Øyvind Østerud:
En liberal og regelbasert verdensorden
har aldri eksistert

Illusjonen
om en vestlig verdensorden

Del:

Øyvind Østerud:

Det uavhengige Indias første leder, Jawaharlal Nehru, skal ha blitt spurt om hva han mente om vestlig sivilisasjon. Han svarte: «Det ville ha vært en god idé».

Den nokså kyniske kolonihistorikeren Niall Ferguson bemerker at det samme kunne ha vært sagt om en liberal verdensorden. Spørsmålet om hvorvidt en slik orden fantes, ble heftig diskutert blant analytikere for noen få år siden, da Donald Trump var president i USA.

Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap . Foto: Stv. UiO

I dag mener tilsynelatende de fleste kommentatorer og politikere i vest at det er Putin som legger en liberal og regelbasert orden i grus. Russlands angrep på Ukraina betyr at imperialistisk aggresjon er tilbake, og den liberale orden står med ryggen mot veggen.

Tysklands kansler Olaf Scholz snakker om Zeitenwende – tidsskille, en tektonisk forkastning av internasjonale forhold. Stormaktsdominans og rovdyrpolitikk er tilbake. Tyskland har endret sin 75 år gamle motstand mot våpeneksport til krigførende stater. Scholz overtar det franske slagordet om strategisk autonomi og hever det opp på europeisk nivå – et sterkere Europa med større ansvar for egen sikkerhet. EU må bli en reell budsjettunion og en geopolitisk aktør med mindre rom for nasjonal vetorett.

Scholz har rett i at Russland og Putin har satt seg ut over enhver respekt for regelbasert orden mellom stater. Vi lever i skyggen av et «Machiavellisk øyeblikk» der maktpolitikkens dominans er svært synlig. Men så er spørsmålet, slik det også ble stilt under Trump, om en liberal, regelbasert orden noen gang har eksistert.

FN var lammet
Forestillingen om en liberal, regelbasert orden oppsto i kjølvannet av annen verdenskrig, da FN ble stiftet samtidig med Verdensbanken, Det internasjonale pengefond og en forløper for Verdens handelsorganisasjon. Institusjonene og spillereglene var forankret i USAs hegemoni. De ble sentrale i den delen av verden som ikke var kommunistdominert. De hadde knapt noen betydning for forholdet mellom øst og vest. FN var lammet av supermaktspenningen. Maktbalanse og gjensidig avskrekking var nøkkelen til en form for overordnet stabilitet under Den kalde krigen – ikke de regelstyrte institusjonene.

Men regulerte de vestlig politikk? Bare delvis og ufullstendig. En pengepolitisk orden gikk i oppløsning da USA forlot gullstandarden tidlig på 1970-tallet og lot dollaren flyte fritt mot andre lands valuta. Bakgrunnen var krigskostnadene i Vietnam, konkurransen fra japansk og tysk økonomi, som USA hadde gjenreist, og oljeprissjokket da Opec reduserte produksjonen og hevet prisene.

Var det ellers en liberal orden i storpolitikken? Ikke i form av demokratisk styring, respekt for internasjonale rettsregler og folkelig oppslutning bak institusjonene. De internasjonale institusjonene var toppstyrt gjennom sterke lands regjeringer. Den folkelige oppslutningen var i beste fall indirekte, gjennom statslederne. Internasjonale rettsregler var også viktigere for småstatene enn de var for stormakter.

Mange av den kalde krigens utfordringer ble møtt med brudd på alt som minnet om en liberal orden. Frankrike førte krig mot nasjonale opprørsbevegelser i Indokina og Algerie. Storbritannia slo hardt ned på oppstander i Øst-Afrika. USA førte en mer enn ti år lang krig i Vietnam, til støtte for et upopulært og korrupt marionettregime. Nærmere sin egen bakgård støttet USA i 1954 et statskupp mot den folkevalgte presidenten i Guatemala. Et nytt militærdiktatur skulle beskytte interessene til United Fruit Company og andre mektige.

Det ble flere slike tilfeller. Den valgte presidenten i Chile, Salvador Allende, døde i et militærkupp som hadde USA i ryggen. I afrikanske land virket den kalde krigen splittende på frigjøringsbevegelsene, der øst og vest hadde sine rivaliserende favoritter. I Iran underminerte Vesten sin egen fremtid ved å støtte et upopulært og delegitimert regime under sjahen, før islamismen gjorde rent bord.

