Stein Storlie Bergsmark:

Netto null 2050 er umulig

Del:

Det norske Klimautvalget har fått i oppdrag å legge en plan for hvordan oppnå norsk reduksjon av utslipp av CO2. Hva Norge gjør betyr absolutt ingenting for det globale utslippet, og heller ikke for det globale været og klimaet. På Politikus ligger det mange innlegg fra ulike forfattere om klimatiltak og dets konsekvenser, og ikke minst behovet for dem. Vil bare skape fattigdom er en åpenbar konklusjon.
Det vil helt sikkert komme tekniske nyvinninger. Men at det på 26 år skal komme så mange tekniske nyvinninger at all energiproduksjon skal bli totalt revolusjonert er svært usannsynlig. På de samme 26 åra vil bli en økt verdensbefolkning der mesteparten av den streve etter en velferd som de mest velstående av oss har. USAs energiadministrasjon legger til grunn at energiforbruket vil øke med 50 prosent til 2050 av dagens energibehov. Når det ikke finnes konkrete årlige planer for hva som skal skje når og med hvilke konsekvenser, avsløres det at det ikke dreier seg om annet enn tomme ønsker. Eller mer treffende: en måte for de frekkeste av oss til å karre til seg mest mulig av statskassa.
Fysiker og tidligere seniorforsker Stein Storlie Bergmark har i mars i år samla en rekke essay om klima og energi med tittelen DET FINNES INGEN KLIMAKRISE og med undertittel Hva sier vitenskapen? Essayene er samla i et hefte som i pdf-versjon fritt kan fordeles til alle som ønsker det. 

Ett av essayene er Netto null 2050 er umulig, og det er med Bergsmarks tillatelse gjengitt her. Det er svært aktuelt.

Politikus

Stein Storlie Bergsmark
Fysiker og tidligere seniorforsker
Netto null 2050 er umulig

Beregningene av de såkalte klimabudsjettene er helt og holdent basert på modellbaserte klimascenarier, og når vi vet at temperaturscenariene feiler grovt, er det vanskelig å feste lit til budsjettene. Et klimabudsjett forteller hvor mye CO2 som kan slippes ut dersom vi skal kunne holde oss under en viss temperaturøkning, og det er klimabudsjettene som også forteller oss hvordan og hvor fort vi må ned til null utslipp.

Samtidig kan vi nå vise at ‘Net Zero 2050’ eller Netto null 2050 er en umulighet.

Vi starter med rapporten ‘International Energy Outlook 2019’ utgitt av U. S. Energy Information Administration, som gir det vi må anta gir et realistisk bilde av forbruk og produksjon av energi fram mot 2050. Forbruket av energi vil øke fram mot 2050, fordi landene utenfor OECD vil prioritere vekst og velferd, med minst mulig kostnad. Realiteten er at rundt 70 % av Parisavtalens nesten 200 signatarer har ikke forpliktet seg til kvantitative utslippskutt (!), og dette faktum vil være bestemmende for den globale utslippstrenden i årene som kommer.

Figur 1 viser at forbruket av primærenergi antas å ville vokse
med 50 % mellom 2018 og 2050,

og OECD- landene vil ha liten vekst mens landene utenfor OECD
har en vekst på 67 %.

Figur 2 viser at veksten er størst i Asia og at de andre regionene har mindre vekst. Kina og India har vært blant de landene med størst vekst det siste tiåret, og veksten antas å ville fortsette. Begge landene er innstilt på å gi flest mulig av innbyggerne rimeligst mulig strøm 24/7/365.

Figur 2. Økning i energiforbruk utenfor OECD 2020 – 2050 (eia.gov)
[eia.gov: U.S. Energy Information Administration]

Det har vært en sterk og økende satsning på fornybar energi de to siste tiårene, og det er først og fremst OECD-landene som satser på fornybar energi, men også Kina og India øker fornybarsatsningen. På Figur 3 ser vi EIA’s projeksjoner for verdens forbruk av primærenergi fram til 2050. Fornybar energi vokser med 75 % fra 2018 til 2050, og er i 2050 den største energiformen med 28 % av forbruket. Men likevel ser vi at hele 72 % av primærenergien i 2050 fortsatt er fossil- og kjernekraft!

Figur 3- Andel av primærenergiproduksjon i 2050 (eia.gov).

