Idrettsforbundets hovedmål:

Å skape OL- og VM-vinnere
for publikum, media og rike kapitaleiere

Del:

Av Ove Bengt Berg

Vi er mange som fascineres av sportens og samlende entusiasme — for oss mot de andre. Sport har blitt omtalt som å være «For en sunn sjel i et sunt legeme» og «Tap og vinn med samme sinn». På 1960-tallet var begrunnelsen for at ungdom måtte inn i idrettsklubbene, og staten derfor måtte betale for sporten, at samfunnet unngikk kriminalitet. Seinere blei det «Idrett for alle». Men sport og idrett er ikke noe av dette.
Sport er i dag først og fremst et fritids- og underholdningstilbud som finansierer mediene og engasjerer til fellesskapsopplevelser og lokal og nasjonal identitet mot «de andre» — som tilskuere. De beste utøverne blir pensjonister ved 30 års alder, etter at ungdommer flest har forlatt idrettsforeningene før de fyller 18 år. De få aller beste utøverne blir igjen for å velge ut dem som skal bli enerne — VM- og OL-vinnerne; milliardærene.
Tross alle frivillige og alle de ungdommene som får venner, lærer noe og får et livsanker gjennom idretten: Idrettsbevegelsens eksistensgrunnlag fra bånn til topp er å utvikle OL- og VM-vinnere — og milliardærer. Det er satt inn enorme ressurser gjennom Olympiatoppen/Toppidrettsenteret og vårt lille land er derfor ikke bare en av verdens fremste vinteridrettsnasjoner, men også i verdenstoppen i fri-idrett. Alt det som verdens hittil beste idrettsnasjon, DDR/Øst-Tyskland, gjorde så bra, har vi i Norge etter «fiasko-OL» i 1984 gjort enda bedre. Mange norske fireåringer er nå driblesterke ishockeyspillere.

Det gode, det positive…

To helter fra OL i 1956. VG-telefoto fra utklippsboka til OBB.

For de fleste av oss er sport noe positivt. Det er lett å bli fascinert av sportens samlende entusiasme rundt et lag eller lokale og nasjonale enkeltutøvere i konkurrranser. Lenge før jeg fylte ti år vokste jeg inn i sporten gjennom lokalpatriotismen i ei industribygd på Østlandet der vi bodde hos klubbens materialforvalter. Fattern tok meg med til Holmenkollbakken, VM på skøyter på Bislett og fotballkamper på Ullevaal på 1950-tallet. Sportssidene i avisene var det jeg heiv meg over.

Jeg blei også med i idretten i ungdommen og det bidro til å dra meg gjennom tenåra med identitet og utvikling. Mer enn speidern. Vi blei kjørt rundt til skogene på Østlandet for å leite etter bortgjemte orienteringsposter.  Langrennskonkurranser gikk vi og. Det var idrett med mye reising og startkontingenter, men jeg kan ikke huske at jeg betalte noe som helst — alt blei betalt av klubben.

Møter en opp i mange klubber i dag ser en ivrige oppofrende voksne tillitsvalgte og foreldre — som før. De som steiker vafler, selger pølser og doruller i nabolaget for å finansiere idretten. Barn og unge utvikler forståelse regler og disiplin, og får venner, mange for livet. Det er mye av det fortsatt, heldigvis. Men det er ikke disse unge utøverne og deres ledere som styrer idretten. Formelt er det den udemokratisk utplukka internasjonale olympiske komiteen som styrer idretten i Norge. Reelt er det en mektige internasjonal kapital som styrer idretten i dag, mest oljeindustrien i Midtøsten. Reelt navn på fotballigaen Premier League i England burde være Den arabiske liga. Det er ikke bedre i andre europeiske toppligaer.

Klubbene vil ha potensielle enere, men emnene må sjøl betale
Det det koster å delta i dag er noe som idrettsledelsen ser på som et problem. Det er profesjonelle trenere til de yngste barna, og det koster sjølsagt penger. Det koster minst 5-6 000 kroner i året å ha med en ungdom i en lagidrett i fotball, håndball eller ishockey. Ski-idrett koster enda mer, særlig langrenn som er blitt en overklasseidrett for byfolk på Østlandet. Så kan en diskutere om det er mulig å ha en billig idrett. Og i vår velstand, finnes det noen gratis ungdomstid? Under en tusenlapp i måneden, det er vel barna våre verdt?

