Geir Hasnes

Vindkraft og solkraft
— ikke fornybar energiproduksjon

Del:

Her kommer Geir Hasnes sitt svar på de fem professorenes andre innlegg mot Hasnes sine beregninger om umuligheten å erstatte olje, kull og gass innen 2050 med ny vannkraft, vindmøller, solpaneler og om at det grønne skiftet med disse midlene verken er ressursmessig eller økonomisk mulig.
Innlegget er fra Hasnes sin lesverdige bok Klimakunnskapskrisen. Den kan bestilles bok hos Norli her. 

Innlegget er gjegitt her med tillatelse fra Geir Hasnes.  Politikus.no har redigert innlegget litt uten at noe tekst er endra, og noen mellomtitler er satt inn.

Geir Hasnes:
Håp og tro nytter ikke mye mot fakta.

Hverken vindturbiner eller solpaneler gir fornybar energiproduksjon.
I løpet av kort tid, kanskje 15, 20 eller 25 år, er de utrangerte og har blitt til et ufattelig søppelproblem. Det er meg et mysterium at man kaller slike forferdelige inngrep i naturen for «bærekraftige», «fornybare» eller «grønne». De er ingen av delene, og det trenger man ikke fagfellevurdert forskning for å se.

Olje, kull og naturgass derimot er fornybare. CO2 i atmosfæren fanges inn av havet, blir til kalsiumkarbonat og kvernes inn under jordskorpen. Så slipper den ut i form av forbrenning av olje, gass og kull, og blir til plantemat. Plantene vokser og trives med økt CO2– nivå, og blir til mat til flere dyr og mennesker. Planetens plante- og dyreliv blir enda mer fornybart takket være økt CO2.

Det virkelige grønne skiftet er her allerede.
CO2 er den viktigste medspilleren.
Siden satellitter begynte overvåkningen av jorden i 1979, kan man observere at det grønne dekket av jorda har økt med 15-20 % til nå.

Svaret fra dem fem professorene
De fem professorer besvarte mitt andre innlegg i Universitetsavisa om at det såkalte «grønne skiftet» ikke er «bærekraftig». Det later til at de har tatt lærdom av politikere, som generelt aldri svarer på det de blir spurt om.

I «Yes, Prime Minister», TV-serien som mange kanskje husker som en glitrende farse over politikere og byråkrati, får man nemlig en flott leksjon i å unngå å svare. I bokens kapittel 11, «Official Secrets», blir det hurlumhei på kontoret når statsministerens sekretær Bernard sorgtynget må innrømme at han faktisk svarte på et spørsmål fra en journalist.

Bernard får da en leksjon i åtte punkter om hvordan man unngår å svare, og hvor statsminister Jim Hacker avslutter med at «Ha noe å si og si det, likegyldig hva de spør om! Ikke bry deg om spørsmålet, lag dine egne uttalelser. Hvis de spør på nytt, sier du: «Det der er ikke spørsmålet» eller «Jeg mener det er et viktigere spørsmål at …». Så kommer du med dine egne uttalelser.»

F. eks. angriper de fem professorer meg for å overforenkle, mens jeg fra begynnelsen har gjort det klart at jeg forenklet regnestykket. Istedenfor å svare sier de: «Vi mener at kommentarspalten til Universitetsavisa er ikke det riktige forum for dybdedrøfting av vitenskapelige avhandlinger» og «Videre synes vi at diskusjonen bør dreie seg om…»

Er ikke kommentarspalten til en universitetsavis nettopp det sted der vitenskapelig ansatte kan diskutere slikt? Finnes det noe annet sted der slikt kan diskuteres med mulighet for alle de vitenskapelig ansatte å bidra?

Mens jeg angir konkrete tall gitt forutsetninger som enhver kan diskutere, for å finne hvilke rammer fremtidige investeringer vil kreve, kommer de fem professorer med vage uttalelser som «grønn omstilling er mulig [,] men krever økt innsats». Her finnes ingen beskrivelse av hva den «økte innsatsen» består i, mens mine artikler konkret gikk inn på denne «innsatsen», i form av antall vindturbiner, solpaneler, vannkraftverk eller atomkraftverk, og tidsperspektivet som politikerne har angitt.

