NATOs generalsekretær
— en svarteper-jobb?

Del:

Som den fremste europeer til å forsvare USAs interesser i særlig Europa, var det blant de politiske lederne for over en halv milliard europeere, ikke mulig å finne en kandidat til å ta over etter Jens Stoltenberg. Skyldtes det bare at Stoltenberg var den eneste suverene europeer som var aktuell, eller også at andre kvalifiserte og aktuelle ikke ville ha jobben? Fordi det er en ikke ubetydelig sannsynlighet for at NATOs generalsekretær er den som må administrere et nederlag for USA i Ukraina? Og at det dermed er blitt en svarteper-jobb?

Av Ove Bengt Berg

Stoltenberg meldte sin avgang da den avtalte perioden var ferdig, men blei da overtalt av USAs president til å fortsette litt til. Alle mulige kandidater visste at han annonserte sin avgang i god før ekstraperioden var over. Det blei hevda at danske Mette Fredriksen var aktuell, men sjøl etter to timer hos Biden var det enten nei fra henne eller at hun blei veiet og funnet for lett. Mest sannsynlig sa hun nei. Ingen ny kandidat fantes i de store vestlige europeiske landa. Det er så merkelig at det er grunn til å spørre om det er sannsynlig.

Det er mer sannsynlig at dette er en toppstilling som nå ikke er populær blant det ledende europeiske politikersjiktet. At det er en stilling de ikke vil ha. Og ikke bare det, at dette føles som en jobb der du får svarteper. En jobb som det historisk nå ikke vil knyttes noe positivt til. At de frykter at de må administrere et nederlag. At krigen ikke kommer til å ende med en fred, eller en våpenstilstand,  der grensene for Ukraina ikke kommer til å gå slik de var før 2014. Eller et ukrainsk NATO-medlemskap.

Det var umulig for Stoltenberg å si nei når ingen andre europeere ville. Ingen ønsker svarteper frivillig.

Framheva bilde: Image by Kati from Pixabay