Idretten trenger bare de få
Den nasjonale og internasjonale idrettsbevegelsen trenger bare noen få av dem som er med i idretten, for det er bare noen få i hver aldersklasse som kommer med i eliten i en lagidrett eller individuell idrett. Og de som ikke er toppidrettsutøvere før de blir 18 år, dem er sportens organisasjon overhodet ikke interessert i som idrettsutøvere. Da er de bare en utgiftspost og ingen inntekt. Hvis de ikke kan brukes som ledere, da.

De unge forsvinner før 18 år — de fattigste
Ungdom fra lavere sosiale lag slutter med idrett først, melder Ungdata, Oslo MET. Nærmere seks av ti av de som har vært med i ungdomsidrett, har slutta før de er kommet i 17–18-årsalderen. Unge fra lavere sosiale lag faller først fra, viser nye analyser av Ungdata.

Trenger barn og unge drive organisert idrett?
Jeg har personlig hatt fordel av og glede av organisert idrett — hele livet. Men jeg har alltid tenkt at det er ikke naturlig og enkelt for mange å drive idrett på den måten. Særlig nå etter at idretten er blitt gjennomorganisert og profesjonalisert fra før skoletid. Og det etter å ha vært styrt av lærere og foreldre tidligere på dagen. Når skal de få skrubbsår uten at en voksen er to meter unna? Sønnen min blei før han var ti år jaga ut av fotballaget av laglederen fordi han ikke «holdt seg i sonen sin» og også var med i angrep, der måla skåres.

Hvorfor bør ikke stat og kommune legge til rette for mer uorganisert, ikke lederstyrt, leik med fotball og andre idretter på løkker og ishockey på islagte baner, uten gjennomorganisering? I stedet har den organiserte idretten fortrengt denne frie leikende utøvelsen ved å gjøre om løkkene til baner og ha reserverte treningstider på isflatene.

Det vil nok gi mer penger igjen i kommune- og statskassa enn den ensidige eksklusive betalinga for at Idrettsforbundet skal få betalt for å utvikle OL-gullmedaljører.

Idrett for alle?
Det kom som et sjokk på idrettslederne da det på slutten av 1960-tallet fra utøvere kom krav om Idrett for alle. Private arrangører av masseidrettsstevner oppstod. Idretten fulgte opp med å øke alderen for dem som kunne delta i kjente masseidrettskonkurranser. Treningssentrene overtok. Fullt forståelig. Ut av treningssentrene kommer det ikke medaljevinnere som kan brukes i finansiering og medieomtale. Når statens mediekanal NRK skal sende direkte reportasje fra Birkebeinerrennet og Vasaloppet viser de bare de ti beste. Statskanalen skjuler 30 000 andre deltakere.

Idrettsforbundet er høyreekstremt
Idrettsforbundet tar imot  betaling fra forsikringsselskapene for å motarbeide folketrygda og velferdsstaten.

Idrettsforbundet har latt seg kjøpe av forsikringsbransjen til å arbeide for å si at utøverne må betale forsikringslisens for å delta i idrettskonkurranser arrangert av Idrettsforbundet. Trass i at vi alle har gratis legebehandling og trygd og pensjon ved kortvarige og langvarige skader gjennom vår velferdsstat og folketrygda. Likevel må alle mellom 13 og 70 år som vil delta i stevner arrangert av Idrettsforbundet betale en ekstra dobbeltforsikring med tvang i tillegg til den vi betaler skatt for. Da får forsikringsselskapene inntekter fra idretten og idrettsforbunda smuler fra forsikringsselskapene som hadde tjent store penger som i tidligere tider om velferdsstaten ikke fantes. Forsikringsselskapene vil derimot ikke betale for folk over 70 år.  Denne åpenbare diskrimineringa godtar Idrettsforbundet uten å nøle.

Klubben min foreslo for Oslo Skikrets at den unødvendige tvangsforsikringa skulle oppheves.  Skiforbundet stilte opp på årsmøtet i kretsen for å tale de private forsikringsaksjonærenes sak. Oslo Skikrets, der landets rikeste skiklubber er medlemmer, er forståelig nok mer interessert i forsikringsaksjonærenes fortjeneste enn velferdsstatens ytelser til alle.

