Blant dem som vil erstatte kapitalismen som samfunnssystem, er det et vell av retninger og nye splittelser. Trotskismen etter sitt forbilde Leo Trotsky er sterkt imot at det er mulig å skape sosialisme i ett land. Sosialismen kan kun gjennomføres i hele verden samtidig. I hele verden kaller retninga seg i dag for Den fjerde internasjonalen. De er imot statene og statsgrensene.
I Norge har retninga vært ubetydelig, men hadde et tilsynelatende oppsving på begynnelsen av 2000-tallet med et politisk budskap som var å markere seg sjøl med egne plakater i enhver politisk markering; Internasjonale sosialister, IS. De ga opp, og de fleste av de få gikk inn i Rødt da det blei stifta i 2007. 
I Tyskland kaller partiet seg Sosialistisk likhetsparti, SGP, «en seksjon av den fjerde internasjonale». De stilte til valg til forbundsdagen i 2021, og fikk 1 417 stemmer av 47 millioner avgitte stemmer, 0,03 promille. 
De har kommentert og kritisert programmet til det nye tyske partiet Bündnis Sarah Wagenknecht (BSW), som etter SGPs mening «opponerer ut fra et høyreorientert, nasjonalistisk perspektiv». SGPs kritikk av BSW vil nok glede svært mange av SVs og Rødts medlemmer, særlig kritikken mot at BSW ikke ser på migrasjon som løsninga på verdens fattigdomsproblem.
SGPs kritikk gjengis her fra deres nettside, med deres norske oversetting, bortsett fra en kort innledning. Uthevinger i teksten er gjort av Politikus.

Politikus,
Red. Ove Bengt Berg

Det sosialistiske rettferdighetspartiet:

…

Grunnleggingen av partiet finner sted midt i den dypeste sosiale krisa i Forbundsrepublikkens eksistens. Partiene som i mange tiår har dominert tysk politikk mister raskt oppslutning, mens antallet streiker og protester stiger. Stadig flere leter etter måter å slåss for deres interesser utenfor den etablerte parlamentariske politikken.

Sahra Wagenknechts initiativ er rettet mot dette fenomenet. Det nye partiet skal forhindre at opposisjonen mot sosial tilbakegang, fattigdom, krig og undertrykking skal utfordre den kapitalistiske samfunnsordenen og forenes med den internasjonale arbeiderklassens kamper. BSW opponerer ut fra et høyreorientert, nasjonalistisk perspektiv mot perspektivet for den sosialistiske verdensrevolusjonen, som forfektes av Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party.

Amira Mohamed Ali berettiget grunnleggingen av partiet på den føderale pressekonferansen, der hun hevdet at «mange mennesker i vårt land har mistet tillit til politikken» og «føler seg ikke lenger representert av noen av de eksisterende partiene». Stifterne ville ikke sitte stille og bare se at «flere og flere mennesker i skuffelse vender seg bort fra demokratiet, og ikke lenger går til valgurnene».

Wagenknecht-partiet avviser klassekampen åpent og erklært. Alle partiets skrifter og ytringer er gjennomsyret av en sneversynt nasjonalisme. Det er ikke én eneste referanse å finne til den internasjonale arbeiderklassens kamp – pensjonsprotestene i Frankrike, streikene i den amerikanske bilindustrien, eller massedemonstrasjonene mot krig.

Det er heller ingen omtale av lønnsstreikene i postvesenet, på jernbanene og i de offentlige tjenestene i Tyskland, som i tiltakende grad tar form av et opprør mot fagforeningene. Et av det nye partiets erklærte mål er å styrke fagforeningene og fabrikkrådene, som spiller en nøkkelrolle i å splitte arbeiderne og undertrykke klassekampen. Som disse etterstreber Wagenknecht-partiet et korporativt samarbeid mellom fagforeninger, næringslivsforeninger og staten.

I kontrast til Die Linke og andre pseudo-venstre-partier, som skjuler deres høyreorienterte politikk bak et slør av «venstreorienterte» og «sosialistiske» fraser, forfekter Wagenknechtpartiet åpent markedet, konkurransen og den private eiendomsretten. På pressekonferansen avviste Wagenknecht indignert beskyldninger om at hun ønsket en «statsøkonomi à la DDR [tidligere Øst-Tyskland]». Hennes mål er «et rettferdig meritokrati, med mer konkurranse og sterke små og mellomstore selskaper».

Grunnleggingsmanifestet klager over sosiale onder, sosial ulikhet og pengenes makt: «Et samfunn der de mektigste aktørene kun drives av motivasjonen å gjøre mer penger ut av penger fører til økende ulikhet, ødeleggelsen av vårt naturlige levebrød og krig.» Wagenknecht-partiet avviser imidlertid strengt enhver innblanding i den kapitalistiske eiendomsretten, og sågar eksproprieringen av banker og selskaper.

Det forlanger ikke engang den slags mindre tiltak som tidligere fantes i ethvert sosialdemokratisk program, som innføringen av formuesskatt eller hevingen av toppskattesatsen. I stedet snakker manifestet bare i generelle termer om et «rettferdig skattesystem som avlaster lavinntektsborgere og forhindrer storselskaper og svært velstående enkeltindivider fra å unndra seg deres rettmessige del av samfunnsfinansieringen». Ordlyden er så vag og uforpliktende at selv finansminister Christian Lindner fra Fri-demokratene (FDP) kunne si seg enig i den.

Wagenknecht-partiet ønsker ikke å avskaffe kapitalismen. Partiet lover i stedet å forvandle det 21. århundres senile kapitalisme til en dynamisk ungdommelighet gjennom alle slags mirakelkurer. Det vil fornye tysk kapitalisme ved å frigjøre den fra avhengigheten av USA, og bidra til at konkurranse og ytelsesprinsippet igjen slår gjennom. BSW lover en retur til 1950-tallets økonomiske politikk og 1970-tallets avspenningspolitikk, som om historiens klokke kan skrus tilbake.

