Øyvind Østerud om

Globalisert krig
og ny geopolitikk

Del:

Boka «Krigen i Ukraina» redigert av Tormod Heier fikk en svært negativ omtale av Jonas Bals i Klassekampen. Jonas Bals er en sentral politiker i Arbeiderpartiet. Han var aktiv i interne konflikter i Aps stortingsgruppe, så sekretær for Jonas Gahr Støre og nå sentral i toppen av LO. Bals trekker i mange tråder uten formelle posisjoner, mer vellykka enn en møbelhandler. Alt hva Bals ikke liker, er derfor viktig å trekke fram.
Denne gang fra statsviterprofessor Øyvind Østerud sitt innlegg i boka.
Østerud ga sitt innlegg overskriften «Den globaliserte krigen — Ukraina og den nye geopolitikken». Også han peker på utviklinga fra en unipolar verden leda av USA, til en situasjon mot en multipolar verden der Vesten under USAs ledelse svekkes fordi «En stor del av landene i det globale sør har avslått å delta i den vestlige alliansen».

Av Ove Bengt Berg

Stillingskrig og varig internasjonal ustabilitet
Østerud peker på faren for en langtrukken stillingskrig, «kanskje et de facto delt Ukraina i uoverskuelig framtid, lik situasjonen i det delte Vietnam fra 1954 til 1973 eller det delte Korea fra 1953 til i dag». En situasjon som vil føre varig internasjonal ustabilitet.

Ukraina og Vesten kan ikke akseptere en russisk seier uten å gå tyngre inn i konflikten. Russland kan ikke akseptere en ukrainsk seier med vestlig støtte, og fullt tilbaketog, uten at atomkrigen kommer et langt skritt nærmere. Cubakrisen var den mest prekære øyeblikket under den kalde krigen. Den var enklere å løse enn Ukraina-krigen fordi den offensive part var langt utenfor sitt eget nærområde, og fordi de amerikanske arsenalene i Tyrkia ble avgjørende forhandlingskort. De geopolitiske koordinatene rundt Ukraina-krigen er andre og mer kompliserte.

Krigens kjedereaksjoner
Østerud viser til en rekke faktorer i krigen som har ført til en kjedereaksjon. Ikke bare har NATO-landa sendt våpen og materiell i stort omfang. Krigen føres med et vestlig sanksjonsregime som er omfattende og grundig. Vesten har gått inn for «omfattende finansielle og handelspolitiske sanksjoner mot Russland».

Den vestlige eksklusjonsstrategien omfatter ikke bare økonomi, men kultur, sport, turisme og medier. FN er splittet i synet på denne strategien. … Kina, India og store deler av det globale sør holder de økonomiske og politiske kanalene til Moskva åpne.

Det utenlandsk eide nasjonalsymbolet vårt rammes. Foto: OBB/Politikus

Land som representerer et flertall av verdensbefolkninga unnlot å stemme for en resolusjon som fordømte det russiske angrepet kort tid etter invasjonen, og langt flere land har unnlatt å delta i sanksjonspolitikken.

Det spesielle med Ukraina-krigen
Den militære kampen ført med «et usedvanlig mangfold av militaristerte mannskaper — veteraner, leiesoldater, paramilitære, frivillige» med flere. Østerud mener derfor at denne krigen likner mer på en ikke-statlig krig enn en tradisjonell statskrig.

Fortsettelsen fra den kalde krigen
Østerud viser til Putins tale i 2005 der han uttalte at «oppløsningen av USSR er en stor geopolitisk ulykke idet 20. århundre».

I tillegg til Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens oppløsning i 1991, kom så NATOs angrep på Serbia og seinere at USA «samlet en koalisjon av villige og gikk til militært angrep» mot Irak/Saddam Hussain. Begge krigene var i strid med folkeretten.

Realiteten som fulgte etter omtaler Østerud som «det fullstendige tapet for russisk innflytelse i Sentral- og Øst-Europa for første gang siden Wienerkongressen i 1815».

Østerud skriver:

«I løpet av halvannet tiår etter Murens fall ble NATO utvidet til å omfatte nærmest alle land i Sentral- og Øst-Europa som hadde vært sovjetiske vasallstater, inkludert de baltiske landene som lå innenfor Sovjetunionens grenser.»

Som alle andre handlinger før en krig, betyr det som skjedde før krigen inn på både at det blei krig og hvordan den blir.

