Tirsdag 5. september, starter Høyesterett behandlinga av Nei til EU sin anke om lovligheten av Stortingets tilslutning til Acer. Den tilslutning som overlater prissettinga av strømmen til et EU-organ. Dette er åpenbart en grunnlovsstridig oppgivelse av norsk råderett over en viktig nasjonal ressurs. Er dette da ei sak som bør avgjøres av en juridisk konservativ elite som høyesterettsdommerne eller gjennom politisk massemobilisering? Nei til EU har, om de har forsøkt, mislyktes i å mobilisere en sterk opinion mot ACER-vedtaket. I stedet satser Nei til EU på en omkamp i rettssalene. Det er å avpolitisere demokratiske politiske kamper. 

Av Ove Bengt Berg,
redaktør av Politikus.no

Sjølsagt er det et nasjonalt overgrep å inngå ACER-avtalen og derfor bør Nei til EU vinne denne saka i Høyesterett, sjøl om de har tapt både i tingretten og i lagmansretten. Men det gjør de neppe.

Bevisst salg av Norge

Det er EU-tilhengernes drøm for å underkaste Norge fullstendig under EU. Å gå så langt som å gi fra seg kontrollen over Norges viktigste nasjonalressurs, vannkrafta, er det drøyeste hittil. Kontroll over vannkrafta og elektrisitetsproduksjonen er nødvendig for næringslivet vårt, produksjonen og for alminnelig velferd for innbyggerne våre. Det var en kamp som de pengesterke anasjonale tapte for over 100 år sia. ACER-avtalen blei innført med noe som ikke kan sies å være annet enn en bevisst løgn, gitt at Høyre og Ap har kunnskapsrike ledere: Nemlig vi nasjonalt skulle overholde kontrollen over vannkrafta og at strømmen ikke skulle bli dyrere. 22.03.2018 la Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre ut på Facebook sitt og Aps syn på tilslutninga til Acer. Støre skreiv at

«jeg vil på det sterkeste si at Arbeiderpartiet ville aldri på vilkår gått med på en avtale som hadde slike konsekvenser». Konsekvensene Støre snakka om var kritikken ved å slutte seg til Acer «setter eierskapet til energiressursene våre i spill, overdrar suverenitet til å styre dem til EU og at energiprisene vil stige».

Men det er akkurat det som har skjedd. Det er å nedvurdere Støres og Høyres politiske forståelse for vannkraftas betydning at de ikke visste hva de gjorde. Det vil si at Støre løy.

Hvor nyttig er Nei til EU?
Det politiske arbeidet Nei til EU driver, målt på de politiske resultatene mot det viktigste EU-spørsmålet i Norge, om EØS-avtalen, er ikke godt nok. Det viser stortingsvedtaket om ACER-tilslutninga. Da blir det fristende å sitte foran tastaturet på kontoret og prøve å overtale den høyreorienterte eliten i Høyesterett.

Stortingsvedtaket om EU er på alle måter helt i strid med norske interesser og derfor også klart i strid med Grunnloven. Mobilisering av folk på gatene med demonstrasjoner og politiske streiker landet over var fraværende. Bare en elitemarkering foran Stortinget. Nå er håpet at vi skal få revansje gjennom Høyesterett for tapet av politisk tilslutning i Stortinget og utafor. Det er et sjansespill. For det sannsynlige, at Høyesterett velger å ikke overstyre Stortingets flertall, hvordan vil den politiske situasjonen være for EØS-motstanden da? Med Høyesteretts stempel på at Stortingets vedtak om underkastelse av EU er i samsvar med Norges grunnlov?

Sjøl om Nei til EU får medhold, hvor mye betyr det? Samene fikk medhold i Fosen-saken, men hvor mye bryr regjeringa seg om det? ESA-utvalget, det utvalget som på vegne av EU er nedsatt for å passe på alle alle EU-vedtak blir fulgt, vil helt sikkert si at Høyesterett avvisning av Stortingets vedtak er i strid med EØS-avtalen. I ESA sitter de mest ekstreme underdanige EU-tilhengerne i Norge. De er «mer katolske enn Paven», og sørger for at Norge, som ikke-medlem, er mer underdanig overfor EU enn noe annet EU-land. Den underdanigheten sier også noe om nytten ved Nei til EUs politiske arbeid.

«Folkestyrets forvitring og politikkens retrett»
Dette viser at det er feil å erstatte politisk kamp med juridisk kamp gjennom rettsvesenet. Rettsliggjøring som Maktutredninga i 2003 skreiv om, som er en amerikansk skikk, er å avpolitisere og dermed avdemokratisere Norge. Det er å støtte innføringa av et overhus over Stortinget, et høyreorientert overhus rekruttert fra Norges høyreorienterte elite.

Politiske vedtak skal ikke som i USA avgjøres i domstolene. Politisk massemobilisering er fortsatt det eneste som kan stanse elitens makt. Politiske saker kan bare vinnes gjennom politisk kamp. Å føre politisk kamp over til rettssalene, er et beklagelig eksempel på det maktutredninga fra 2003 hevda: «Folkestyrets forvitring og politikkens retrett».

Nei til EU og Industriaksjonen prioriterer ikke EU-kampen
På en demonstrasjon mot strømprisene og ACER, gjorde en representant for Industriaksjonen, Boye Ullmann, det til et viktig poeng at Industriaksjonen ikke hadde noen mening om norsk medlemskap i EØS. EØS-medlemskapets helt avgjørende betydning for at Norge gjennom ACER har mista kontrollen over vår nasjonale energiressurs, skulle skjules. Nei til EU har også et omfattende politisk program som et politisk parti med etter eget utsagn et «verdigrunnlag både når det gjelder syn på krigen i Ukraina, syn på flyktninger og andre kulturer, og syn på klimaendringene». Trenger virkelig motstanden mot norsk EU-medlemskap og arbeidet mot EØS-avtalen så mange andre politiske spørsmål å ta stilling til, å binde seg til?

Senterpartiet og SV prioriterer ikke nei til EU/EØS
Verken Senterpartiet eller SV prioriterer kampen mot underkastelsen av EU i regjeringsforhandlinger. Begge godtar for å være med i eller støtte en regjering med AP, at det Høyres/Aps EU-politikk som skal ligge til grunn for det samarbeidet.

Framheva bilde: Foto: OBB/Politikus. 
Fra en demonstrasjon foran Stortinget
21. januar 2021.