Joar Dalheim

Hvorfor ekstremvær
ikke er bevis på klimaendring

Del:

4. august i år sa statsminister Jonas Gahr Støre til VG.no at «uværet er en effekt av klimaendringene». Mediene dekker været «Hans» som om det er et bevis på menneskeskapte klimaendringer.
Joar Dalheim la ut et innlegg på Facebook om værrekorder som med hans tillatelse gjengis her. Dalheims poeng er at ekstremvær sånn det defineres og oppstår, ikke er et bevis på klimaendring, og heller ikke en indikasjon på klimaendring. Med utgangspunkt i statistikk og metode konkluderer han med at «Å koble vær-rekorder til en påstand om at antropogen [menneskeskapt] CO2 styrer klima er derfor mer enn søkt og må anses som en ren spekulasjon uten noe som helst kobling til vitenskap.»
Det er ingen sammenheng mellom antall ekstremvær av alle slag, som synker, og økningen av mengden menneskeskapt CO2.

Alle former for ekstremvær. Ingen sammenheng med økninga av CO2 i atmosfæren. Tabell fra Værstat.no.

Tekst i klammer er satt inn av Politikus.
Innlegget står for Dahheims synspunkter. 

Red. Politikus.

Joar Dalheim:

Dagbladet 04.08.2023

Dagbladet melder om «dramatisk rekord». Det viser seg (om dette er rett) at den nye rekorden er 20,96 grader – opp hele 0,048 prosent fra den forrige rekorden på 20,95 grader. Denne «dramatiske» økningen og «umiddelbare trusselen» tilsvarer at en person på 100 kilo legger på seg 0,048 kilo (48 gram).
Takk til Dagbladet som gjør oss oppmerksomme på den dramatiske rekorden! Mens vi rasjonelle mennesker har innsett hvorfor ekstremvær ikke er bevis på klimaendring.

Først er det greit å minne om definisjonen som ofte er brukt på klima – klima er gjennomsnittstemperatur over en periode på 30 år (i det siste har WMO, [World Meteorologic Organization], satt 10 år som minste periode for å definere klima, men logikken nedenfor blir den samme).

Legg merke til at standardavvik (variasjon) ikke inngår i definisjonen, kun middelverdi.

[En av grunnene til at standardavviket er en viktig parameter, er Tsjebysjevs ulikhet som sier at de fleste verdiene i et datasett av tilfeldige variabler vil ligge i nærheten av gjennomsnittet, hvor «i nærheten» er definert ved hjelp av standardavviket. Standardavviket ligger på det punktet hvor kurven i normalfordelingen endrer retning. Fra wikipedia.]

Men vær er stokastisk [tilfeldig, etter slump] (eller til og med kaotisk). Det betyr at det varierer selv om klima (gjennomsnittsverdien) er konstant. Faktisk er det mulig å endre standardavviket mens man beholder middelverdien, det vil i så fall endre frekvensen for ekstremvær selv med samme klima (snitt over 30 år).

Men hva kan man forvente av ekstremvær i en verden hvor både middelverdi (klima) og standardavvik er konstant?
I en slik konstant stokastisk verden vil man i et gitt område forvente en 100-årshendelse hvert 100. år (og en litt alvorligere 1000-årshendelse hvert 1000. år).

Nå vet vi at vi bare har pålitelige rekordmålinger fra 100-150 år tilbake. Det betyr at når vi får en 100-årshendelse vil media kunne presentere dette som en rekord (implisitt ligger det at dette er rekord de siste 100-150 år).

Om vi sier at det finnes 7 verdensdeler, så vil hver av disse verdensdelene i et konstant klima forvente en 100-årshendelse (og dermed rekord) hvert 100. år. Med 7 verdensdeler så vil en av verdensdelene i snitt sette en vær-rekord hvert 14. år (100/7).

Det betyr at hvert 14. år vil det i snitt settes en værrekord for en av verdensdelene. Og dette uten noe som helst endring i klima.

Om vi antar at vi har gode målinger i 200 år, vil vi trenge en 200-årshendelse for å sette rekord. Dette kan vi da forvente hvert 28. år (200/7) for en av verdensdelene.

Om media da fokuserer på 5 ulike typer rekorder (hver av dem med en frekvens på 14-28 år; varme, kulde, nedbør, tørke, vind) vil det være rekorder for en av verdensdelene i snitt hvert 3.-6. år (14/5 – 28/5).

Men vi vet jo også at verdensdelene hver består av flere land og regioner. Asia alene kan trolig deles inn i hundrevis av værsoner (soner som har ulikt vær til enhver tid).

Som en konsekvens må man forvente hundrevis av vær-rekorder i verden hvert eneste år – og dette selv i et helt konstant klima.

Flom i Mjøsa. I 1789 og 1860 gikk Mjøsa, 12 mil langt, to meter høyere enn i dag. Lenge før industrielt utslipp av CO2. Foto: OBB/Politikus.

Vær-rekorder er derfor ikke i seg selv et bevis for klimaendring. Det er ikke engang en indikasjon på klimaendring.

Å koble vær-rekorder til en påstand
om at antropogen [menneskeskapt] CO2 styrer klima
er derfor mer enn søkt og må anses som en ren spekulasjon
uten noe som helst kobling til vitenskap.

Framheva illustrasjon
er skjermdump fra Dagbladet 03.08.2023
med illustrasjon fra EUs klimaovervåkingstjeneste.

 

Oppdatert med figuren fra Værstat.no
08.08.2023 kl 07.43