Hvodan lønn vedtas

Når millioner blir peanøtter

Del:

Jan Christensen:
Jan Christensen

Dagens Næringsliv er tidvis opptatt av ledelsens lønn og arbeidsbetingelser i statlige virksomheter. Noen ganger settes søkelys på åssen folk på toppen av bedrifter som vi alle har eierskap i, tenker og handler.
For noen uker siden var Oljefondet et stikkord og Telenor et annet.

Nicolai Tangen, sjefen for Oljefondet, også kjent for å ha bygd opp sin enorme egenformue ved hjelp av skatteparadiser, har vært i rettsak mot en av sine underordnede. Forvirrende fortellinger om løgn og sannhet er lagt fram.
Etter et lengre sjukefravær, følte den ansatte seg ulovlig omplassert og utsatt for kjønnsdiskriminering. Så fikk hun tilbud om et sluttvederlag på 5 millioner kroner, som bare var «peanøtter». Hun ønsket 10, forlangte at to ansatte skulle sparkes, men ville selv beholde jobben som analysesjef og ha flere folk under seg.
Tangen mente på sin side at han hadde strukket seg langt – både gjennom å tilby midlertidig engasjementsstilling, gratis rådgivning og etterutdanning.
Dom ventes om noen uker.

[Etter at rettssaka blei avslutta, opplyste Dagens Næringsliv 26.05.2023:

«Situasjonen er helt fastlåst og banken vurderer på dette grunnlag å avskjedige deg fra ditt arbeidsforhold i Norges Bank», heter det i et utdrag av et brev fra Oljefondet som er gjengitt i en fersk begjæring sendt til Oslo tingrett.
Lagt til av politikus.no i samrpd med forfatteren.]

Saken forteller litt om tenkesettet til folk høyere opp, og hva som er norske verdier når de forvaltes av folk i topp-posisjoner. Millioner som noen kanskje sliter et helt liv for, blir peanøtter for andre. Attpåtil penger de kan få uten et eneste arbeidsslag, som gjenytelse for ikke å lage for mye oppstyr.

Gunn Wærsted, tidligere kåret til Norges mektigste næringslivskvinne, har nylig – ufrivillig – gått av som styreleder i Telenor.
I hennes sju år i lederrollen, var Telenor involvert i mange tvilsomme prosjekter. Aksjekursen falt, mens lønn og bonuser til ledelse og styre økte.
Det som nå bekymrer henne, er regjeringas ønske om å involvere seg mer i styringa av Telenor.
I dag utøves denne styringsretten bare en gang i året. Da oppnevner staten – som eier 54% av selskapet – et såkalt  profesjonelt styre. Ofte bestående av de blåeste blå innafor næringslivet. Noen av disse har gjort det til godt betalt levevei å sitte i flest mulig styrer. De foreslår hverandre, og avgjør hverandres lønn/bonuser.
Mange av styremedlemmene har utvilsomt solid næringslivsbakgrunn, men det er ingen automatikk at de dermed vil ta kloke avgjørelser eller  samfunnsmessige hensyn.
Kanskje hovedmålet er så kortsiktig som å berike seg sjøl?

Vekslende regjeringer har uttrykt bekymring over stadig større ulikheter i samfunnet. Noen ganger virker det som om offentlige selskaper har gått i bresjen for ei sånn utvikling.
I regjeringas «Eierskapsmelding» ønsker næringsminister Vestre – selv mangemillionær med næringslivsbakgrunn – at staten skal bli en mer aktiv eier.
I bedrifter med statlig eierskap, setter han opp noen hovedregler:
– Ingen større lønnsutvikling – i kroner – for ledende ansatte sammenlignet med vanlig ansatte. Altså: Om en ansatt med 500.000 kroner i lønn får en 5% lønnsøkning, 25.000 kroner; skal en toppleder kunne få det samme kronebeløpet. Men ikke 4 ganger så mye – eller enda mer – som har vært vanlig tidligere.
– Bonus, altså ekstra tillegg, skal enten falle helt bort eller begrenses til 25% av fastlønna. I dag er taket dobbelt så høyt, 50%.
– Mer åpenhet og rapportering om driften.

Tiltakene som nå foreslås, kan bety at årevis med prat omsettes til noe  handling.
I beste fall kan det også få følger for andre selskaper der stat, fylke eller kommuner har eierinteresser – og for de folkevalgte sjøl.
Viktig er det også at styrene i sånne selskaper inkluderer folkevalgte med grasrotkontakt, og ikke kun består av ansatte og «profesjonelle».
Jamfør sånn det var i tidligere tider: Før jappetid og nyliberalisme begynte å prege samfunnsutviklingen, og før politikerne fratok seg ansvar og lot byråkratene overta.

Motkreftene – de som verken vil ha mindre forskjeller eller mer åpenhet – er innflytelsesrike. De uttaler seg sjelden i klartekst.
Gunn Wærsted synes eksempelvis  lønnsmoderasjon er bra, men mener ministerens tiltak vil føre til reallønnsnedgang for ledelsen. Dette vil igjen gjøre det vanskeligere å konkurrere om «de rette lederne», spesielt internasjonale kandidater. Viktigheten av gode lønns- og arbeidsforhold for de ansatte, synes ikke å bekymre.
Andre mener regjeringa med sine innstrammingstiltak, gir mindre  «forutsigbarhet». Dermed svekkes også  investeringslysten blant utlendinger, til tross for at statistikken forteller det motsatte.
Men om så var?
Vi har masse oljepenger som med fordel kan brukes til å bygge by og land. Da kunne også Norges Bank avsluttet dagens massive kronesalg som sies å være årsak til høye renter og høy inflasjon.

Som en slags halvkoloni, underlagt EU gjennom EØS-avtalen, gir Norge gradvis avkall på stadig mer av norsk sjølråderett. I EU står kapitalens frie flyt, fri konkurranse og minst mulig statlig innblanding, sentralt. Samfunnets påståtte «dynamikk» og «verdiskapning» blir viktigst, ikke å styrke offentlige investeringer i næringsvirksomhet og velferd.

Hva vil skje med ministerens  reformer?
Går det som Dagens Næringsliv håper – at de kun blir en papirbestemmelse der unntakene fortsatt blir hovedregelen? Og at alt blir uaktuelt   når Erna danner ny markedsliberal regjering i 2025, og avskaffer siste rest av statlig eierskap?

Næringsminister Vestre har startet en prosess mot økede forskjeller. Om det bare blir ei døgnflue, et spill for galleriet eller attpåtil forbudt av EU, vil fremtiden vise.
Tvi-tvi!

Innlegget et henta fra ukas nyhetsbrev fra Drammen Nei til EU,
er gjengitt med forfatterens tillatelse
og står for forfatterens mening.