Jeg merker meg også at de fem professorer også praktiserer punkt 2, «Angrip spørsmålsstilleren». De forteller meg at mine tall ikke er kvalitetssikret, at jeg ikke har den nødvendige kompetanse, og at jeg ikke benytter meg av fagfellevurdert forskning.

Men de fem professorer har ikke gjort et eneste forsøk på å imøtegå mine tall eller fortelle hvilke av tallene som ikke var kvalitetssikret. Det er f. eks. vanskelig å imøtegå at der er 8760 timer i et år, skuddår unntatt. Ved bruk av trender og store tall er man ikke ute etter nøyaktighet, men anslag slik at man får et bilde på netthinnen av utbyggingsbehov og kostnader. Jeg korrelerte i tillegg for ønsketenkning på samtlige områder. For batterikostnadene til backupbatterier brukte jeg eksempelvis prisantagelsene (fagfellevurdert) for 2050, istedenfor å sette opp en ligning med eksponensiell nedgang i prisen fra 2020, noe som sannsynligvis ga et 25 % lavere tall enn om jeg hadde holdt meg til antagelsene pr. år.

Virkeligheten avgjør
Det viktigste er imidlertid å sammenligne modellene med virkeligheten og gjennom dette å påvise at det «grønne skiftet» er basert på feil antagelser og massiv ønsketenkning.

De sier at jeg ikke tar «hensyn til at fossilbiler også har kostnader». Jada, det har de i form av absurde avgifter, mens elbiler slipper en rekke av disse. Jeg justerte regnestykket for professorenes senkning av elbilsnittpriser, fra $ 55 000 til eget anslag $ 30 000 i 2050, og utelot eksponensiell nedgang, men brukte denne flatt over hele tidsperioden 2021-2050. Det var et snilt anslag.

Massiv økning av energibehovet framover
De fem professorer kritiserte meg for en lineær utvikling av energibehovet fremover, men paradoksalt nok vil jo iverksettelsen av det «grønne skiftet» tvert om akselerere energibehovet, ved massiv økning i bruk av kull for å fremstille vindturbiner, massiv økning i gruvedrift verden over for å spa opp sjeldne metaller, massiv økning i «fossil» uttransportering i ubebodd terreng, og massiv søppelhåndtering etter hvert som vindturbiner og solpaneler blir utrangerte. For vindturbinblad i glassfiber kan ikke gjenvinnes overhodet, mens solpaneler må plukkes fra hverandre og det meste skrotes. Hvor søppelet skal gjøres av, aner jeg ikke, men det forsvinner kanskje inn i de fem professorers «mulighetsrom»?
Hva angår min kompetanse ser jeg ikke at de fem professorer har gjort undersøkelser. De har vel antatt at jeg ikke har kompetanse siden jeg ikke jobber i klimakorrelert stilling. Eller de har bare brukt hersketeknikk og påstår noe som folk flest ikke kan undersøke. Jeg synes det er underholdende. Her får de et regnestykke hvor alle detaljer er gitt, og så gjør de ikke engang forsøk på å imøtegå det.

Mine regnestykker står for seg selv. De gir en solid indikasjon på at det «grønne skiftet» heldigvis aldri vil komme til å skje.

Fagfellevurdert
Jeg sendte begge mine innlegg på forhånd til 15 professorer, forskningssjefer, og andre vitenskapelig ansatte innen flere relevante fagfelt, derav også én professor og én førsteamanuensis ved NTNU, for å få fagfellevurdert innleggene mine slik at jeg kunne korrigere «før» publisering.

Urealistisk om elbiler
De fem professorer ga dog et slags svar når det gjaldt elbiler: Det skulle ifølge dem ikke være noe problem å erstatte bilparken med 100 millioner elbiler pr. år fra i år. I 2019 ble det solgt 2,1 millioner elbiler, så her forutsettes at veksten i produksjon av elbiler uten videre skal fortsette inn i himmelen og at elbilene skal vare i snitt i 15 år samtidig som antall biler i verden står stille.