Blei det gitt garantier om ikke NATO-utvidelse?
Østerud skriver også om linjene fra den kalde krigen.  Østerud fortsetter:

Den amerikanske historikeren Mary Sarotte har skrevet en inngående og veldokumentert analyse av NATO-utvidelsen de første tiårene etter den kalde krigen (Sarotte, 2021). USAs utenriksminister James Baker møtte Mikhail Gorbatsjov tidlig i februar 1990. De diskutert hvorvidt det gjenforente Tyskland skulle inngå i NATO. Baker spurte Gorbatsjov om han ville foretrekke et uavhengig Tyskland uten amerikanske styrker eller et Tyskland knyttet til NATO og med forsikringer mot at NATOs jurisdiksjon ikke skulle strekke seg en eneste tomme østover fra nåværende posisjon. Begge sa seg enig i at NATOs «jurisdiksjon» ikke skulle flytte seg østover (Sarotte, 2021, s. 55). Det ble ikke inngått noen skriftlig avtale. Baker endret syn i møter på hjemmebane og mente at Gorbatsjov nok også ville la seg bevege i spørsmålet. Gorbatsjov endte med å trekke sovjetiske styrker betingelsesløst ut av Øst-Tyskland. Gjenforeningen av Tyskland som fullt medlem av NATO ble sikret overfor Russland med omfattende finansiell støtte og løfte om medlemskap i G-7, forumet for verdens sju rikeste stater.

Østerud:

Gorbatsjov og senere Jeltsin protesterte etter hvert som NATO beveget seg østover, men fikk to kompensasjoner som mildnet reaksjonene. Det ene var finansiell støtte, det andre var det sikkerhetspolitiske samarbeidsforumet Partnerskap for fred fra 1994.

Russland feilvurderte egen og Ukrainas styrke
Med utgangspunkt i inntil nylig både militære og politiske suksesser skriver Østerud at «Russland [hadde] utvilsomt forestillinger om en rask seier, et regimeskifte i Kyiv, og trolig også om støtte fra en betydelig del av den ukrainske befolkningen

I Tormod Heiers innledningskapittel i boka utdyper han det som han mener ikke gikk etter planen for invasjonen:

En mislykket regimeendring, en altfor liten angrepsstyrke, et uhensiktsmessig kommando- og kontrollapparat, for store avstander mellom frontavsnittene, samt fravær av logistikk, vedlikehold og bærekraftige rotasjonsordninger tyder på grove feilvurderinger i planleggings- og beslutningsprosessen som lå til grunn for invasjonen.  

Realisme og idealisme
Det generelle teoretiske utgangspunktet for enhver konflikt er også til stede her:

På vestlig side har en realistisk posisjon vært at Russland så NATO-utvidelsene som en økende sikkerhetstrussel, og at det bare var et spørsmål om tid før landet ville bruke makt for å stanse prosessen.

Den konkurrerende idealistiske posisjonen, stort sett den offisielle i vestlige land, har vært at invasjonen springer ut av russiske ekspansjonsplaner og en gradvis mer autoritær vending under president Putin.

Østerud mener at både Russland og Ukraina mangler grunnlag for forhandlinger og kompromisser. Under Cuba-krisen i 1962 var det slike muligheter som det ikke finnes grunnlag for i denne krigen. Den offensive parten Sovjet kunne trekke tilbake framstøtet sitt uten stort tap (trekke tilbake utplasseringa av atomraketter på Cuba) og få en tilsvarende tilbaketrekking av USAs raketter i Tyrkia som Sovjet følte truende. Ukraina-krigens gang gjør dessuten forholdet mellom partene stadig mer uforsonlig.

Verdenssituasjonen framover
Uavhengig av krigen i Ukraina var det internasjonale endringer på veg. Med USAs økonomiske svekkelse og Kinas økte styrke. Nå under krigen ser en det tydeligere at landene i sør, styrker samarbeidet både økonomisk og politisk. Gjennom BRICS og Silkeveiprosjektet. Kina har spilt en nøkkelrolle for å skape nye allianser som svekker USA. Som samarbeidet mellom Saudi-Arabia og Iran som får følger både for krigen mot Syria og kanskje også for forholdet Israel og Palestina. USAs tap i Afghanistan er et viktig symbol. Samtidig vil særlig India, Tyrkia og Brasil være opptatt av egne interesser noe som bidrar til å skape en ustabil internasjonal situasjon. Likevel: Landa i Sør styrker sin posisjon på bekostning av USA og Vesten. Skillet mellom de «hvite» og resten av verden, den ene milliarden mot de seks, blir tydeligere og skapere.

Østerud konkluderer:

Vesten er relativt samlet, men alene i sanksjonsregimet, og med interne splittelser i NATO. Russland og Kina har nærmet seg hverandre, men med Russland som den svakere part i forholdet. En stor del av landene i det globale sør har avslått å delta i den vestlige alliansen. Dette er hovedlinjer i den nye geopolitikken.

 

Tekstene i kursiv er fra Østeruds artikkel i boka
utenom det ene fra Heier. 

Framheva bilde:
Utsnitt av forsida på boka
Krigen i Ukraina, redigert av Tormod Heier.