Allierte var viktigst
Sammenfatningen er svært enkel. Under den kalde krigen var pålitelige allierte viktigere enn liberale prinsipper og regelbasert orden på både nasjonalt og internasjonalt nivå. FN som fredsorgan var maktesløst og lammet fordi den kalde krigen gikk tvers igjennom Sikkerhetsrådet.

Verden ble ikke ordnet etter den kalde krigen, selv om Sovjetunionen gikk i oppløsning og kommunistregimene i Øst-Europa falt. I krigene på Balkan i 1990-årene var både EU og FN lammet. EU fordi europeiske land hadde ulike syn på spørsmålet om anerkjennelse av de nye republikkene. FN fordi Russland og Kina sto på serbisk side i Bosnia og deretter i Kosovo.

Kosovo-aksjonen i 1999, med bombing av Serbia og hovedstaden Beograd, var en NATO-aksjon uten mandat fra Sikkerhetsrådet. Vestlige land forsvarte seg med en ny tese om humanitær intervensjon til støtte for befolkninger som var truet av sin egen regjering. Dette var Kina, Russland og en rekke andre ikke-vestlige land imot. Dermed ble folkeretten et slagfelt mellom prinsipielt ulike syn, uten noen liberal orden som forente partene.

Det hadde sett løfterikt ut at Sikkerhetsrådet sto samlet da Irak invaderte Kuwait i 1990–91. Dette oppløftende øyeblikket, med USA som eneste virkelige supermakt, fordampet raskt med Kinas økonomiske vekstmirakel og Putins ambisjoner for et gjenreist Russland.

Grenseløs optimisme
1990-årene har vært feiret som den liberale ordens fest-år. President Bush senior kalte det a new world order da FN sto sammen mot angrepet på Kuwait. FN utga en rapport om global governanceunder ledelse av Sveriges statsminister Ingvar Carlsson. Optimismen var grenseløs.

Globalisering var det sentrale nyordet som betegnet en åpen og samarbeidende verden. Francis Fukuyama kalte det the end of history da Sovjetblokken ble oppløst og kommunistregimene falt; markedsøkonomi og liberalt demokrati sto tilbake som definitiv seierherre.

Men var det grunnlag for feire 90-tallet som den liberale ordens fest-år? Krigene på Balkan var det mest opprivende og brutale som hadde rammet Europa siden annen verdenskrig. En rekke afrikanske land fra Somalia til Kongo gikk i oppløsning med klanfeider og kaos da lederne ikke lenger hadde supermaktsstøtte. I Afghanistan kom Taliban til makten etter langvarig borgerkrig. I Russland ble økonomien omformet til gangsterkapitalisme og sosial krise etter en «sjokkterapi» som velmenende vestlige liberale var rådgivere for. De styrtrike oligarkene overtok.

Ulikhetene øker
1990-årene var også tiåret da ulikhetene i kapital og inntekt begynte å øke dramatisk over hele verden. Folkelige protestpartier til høyre og venstre sto klar til å overta store velgergrupper fra de etablerte partiene som hadde samlet seg om internasjonalisme og åpnere grenser. Motreaksjoner fra globaliseringens skyggeside kom i protest mot avindustrialisering og tap av arbeidsplasser til lavkostland. Større samfunnsgrupper ble utrygge av den økende migrasjonen over landegrensene.

I 1990-årene la USA grunnlaget for et senere proteksjonistisk omslag ved å nedlegge gammel industri og gjøre seg avhengig av import fra Kina. Kina hadde startet på sin eventyrlige vekst og produserte billig med et enormt reservoar av lavtlønnet arbeidskraft.

1990-årene var dermed ikke bare den globale ordens jubelår; det var også høydepunktet for illusjonene om liberalitetens og den åpne økonomiens seier. I 1990-årene ble grunnlaget lagt for den senere rivaliseringen mellom USA og Kina – der en liberal orden under amerikansk lederskap ble en tilbakelagt drøm.