Imidlertid kan man faktisk innvende at man trenger jo ikke produsere 100 millioner elbiler i året de første 14 årene frem til 2050, fordi disse uansett må byttes ut før 2050. Men da det ser ut til at veksten i antall biler på verdensbasis øker med omkring 80 millioner biler pr. år så vil man nok fra 2035 måtte produsere 200 millioner elbiler i året og øke dette tallet med 100 millioner hvert år. Forutsatt at bilene varer i 15 år i snitt, og det er igjen sannsynligvis ønske- tenkning. Det er jo bare å sette 10 års snittskrotealder i regnestykket istedenfor 15 år og se.

Forøvrig har markedsandelen for elbiler ifølge IEA økt med 0,2% pr. år de siste årene, og med lineær vekst vil i så tilfelle det gå til år 2507 (97,3% / 0,2% pr. år) før elbilene har tatt over.

Legg så til dette at økningen på 0,2% i 2020 ikke hadde med økning i produksjon, men massiv nedgang i produksjonen av ikke-elbiler pga. koronasituasjonen. Å forutsette at nedgangen skal fortsette fremover forutsetter også nye verdensvide panikker. Etterhvert vil imidlertid bilparken uansett eldes og så vil bilsalget måtte gå oppover igjen. Men elbil-fabrikkene glimrer med sitt fravær.

Modeller er ikke virkelighet
Det hender at det er stor forskjell på modeller og virkelighet. Det så vi i Texas for noen dager siden da den største staten i verdens mest teknologiske land mistet strømmen. Solpaneler ble dekket av snø og vindturbiner frøs fast. Baselasten i nettet var for det første ikke i stand til å tåle igangsettelsen da den massive blackouten begynte, og for det andre fantes det ikke nok utbygget baselast fra trygge kilder til å ta unna for det massive tapet av upålitelig solenergi og enda mer upålitelig vindenergi.

Hverken vindturbiner eller solpaneler gir fornybar energiproduksjon.
I løpet av kort tid, kanskje 15, 20 eller 25 år, er de utrangerte og har blitt til et ufattelig søppelproblem. Det er meg et mysterium at man kaller slike forferdelige inngrep i naturen for «bærekraftige», «fornybare» eller «grønne». De er ingen av delene, og det trenger man ikke fagfellevurdert forskning for å se.

Olje, kull og naturgass derimot er fornybare. CO2 i atmosfæren fanges inn av havet, blir til kalsiumkarbonat og kvernes inn under jordskorpen. Så slipper den ut i form av forbrenning av olje, gass og kull, og blir til plantemat. Plantene vokser og trives med øktCO2– nivå, og blir til mat til flere dyr og mennesker. Planetens plante- og dyreliv blir enda mer fornybart takket være økt CO2.

Det virkelige grønne skiftet er her allerede.
CO2 er den viktigste medspilleren.
Siden satellitter begynte overvåkningen av jorden i 1979, kan man observere at det grønne dekket av jorda har økt med 15-20% til nå.

I 2013 kom en australsk vitenskapelig forskningsstudie frem til at satellittdata for fire større regioner på jorda viste 11 % økning i det grønne dekket i perioden 1982-2010.

I 2015 kom NASA med en ny studie hvor man konkluderte med at CO2 hadde 70 prosent av skylden for en signifikant økning i det grønne dekket over hele jorden siden 1982. Økningen var like stor som to ganger arealet til USA .

Og i 2019 kom NASA med enda en studie som viste at ambisiøs treplanting i India og Kina var med på å gjøre planeten grønnere. Ifølge studien bidro disse landene til 1/3 av økningen, som fra 2000 til 2019 var 5% eller like stort som regnskogens areal i Amazonas. I India og Kina alene har de på de siste 20 årene økt produksjonen av korn, grønnsaker og frukt med 35-40 prosent takket være at de har tatt bedre vare på miljøet, og CO2 er den viktigste medspilleren.

Men overhodet å bry seg med
ikke fornybare vindturbiner og solpaneler
er, som Predikeren sier, kun «Tomhet og jag etter vind».

Framheva bilde:
Snødekt solcellepanel i sol
november 2023, 

Oslo rundt 150 m. o. h.
Foto: OBB/Politikus

Sist oppdatert 25.11.2023 kl 21.50.