På Figur 4 i høyre panel gjentar vi IEA’s prognoser for konsum av primærenergi i perioden 2020 – 2050. Vi ser igjen at i 2050 dominerer fossil energi. På Figur 4 i venstre panel har vi en figur med to hoveddeler. Den venstre delen viser verdens årlige utslipp fram til 2022, og vi ser at det er en kraftig positiv trend, helt uten tegn til reduksjon fra og med 2022. Til høyre i venstre panel er det vist en spiss trekant som representerer et karbonbudsjett på 500 Gt. Den representerer utslippsbanen vi må følge om vi skal ha 50 % sannsynlighet for å holde atmosfæretemperaturen innenfor 1,5 grader. Med de foreliggende prognosene for primærenergi ser vi at dette utslippsmålet er helt utopisk. Skulle vi ha håp om å holde oss innenfor dette karbonbudsjettet måtte Kina og India allerede i dag starte med kraftige kutt.

Figur 4. Nåværende utslippstrend, realistiske energiprognoser og karbonbudsjettet.

På høyre panel ser vi prognoser fra IEA når det gjelder produksjon av primærenergi fram mot 2050, fordelt på energiformer. På venstre panel ser vi verdens utslipp av CO2 fram til 2022, og der er ingen tegn til utflating, for ikke si reduksjon. Vi ser også på venstre panel en spiss trekant som representerer karbonbudsjettet for 1,5 grader. Trekantens høyre skråkant angir også den utslippsprofilen vi da må følge. De fleste vil forstå at dette er helt umulig når veksten i fossil energi øker fra 2022 i stedet for å synke. Det er heller ikke ønskelig å kutte bruken av fossil energi i en verden der mange fortsatt mangler energi for å øke sin velferd.

Alle prognoser er usikre, spesielt om de går langt framover i tid. Dette må vi ta i betraktning når det gjelder prognosene fra EIA. Det skjer en intens forskning på fornybare energiformer og på energilagring. Men å hevde at det er mulig å komme til null utslipp i 2050 må anses helt usannsynlig i dag.

De politikere og forskere som i dag hevder at de vet hvordan vi skal oppnå klimanøytralitet i 2050 må avsløres.

Så kommer vi til IEA (International Energy Agency) som jevnlig utgir nye rapporter. En fersk rapport hvor det hevdes at det ikke er bruk for noen nye oljefelt, har fått bred omtale i norske media. Den er blitt mottatt med større entusiasme i mange kretser enn man skulle tro i en svært oljeavhengig økonomi. En annen, også ganske fersk rapport fra IEA, har imidlertid fått liten eller ingen omtale. Denne rapporten tar for seg hva den omlegging av energiforsyningen fra fossile brensler til fornybare kilder som er nødvendig for å nå Parisavtalens mål, vil kreve av økt utvinning av mineraler (The Role of Critical Minerals in Clean Energy Transitions).

Rapporten begynner med å sammenligne materialbehovene i bruk av konvensjonell kontra fornybar energi. Der finner vi at en elbil krever seks ganger mer mineraler enn en fossilbil. Produksjon av elektrisitet med offshore vindturbiner krever 15 ganger mer mineraler enn naturgass. Vindkraft på land krever «bare» ni ganger så mye, og solseller syv.

Hva vil så dette si for økning i produksjon av de angjeldende mineraler? IEA har regnet ut hvor mye produksjonen må øke fra 2020 til 2040 for å oppnå målene i Parisavtalen. Det skal mye til om man skal kunne hevde at dette representerer en bærekraftig utvikling.

Følgende tabell viser hvor mange ganger produksjonen av utvalgte mineraler må øke fra 2020 til 2040:

Lithium       42
Grafitt          25
Kobolt          21
Nikkel          19
Sjeldne
jordarter    7

Sjeldne jordarter brukes blant annet i magneter, som igjen brukes i elbilmotorer og i vindturbiner. Produksjonen av kobber og bauksitt må også økes formidabelt hvis Parisavtalen skal oppfylles. Det skal bli spennende å se hvordan det går med alt dette de nærmeste tyve årene.

Til bildet hører også at for å få ett tonn anriket metall må det graves opp flere ganger større mengder av jord og grus som inneholder disse mineralene. Det er ikke den mest miljøvennlige virksomhet under sola. For noen av disse mineralene foregår produksjonen i noen få land. Kongo og Kina står for 70 % av verdens produksjon av kobolt og 60 % av produksjonen av sjeldne jordarter (tall fra 2019). Dette har ikke minst sammenheng med at miljøkravene i gruvedrift er svært slakke begge steder. Få rike land er begeistret for å la denne virksomheten foregå på eget territorium pga den forurensing den fører med seg. Arbeidsmiljøet, selv ved strenge krav, er ikke særlig attraktivt.

Dette understreker at det i klimapolitikken er all grunn til å stille spørsmålet om kuren er verre enn sykdommen. Den globale temperatur har de siste 30 årene slett ikke steget som spådd av verdens klimamodeller; de skrekkscenarier klimapolitikken tar utgangspunkt i ligger langt utenfor den faktiske utviklingen.