Maktpolitisk ble de vestlige hvetebrødsdagene etter den kalde krigen kortvarige. USA fikk ikke oppslutning om angrep på Irak i 2003. Frankrike brøt ut av den vestlige fronten, med støtte av Tyskland, og stemte imot et militært angrep på Irak. EU var geopolitisk splittet mellom et USA-kritisk kjerneområde og en USA-støttende periferi fra Danmark og Storbritannia til Spania, Italia og nordover til Polen. USA invaderte militært med det som ble kalt en koalisjon av villige, da FN-mandatet manglet og Nato var splittet.

Fiaskoene i Irak og Libya
De mange utenlandsoperasjonene på 2000-tallet ble en hengemyr av stridigheter mellom stormaktene og innad i vestlige land. Gjennom CIA hadde USA støttet radikale islamister i kampen mot den russiske krigføringen i Afghanistan i 80-årene. Etter terrorangrepene 11. september 2001 fikk USA støtte i Nato for å anse væpnet kamp mot Taliban-regimet som en såkalt artikkel 5-operasjon – et kollektivt selvforsvar med alle for én.

Den tjue år lange krigen i Afghanistan mislyktes i hovedmålet – å knekke Talibans og opprørsgruppenes makt. Da USA trakk seg ut i 2021, falt det vestorienterte regimet og dets væpnede styrker sammen som et korthus.

De store fiaskoene ble likevel militærangrepene mot Irak i 2003 og Libya i 2011. Saddam Husseins styrker var en enkel kamp for USA. Så kom det sammensatte, uoversiktlige og irregulære opprøret som langsomt trettet ut de amerikanske styrkene. Heller ikke her ga nær tjue års krigføring stabilitet. Irak ble rekrutteringsmark for Den islamske staten, som terroriserte og la under seg deler av Irak og Syria. Terrorismen sto sterkere i regionen da vestlige land trakk seg ut, enn da de gikk inn.

Vestlige bombetokter over Libya skulle beskytte demonstranter mot et diktatorisk regime. Følgen var borgerkrig, fraksjonskamper og destabilisering av Sahel-regionen. I Syria har Assad-regimet så langt vunnet en betinget seier med avgjørende støtte av Iran og Russland, tross vestlig sympati for opprøret mot regimet. Den arabiske våren som liberal kamp brøt sammen i autoritære tilbakeslag.

Russlands angrepskrig mot Ukraina er utvilsomt også et angrep på liberale prinsipper og institusjoner. Men Russland alene kan ikke underminere en verdensorden, som Ukrainas motstandskamp og den vestlige støtten viser.

Angrepet er spiker i en kiste som har mange spikre fra før. Utfallet er heller ikke gitt. Krig er kaos og uforutsigbare hendelser. Slik det ser ut nå, blir krigen en langvarig utmattelseskrig uten utsikter til en forhandlet fred.

Andre mulige utfall? Russland kan erkjenne et nederlag og trekke seg tilbake. Det fremstår som lite trolig. Eller de kan, med ryggen mot veggen, føre krigen opp på kjernefysisk nivå – med uoverskuelige følger. En tredje mulighet er at Putin og hans regime kollapser. Gitt maktstrukturene i Russland er det usannsynlig at det neste regimet blir mer liberalt og rettsbasert.

USA definerte støtten til Ukraina som sitt eget ansvar først etter det russiske angrepet 24. februar i fjor, ikke etter anslagene mot Krym og Øst-Ukraina i 2014. I amerikansk utenrikspolitikk kom Ukraina i fjor på linje med Taiwan. Taiwan og Kina spøker i bakgrunnen.

Russland, på sin side, kan ikke oppnå mer enn å bli en juniorpartner til Kina i Sentral-Asia. Innad i USA og mange vesteuropeiske land er det lite som tyder på at motstanden mot globalisering og overnasjonalitet blir mindre. Det er ikke grunnlag for noen nyrestaurert drøm om en liberal verdensorden i noe av dette.

Øyvind Østerud er professor i statsvitenskap og var leder av maktutredninga fra 2003.
Kronikken hans stod i Aftenposten 28.01.2023, og er gjengitt her med Østeruds og Aftenpostens tillatelse. Aftenpostens overskrifter på kronikken var «Illusjonen om en liberal verdensorden» med undertittel «Har en liberal og regelbasert orden noen gang eksistert?»
Uthevinger utenom avsnittsoverskriftene i teksten er gjort av Politikus.

Framheva bilde er tatt av Ronile fra Pixabay

Sist oppdatert 03.06.2023 kl 15.21.