I London sa Tariq Ali denne uka at det pågående drapet på palestinere utvilsomt er et folkemord. For hver nye bombenatt nærmer Israels seg en internasjonal fordømmelse for nettopp dette – et ord som mange har vegret seg for å ta i bruk mot den jødiske staten. Fra Arendal via Istanbul og Paris til New York reiser en tsunami av protester seg mot Israels framferd.
Utenriksminister Barth Eide sa lørdag at Israel er i ferd med «å brenne opp» sympatien landet har hatt internasjonalt og statsminister Støre er skarpere i kritikken av Israel enn han noen gang har vært. Til NRKs Helgemorgen søndag hevdet han: «Det heter i folkeretten at det må være forholdsmessig. Det skal tas hensyn til sivile, og det er humanitærretten helt klar på. Jeg mener at den streken er langt overgått nå», sa statsministeren og supplerte: «… jeg mener det er klart i strid med det vi kaller krigens regler eller humanitærretten.»
Mens EU denne uka viste sin komplette irrelevans som global aktør ved å holde noe som minnet om et fire timer langt språkseminar om bruken av «humanitær pause» i entall eller flertall, dør henimot tusen for hvert nattlige bomberaid som IDF [Isreals militære styrker] utfører mot et mørklagt Gaza. Her hjemme har Rødt og SV, som Spanias statsminister, krevd våpenhvile. Men alle anklager mot brudd på folkerett og krigens regler til tross, ordet folkemord er ikke tatt i bruk av de norske venstreside-partiene som nærmest er grunnlagt på solidaritet med det okkuperte palestinske folket.
Det sitter uhyre langt inne for vestlige ledere å bruke folkemord-anklager mot Israel, en statsdannelse som har hele sin berettigelse knyttet til et av de største folkemordene, Holocaust. Men nettopp dette historiske traumet ser nå ut til å kjøre Israel inn i internasjonal isolasjon, drevet av ledere med hevn i blikket – blinde for de konsekvenser deres krig kan få for både regionen og den geopolitiske stabiliteten.
«Hver eneste frigjøringsbevegelse blir angrepet for dette»
600 mennesker samlet seg på et møte i regi av sosialistpartiet SWP i London torsdag for å høre Tariq Ali, den pakistansk-britiske livslange revolusjonære marxisten, snakke om Gaza. Blant innlederne var også den israelske historikeren Ilan Pappé og den palestinske forfatteren Refaat Alareer. Tariq Ali sa blant annet:
– Da jeg hørte at Hamas bestemte seg for å gå inn og si til israelerne: «Her er vi, kom deg ut av vårt territorium, opphev beleiringen», ble jeg faktisk veldig glad. Det betyr ikke at jeg satte pris på at sivile døde noe sted. Jeg tenkte på Vietnamkrigen — pressen rapporterte om bombing av en kafé i Saigon, som da ble kontrollert av amerikanerne. Vietnamesiske motstandsfolk svarte og sa: «Ja, vi gjorde det. Alle stedene vi har bombet blir brukt av amerikanske soldater. Vi liker ikke å drepe sivile, men hvis USA forlater Vietnam, vil vi slutte å bombe disse stedene.» Det samme gjelder Algerie-krigen. Jeg anbefaler dere å se filmen The Battle of Algiers, en av de mest strålende vestlige filmene som noen gang er laget om antiimperialisme. Det viser hvordan en nasjonal frigjøringsbevegelse er.
– I den ene delen blir en motstandsmann spurt om hvorfor de bombet kafeer der franske familier ble drept. Han svarte at de, motstanden mot okkupasjonen, ville være mer nøyaktige hvis franskmennene ga dem et luftvåpen. Hver eneste frigjøringsbevegelse blir angrepet for dette. Det er ikke noe likhetstegn mellom Israel og Palestina. Israel er en atomstat som har blitt bevæpnet av USA og dets allierte. Vestlige makter har gitt dem rett til å bombe når de vil, enten på Vestbredden eller Gaza.
– Men første gang den palestinske motstanden bestemmer seg for å slå tilbake, har det vært fullstendig vestlig fordømmelse. Men det er ingen kritikk i Palestina, heller ikke på gatene i Kairo eller Rabat i Marokko. Heller ikke i Jordan, hvor kongen og dronningen holdt offentlige taler som du aldri ville hørt fra noen vestlig politiker. De krevde at beleiringen ble avsluttet. Vi snakker om et monarki i Jordan som sier dette. De følger de 500 000 menneskene som protesterte i gatene i Amman. Men landene kjøpt opp av USA, spesielt president Sisi i Egypt, vil ikke gjøre noe fordi framtida deres avhenger av amerikanske penger. Den egyptiske hæren er kjøpt, så den gjør absolutt ingenting.
«Det ligner ikke Holocaust – men det er folkemord»
– Folk sier at det som skjer i Gaza ikke er folkemord. Nei, det er ikke folkemord i den skalaen kongoleserne ble påført av belgiere – det største folkemordet i det 20. århundre. Det er ikke et folkemord som armenerne i første verdenskrig. Det ligner ikke på folkemordet under Holocaust — mordet på jødene — under andre verdenskrig.
– Men dette drapet på palestinere er utvilsomt folkemord. Ikke betvil det – alle våre politikere vet det. De kan ikke nekte for det. De sier, men hva kan vi gjøre med det? Her er et eksempel på hvordan det kan avsluttes. I 1957 okkuperte Israel Gaza og begikk mange grusomheter. Den amerikanske presidenten, general Eisenhower, kalte inn israelerne og sa: «Jeg vil ha dere ut av Gaza i løpet av de neste to ukene» og sa deretter: «Hvis dere ikke kommer dere ut av Gaza, vil vi innføre sanksjoner mot Israel». Israelerne dro. USA, uten hvem denne krigen ikke kunne utkjempes, kunne stoppe krigen. Men det vil ikke fordi Israel er for verdifullt for dem, sa Tariq Ali i talen sin.
