Dette er et innlegg fra Knut Antonsen sendt ut i en epostgruppe, og trykt i Klassekampen 11. november. Antonsens utgangspunkt var en artikkel av Ådne Naper i Klassempen 07.11 med overskrift «Vannkraftens verdi vannes ut», med ingress «Regjeringen ønsker grønn industri, men trekker teppet vekk under vårt største konkurransefortrinn». Antonsen mener at Napers artikkel var opplysende, men han mener at det mangler to aspekter som han derfor vil framheve.
Innlegget er gjengitt her med Antonsens tillatelse, og med uthevinger av Politikus.
Knut Antonsen:
Poenget mitt er følgende:
Den kraftkrevende industrien vi har i Norge,
drevet med elektrisitet fra vannkraft
er det nærmeste vi noen gang kommer grønn industri.
Det er en gavepakke til verden, selv om de forurenser en del lokalt.
Å strupe disse smelteverkene med høye strømpriser
er så kortsiktig og uforstandig tenkt
at en må være politiker for å forstå det.
De store smelteverkene vi har i Norge kalles kraftkrevende industri nettopp fordi denne type industri krevet ekstremt mye elektrisk kraft. Spørsmålet er så: hvorfor har vi kraftkrevende industrien i Norge? Råvarene som smeltes her er jo ikke fra Norge. De er heller ikke kortreiste, men kommer fra land langt borte. Aluminiumsoksyd, manganmalm kommer gjerne fra gruver i Syd-Amerika og Afrika. Grunnen til at disse råvarene sendes hele veien til bunnen av norske fjorder er nettopp den billige elektriske vannkraften fra norske fossefall.
Det kreves enorm elektriske energi for å smelte aluminiumsoksyd om til råaluminium eller manganmalm om til mangan. Nettopp derfor har de store utenlandske metallselskapene plassert smelteverkene i Norge. I tillegg kommer at denne krafta er verdens reneste og mest miljøvennlige kraft (dvs. etter at kraftutbyggingen er ferdig).
Hvis disse smelteverkene skulle ligge andre steder i utlandet der de ville måtte drives med energi fra gass-, olje- eller kullkraftverk, kan man jo regne hva CO2 utslippene ville være.
Poenget mitt er følgende: Denne kraftkrevende industrien vi har i Norge, drevet med elektrisitet fra vannkraft er det nærmeste vi noen gang kommer grønn industri. Det er en gavepakke til verden, selv om de forurenser en del lokalt. Å strupe disse smelteverkene med høye strømpriser er så kortsiktig og uforstandig tenkt at en må være politiker for å forstå det.
Et annet interessant aspekt med den kraftkrevende industrien er at Norge helt fra første smelteverk i all hovedsak har drevet med eksport av elektrisk kraft. Ikke eksport av aluminiumsbarrer/ råaluminium eller mangan som vi liker å tenke. Råvarene kommer inn til Norge fra gruvene langt borte fra, blir smeltet om her med vår vannkraft og blir sendt ut igjen til verdensmarkedet. Smelteverkene i Norge er med få unntak eiet av store internasjonale foretak.
Altså: Norge har mange tiår hjulpet og hjelper det industrialiserte Vesten gjennom vår kraftkrevende industri med billig, ren og grønn elektrisk kraft til en industri som lokalisert andre steder ville vært en absolutt klimaversting.
Så til Støre: Forstå hva det dreier seg om og slutt å kødde med smelteverkene.
Framheva bilde:
Sunndalsøra og munningen til Driva.
Utsyn frå Litjkalkinn (1 389 moh).
Foto: Carl S. Bj.