Det første kapittelet i grunnleggingsmanifestet, «Økonomisk fornuft», er en lovsang til industrien, småbedrifter og det frie markedet. «Vi streber etter en innovativ økonomi med rettferdig konkurranse, godt betalte og trygge jobber, høy andel av industriell verdiskaping, et rettferdig skattesystem og en sterk middelklasse», heter det. «Tysk industri er ryggraden i vår velstand og må bevares.»

Siden «mange markeder ikke lenger fungerer» på grunn av at antitrustmyndighetene har mislyktes, skal «dominerende storselskaper» og «overveldende finanskonsern» brytes opp og deres markedsmakt begrenses. Betegnende nok nevner manifestet bare amerikanske selskaper: Blackrock, Amazon, Alphabet, Facebook, Microsoft og Apple. Wagenknecht-partiet har ingen innvendinger mot tyske storselskaper og finanskonsern. Sistnevnte skal styrkes på bekostning av deres rivaler. «Vi trenger framtidige finansmidler for å promotere innovative innenlandske selskaper og oppstartsbedrifter, og ikke subsidier for milliarder av dollar for utenlandske selskaper,» heter det i manifestet.

Det andre kapittelet, «Sosial rettferdighet», er ikke rettet mot de breie massene av den yrkesaktive befolkningen, men underbygger snarere den gamle illusjonen om en vekst og oppgang uten begrensninger. Det forfekter ikke det sosialistiske kravet om sosial likhet, men forfekter derimot «et rettferdig meritokrati med reelle like muligheter». Det beklages at «løftet om den sosiale markedsøkonomiens framgang» ikke lenger gjelder, og forlanger at «personlig velstand ikke må være et spørsmål om sosial opprinnelse, men et resultat av flid og individuell innsats».

Bak dette programmet av småborgerlige illusjoner ligger en nasjonalistisk og militaristisk politikk.

Kapittelet «Fred» er en knapt tilslørt bønn om krig og gjenopprusting. Det opponerer mot «løsning av konflikter med militære midler», men framfor alt fordi slike operasjoner for tiden foregår hovedsakelig innenfor rammeverket av den USA-dominerte NATO-alliansen.

Dersom gjenopprustingen tjener tyske interesser går Wagenknecht-partiet inn for den. «Bundeswehr (den tyske hæren) har som oppgave å forsvare vårt land», heter det i manifestet. «Hæren må være tilstrekkelig utstyrt for denne oppgaven». Partiet tar til orde for «en selvsikker politikk, som … er basert på innsikten at amerikanske interesser noen ganger er vesensforskjellige fra våre». Målet er «et uavhengig Europa av suverene demokratier i en multipolar verden», som forhindrer at Europa blir knust «mellom USA og den nye maktblokka rundt Kina og Russland».

Da hun på pressekonferansen ble spurt om Midtøsten-konflikten støttet Wagenknecht Israels genocidkrig mot palestinerne. «Selvfølgelig har Israel rett til å forsvare seg mot de brutale angrepene fra Hamas,» sa hun. «Ingen rasjonell person kan se det annerledes.»

Hun er imidlertid bekymret for at konflikten vil fortsette å eskalere, og håper «at mer gjennomtenkt handling vil få overhånd». Som en begrunnelse for hennes forhåpning refererte hun til uttalelser fra USAs president Joe Biden, som har forsikret israelerne om hans fulle støtte og allerede har sendt to hangarskip til regionen for å utvide krigen mot Iran.

Manifestets siste kapittel, «Frihet», består av to avsnitt, som begge er rettet mot demokratiske friheter.

Det første avsnittet advarer mot trusselen mot friheten som utgjøres av «Kanselleringskultur» og «politisk autoritarisme med forehavende å ville belære folk og regulere deres livsstil eller språk». Den massive gjenopprustingen av politi- og sikkerhetsapparatet nevnes imidlertid ikke, av den enkle grunn at Wagenknecht i likhet med Die Linke støtter politibevæpningen.

Det andre avsnittet sikter på flyktninger og migranter. «Sameksistensen av forskjellige kulturer» kan faktisk være «en berikelse». Det gjelder imidlertid bare «så lenge tilstrømmingen forblir begrenset til en størrelsesorden som ikke overvelder vårt land og dets infrastruktur». Migrasjon er «ikke løsningen på fattigdomsproblemet i vår verden».

Wagenknecht var enda mer eksplisitt på pressekonferansen. «Ukontrollert immigrasjon under etiketten ‹asyl› må for enhver pris stoppes, fordi den overvelder vårt land fullstendig,» forklarte hun, og gjorde dermed flyktninger til syndebukker for den sosiale krisa. Med tanke på mangelen på boliger, lærere og pedagoger er det fullstendig uansvarlig å tillate immigrasjon.

Dette viser partiets orientering spesielt tydelig. Det erklærer ikke krig mot finansoligarkiet og byråkratene, men mot flyktninger! Wagenknecht ønsker ikke å stoppe de brutale krigene og få slutt på fattigdom, men ønsker i stedet å kanalisere opposisjonen inn i høyreorienterte og nasjonalistiske kanaler. Til dette håper hun å kunne mobilisere eiere av småbedrifter og selvstendig næringsdrivende som blir knust under det globale markedets press.

Arbeidere må resolutt avvise dette frastøtende prosjektet. Den eneste måten å slåss mot krig og ulikhet er å bygge en internasjonal bevegelse mot kapitalismen. Dette perspektivet er representert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dens tyske seksjon, Sozialistische Gleichheitspartei (SGP).