Motstanden bare vokser – here, there and everywhere
For hver helg som går etter terroranslaget fra Hamas mot Israel 7. oktober, har den internasjonale motstanden bare økt. Mest oppsiktsvekkende er kanskje den store anti-israelske motstanden i USA, også blant yngre jøder i det tradisjonelt mest Israel-vennlige landet i verden. Okkupasjonen av Grand Central Station i New York fredag med arrestasjon av flere hundre yngre jødiske newyorkere, er i så måte en oppsiktsvekkende vending i amerikansk opinion.
Fra Berlin til Bagdad, fra Karachi til Kerala hvor det meldes om 100.000 på gatene i går, fra London med anslag fra noen hundre tusen til en halv million og Istanbul hvor president Erdogan anklaget Israel for massakrer og hevdet han samlet 1,5 millioner, over alt reiser motstanden seg. I Arendal samlet Palestinakomiteen flere hundre folk i snø og sur sørlandsvind til hovedparolen «Stopp okkupasjon! Stopp folkemord!» Det er ordet som er på stadig fleres lepper i disse dager.
I en artikkel i det britiske tidsskriftet New Left Review skreiv Sai Englert en artikkel den 16. oktober med tittelen Impending Genocide. Det kan oversettes til «i påvente av folkemord», og refererte blant annet til den israelske forsvarsminister Yoav Gallant som omtalte sine fiender i Gaza som «human animals».
Israels framferd mot befolkningen i Gaza bærer alle tegn på et overlagt folkemord, inkludert langvarig stenging av vann, drivstoff, elektrisitet og mat for dette utendørsfengslets 2,3 millioner innbyggere. Nå kan det internasjonale samfunn i tilføye «stenging av mobilnett» og «total mørklegging før angrep iverksettes», pluss avskjæring av FNs og andre humanitære organisasjoner mulighet til å drive hjelpearbeid som tillegg til tidligere brutale kriterier for å oppfylle FNs folkemordskonvensjon.
Det skjer et folkemord for våre øyne. Nå må det sies høyt!
Framheva bilde:
I snø og tidlig sur sørlandsvinter
markerte palestinavenner i Arendal lørdag
sin avsky mot Israels brutale krig i Gaza.
Hovedparolen var «Stopp okkupasjon! Stopp folkemord!»
Foto: Lisbeth Raanes Hansen.
Politikus:
Mesteparten av Israels nåværende areal er okkupert og folkerettsstridig og underkjent av FN. Det får følger for påstanden om «Israels rett til å forsvare sitt land». Det er faktisk ikke deres land, det er okkupert! Det skriver et medlem i den epostgruppa Fjermeros sendte innlegget sitt til. Politikus har ikke fått kontakt med forfatteren i den epostgruppa, og hens innlegg gjengis derfor her anonymt. Hen skriver:
Vi må ikke glemme realitetene bak alt dette. Hele det området som nå kalles Israel er okkupert land, alene bortsett fra de eiendommene som jøder kjøpte av palestinere før sionistene proklamerte staten Israel i 1948. Landet er stjålet fra de opprinnelige eierne som enten ble drept eller jaget i landflyktighet under tyveriet. Dette tok form av etnisk rensing gjennom massakre på befolkningen; Nakba. At landene i vesten har godkjent dette gjør ikke dette tyveriet lovlig og rettferdig. Det vil selvfølgelig heller aldri bli akseptert av de opprinnelige eierne som i generasjoner nå har levet i flyktningeleire under kontinuerlig terror og undertrykkelse av tyvene. At jøder og sionister bosetter seg med sin familie på andres eiendom, gjør dem ikke til uskyldige selv om de er sivilister. Enhver som stjeler en eiendom og okkuperer den, må regne med at eieren kanskje kommer tilbake en dag og at han kanskje er ganske forbannet på okkupanten. Det er åpenbart at regimet i Israel utnytter angrepet fra Hamas til å fortsette Nakba som de begynte i 1948. De vi ha palestinerne ut av Gaza. De forsøker å jage dem ut i ørkenen i Sinai.
Regimet i Israel er basert på vold og undertrykkelse. De har ingen respekt for rettsprinsipper. Vi i gatene i Norge eller i London har ingen innflytelse på disse menneskene. Men vi burde ha innflytelse på våre egne regjeringer slik at de blir tvunget til å føre en anstendig politikk overfor røverstaten. Norge og resten av vesten var rask med å innføre sanksjoner mot Russland. Vårt krav må være omfattende sanksjoner mot Israel helt inntil de gir alle palestinere fulle borgerrettigheter i det opprinnelige Palestina. Først da kan landet kalles et demokrati.
Nordahl Grieg sa at skaper vi menneskeverd, skaper vi fred. Og omvendt, skaper vi urettferdighet og apartheid, skaper vi ufred og krig.
En annen kommentator mente i tilknytning til denne kommentaren at et krav om fullstendig oppløsning av Israel i dag virker lite sannsynlig å oppnå. Et mer realistisk mål er at Israel måtte tilbake til de grensene som FN godkjente i sitt første vedtak i 1947. Det ville være vanskelig nok å få USA til å gå med på, mener denne kommentatoren.
