Mattias Desmet om nobelprisvinner John Clausers uttalelse

«Klimadiskursen er en farlig korrumpering av vitenskapen».
Om å hindre kritiske stemmer.

Del:

Det er ikke vitenskap å påstå at du har flertallet på din side, fakta blir ikke avgjort med avstemninger. Galileo Galilei hadde rett mot paven, fødselslegen Ignaz Semmelweiss hadde rett mot alle andre leger og Ibsens «folkefiende» dr Stockmann hadde også rett mot alle andre. I 20 år hadde «alle» rett om Viggo Kristiansens påståtte handlinger.
Vi burde lære å lytte til dem som kommer med innvendinger, som kommer med noe nytt. Også i vår ensretta tid. Den norske nobelprisvinneren i fysikk, Ivar Giæver, sier imot det dominerende klimasynet, og nå går siste års nobelprisvinner i fysikk, John Clauser, ut mot hvordan klimadiskusjonen føres: «Klimadiskursen er en farlig korrumpering av vitenskapen».
26.06.2023 skreiv Aftenpostens tidligere redaktør Harald Stanghelle en kronikk i Aftenposten om sin bekymring for «absoluttenes renessanse», omtalt på Politikus

Belgieren Mattias Desmut, professor i klinisk psykologi i Gent, som har skrivi boka Totalitarismens psykologi, skreiv 14.08.2023 denne kommentaren til Clausers uttalelse. Det dreier seg om å hindre kritiske stemmer. Desmut har lagt denne ut på sitt nettsted for videreformidling og legges her ut med hans tillatelse. 

Red. Politikus

Mattias Desmut:

Dr. John Clauser, Nobelprisvinner i fysikk i 2022, kom nylig med en oppsiktsvekkende uttalelse: Klimadiskursen er en farlig forvanskning av vitenskapen som truer verdensøkonomien og velferden til milliarder av mennesker. Brystet mitt åpnet seg og fyltes med ny lettelse da jeg leste disse ordene.

Det er ikke det at jeg synes vi skal velte oss i uhemmet komfort og luksus og fly til Barcelona for å klippe håret. Stillheten i naturen er mer verdt for meg enn en Bugatti. Jeg elsker den friske fjelluften mer enn den mest delikate parfyme, det myldrende lyset i skumringen mer enn glitteret og glansen fra alle verdens byer til sammen.

Og det er ikke det at jeg ikke vet at det finnes tusen andre forskere for hver John Clauser. Nobelprisvinner eller ikke, John Clauser er et unntak. Mot ham står konsensus i det akademiske miljøet.

Men hva er denne konsensusen egentlig verdt? Er den et resultat av genuin lidenskap for kunnskap? Eller er den snarere et resultat av en utbredt massedannelse blant akademikere, frykt for stigmatisering («klimafornektelse»), tørst etter forskningsressurser og kanskje til og med en viss glede ved å spre dommedagsbudskapet?

I tillegg til disse fenomenene kommer utvilsomt også den ideologiske dominansen til globalistiske institusjoner som FN. Klimafortellingen er i stor grad et produkt av propagandaen som disse institusjonene bruker for å fremme sin teknokratiske agenda. Ved hjelp av sin hær av «digitale førstesvarere» sensurerer FN enhver stemme som kritiserer deres ideologiske program.

Akademisk konsensus oppstår til slutt på følgende måte: De som ikke støtter den dominerende fortellinga fjernes fra «A-lista» over forskere som har innflytelse, legitimasjon og finansiering, helt til det kan sies at «alle forskere» støtter den dominerende fortellinga. Spør deg selv: Hvor sannsynlig er det at titusenvis av forskere over hele verden er enige? En slik konsensus kan bare være en kuratert konsensus [velge ut, arrangere og presentere en enighet, Politikus].

Hvor har denne typen pseudokonsensus ført oss det siste året? Jo, blant annet til en utbredt tro på at koronaviruset ville ta livet av mer enn 80 000 mennesker i Sverige innen utgangen av mai 2020 hvis landet ikke ble stengt ned, og at vaksinen ville forhindre overføring av viruset. Og hvis «woke»-diskursen fortsetter å skyte fart, vil det snart være konsensus om at det ikke er noen biologisk forskjell på en mann og en kvinne.