Venstreorienterte og Arbeiderpartifolk bør stille krav om at Idrettsforbundet må stanse den tvungne dobbeltforsikringa og kampen mot velferdsstaten hvis idrettsorganisasjonene skal få så mye som en eneste krone fra det offentlige og tippemidlene.

Hvem blir leder i Idrettsforbundet?
Den store så rosende omtalte idrettsbevegelsen med millioner som medlemmer, er ikke i stand til å utvikle egne ledere, særlig toppledere. De må Idrettsforbundet hente fra landets sirkulerende elite i deres stollek. Hvem fra det gode selskap skal vi nå plassere i ledelsen i Idrettsforbundet, tenker valgkomiteen? Lederne hentes ikke lenger fra offisersstanden og Høyre, men fra Røde Kors, fra Flytoget eller en som Arbeiderpartiet ikke ville ha som stortingsrepresentant. Idretten har ikke egne kandidater. 

Ut over i 1980-tallet begynte Arbeiderpartiet å lokke sine medlemmer med verv også i idretten, ikke bare som ledere i stats- og kommunale etater. I 1986 blei Rune Gerhardsen skøytepresident, og Arbeiderpartimedlemmer begynte å bruke idrettsorganisasjonene som karriereveg. Idrettsforbundets viktigste medlemmer var opptatt med å drive idretten på grasrota, mens eliten begynte å bruke idretten for å utøve sitt elitiske arbeid.

Kamp om ledervervet — hvilken politisk uenighet?
Det er merkelig at to fra det samme idrettsstyret, som har stått for den samme politikken, stiller mot hverandre. Har de virkelig representert hver sin politiske retning innad i styret? Det har ikke kommet fram.

Vraka av Arbeiderpartiet
Zaineb Al-Samarai blei vraka av Oslo Arbeiderparti som kandidat til Stortinget på sikker plass. Som en fra elitens sirkulasjon tilbys hun nå vervet som leder i idrettsforbundet. En VG-journalist spurte for ei tid sida, hva står hun for. Hun har ikke svart. Idrettsdelegatene inviteres til å se noe annet og bedre i henne enn det Arbeiderpartiet gjør.

Politisk korrekt i høyeste potens
Idrett og sport har i særdeles grad vært politikk. Fra de første OL i Grekenland før vår tidsregning til den moderne idrettens gjenfødsel på 1800-tallet og videre. Det kommer av idrettens militære betydning som fysisk kraft for å slå fienden. Først var det de «dannede og estetiske» idrettstilhengerne i den absolutte overklassen. Så var det en blanding av overklassen med de kongelige og seinere de militære før Høyrepolitikere, som ofte var offiserer, tok over.

Å velge Zaineb Al-Samarai, en ung innvadrerkvinne med bakgrunn fra Irak og fra sju års alder oppvokst på Holmlia sør i Oslo og tillegg en ung vakker kvinne, er en uslåelig kombinasjon. Hun vil for hele sin tid som president være unntatt for kritikk av betydning. Hun kan i fred og ro bruke presidentvervet i Idrettsforbundet til å komme tilbake som en lederkandidat i Arbeiderpartiet. Kanskje som en pådriver for å fjerne folketrygda og offentlige sjukehus, jamfør idrettens kamp mot velferdsstaten? Eller vil hun påtvinge idrettsorganisasjonen til å bli en tilhenger av velferdsstaten?

Det vil bli mer politikk. Pride med sex døgnet rundt også for barn — hvor viktig blir det?

Fotballvolden i Oslo
Det som er sikkert er at fotballvolden i Oslo i de lavere aldersgruppene der spillerne og deres ledere går til fysisk angrep på motstandere og dommere, fortsatt vil være et ikke-problem. Sjøl om Zaineb Al-Samarai burde være den som best kunne gjort noe med det «ikke-problemet».

Uansett: Mer elitesatsing — mer skattefinansiering
Det eneste som er sikkert etter dette idrettstinget er at alt vil fortsette i samme retning som før. Bare med større fart.

Framheva bilde: Foto: OBB/Politikus

Sist oppdatert 04.06.2023 kl 12.59