecks blogg

Artikkelen er fritt oversatt av Ove Bengt Berg,
med noen tillegg av overskrifter i avsnitt.

Framheva bilde:
Utdrag av tatt på
demonstrasjon 14.10.2023
i Oslo mot folkemordet i Gaza.

Foto: OBB/Politikus

Oppdatert 22.12.2023 kl 14.53