Ekte vitenskap kommer fra et individs mot til å bryte gjennom konsensus, ikke fra falsk respekt for «konsensus». John Clauser utførte den høyeste politiske handlingen et menneske kan utføre: å utsette seg for risikoen for sosial ekskludering ved å snakke oppriktig i det offentlige rom. Og faktisk begynte motreaksjonene og hetsen for å avlyse ham umiddelbart etter at han tok bladet fra munnen.

Avvikende meninger blir avfeid med retorikk som «de fleste forskere er enige om at ting er slik eller slik, hvorfor skulle dette ene unntaket ha rett?». Men vi kan også resonnere omvendt: Bare et engasjement for sannheten gir deg mot til å risikere å bli utstøtt av fagfeller og til og med hele din faglige anseelse.

Dessuten tar det som utgir seg for å være «klimavitenskap», i økende grad form av propaganda. Jeg misliker den nådeløse mediedekningen som fremstiller hver eneste varme dag som en klimaapokalypse, og som fremstiller menneskeskapte skogbranner og til og med den plutselige økningen i spontanaborter og blodpropp som et resultat av global oppvarming.

Fra og med neste år kan du til og med ta en mastergrad i «klimapsykologi» ved Amsterdam University of Applied Sciences. Der lærer du hvordan du får befolkningen til å engasjere seg i klimasaken. Jeg skjønner jo til en viss grad logikken i at velmenende mennesker tar en slik utdannelse: Med tanke på menneskets umettelige tørst etter komfort og luksus vil massene drive verden rett mot undergang, så det finnes ingen annen mulighet enn å manipulere massene tilbake på sporet.

Valget av propaganda er derfor på sett og vis forståelig, men ikke desto mindre ekstremt problematisk av flere grunner. For det første er den overdrevne bruken av propaganda for å redde menneskeheten selvmotsigende. Menneskets ryggrad, samfunnsveven, er ærlig og troverdig tale. Et samfunn basert på propaganda er per definisjon slutten på menneskeheten.

For det andre er de som tror at de må manipulere massene, ikke bedre stilt moralsk enn massene selv. Husker du de hundrevis av privatflyene og superyachtene på klimakonferansene der de hevda at de skulle finne løsninger på klimaproblemet?

For det tredje er den økomodernistiske løsninga på «klimaproblemet» som går igjen i FNs diskurs, ikke løsninga på problemet — den er snarere årsaken til det. Å konsentrere menneskeheten i ensartede boenheter i 15-minuttersbyer, detonere nitratbomber i stratosfæren for å blokkere sollyset, forby bønder å dyrke jorda si, gå over til insektmel og laboratorietrykt mat, plante kunstige trær for å filtrere CO2 fra luften — virker ikke alt dette farligere enn å spise en biff, spesielt fra et dyr som er oppdrettet av en liten lokal bonde, og kjøre dieselbil? I den grad det finnes reelle problemer med naturen, er det dette rasjonalistiske overmotet, som etterstreber en så kunstig verden som mulig, som er årsaken snarere enn løsningen.

Skal vi bare fortsette å gjøre det vi gjør? Som jeg sa ovenfor: Jeg mener at vi må være opptatt av menneskets påvirkning på naturen. Jeg mener for eksempel at problemet med mikroplast og plastsuppe i havene er reelt, at industrielt landbruk ødelegger jorda og at industrielt fiskeoppdrett truer livet i havene. Og når jeg er på steppen i Afrika og kjenner en hellig stillhet i lufta, blir jeg overveldet av en rystende erkjennelse av at vi i vårt «framskritt» har mistet livets essens.

Dette er den virkelige oppgaven vi står overfor: Å skille falske problemer fra virkelige problemer og finne virkelige løsninger på de virkelige problemene, hinsides økomodernismen. Det er den beste måten å gjøre propagandaen maktesløs og sikre en levelig framtid for livet på jorda og framtidige generasjoner.

Støtt arbeidet mitt – abonner her.

Oversatt fra engelsk av
Ove Bengt Berg, red. Politikus.
Uthevinger i teksten av Politikus.
Sist oppdatert 15.08.2023 kl 11.06

Framheva bilde er tatt av Alexa fra Pixabay