Ole Henrik Ellestad, leder i Klimarealistenes Vitenskapelige Råd

IPCC med mangelfull
og tvilsom synteserapport

Klimarealistene publiserte 03.05.2023 en ny artikkel av professor em. Ole Henrik Ellestad, leder i Klimarealistenes Vitenskapelige Råd. Artikkelen er utgitt som Klimanytt 338. 

Ole Henrik Ellestad:

Av 54 vitenskapelige artikler om skadeomfang fra ekstremvær som Roger Pielke jr. hadde gjennomgått, viste 53 arbeider ingen økte tendenser eller skadeomfang relatert til brutto nasjonalprodukt. De utplukkede synteserapport-forfatterne valgte imidlertid å referere det ene arbeidet med enkelte økte tendenser. Formuleringer som «kan ikke utelukke muligheten» er heller ikke spesielt vitenskapelig. Det er ikke slik en rapport som hevder å bygge på vitenskapen, skal fremstå.

IPCC synteserapport avsluttet arbeidet med AR6 et halvt år senere enn planlagt grunnet en streik blant «forfatterne». AR6 har feilaktige forutsetninger som delvis er lagt på forhånd, og forfekter alarmerende tilstander markedsført som klimakrise uten at dette fremgår av delrapporten om årsak og virkning.
Innledende eksempel

IPCCs synteserapport
20. mars 2023 publiserte IPCC sin Synteserapport som siste del av de tre delrapportene (AR6 2021 og 2022); Arbeidsgruppe 1‘The Physical Science’, Arbeidsgruppe 2 ‘Impacts on Climate Change’, Arbeidsgruppe 3 ‘Progress in Limiting Emissions’ samt tre tidligere delrapporter siden AR5 (2013/14). Synteserapportens første del ‘Summary for Policymakers’ (SPM) kom først, deretter hoveddelen som er tilpasset den politisk vedtatte SPM – motsatt prosedyrer i vitenskapelige rapporter.

Rapporten ble et halvt år forsinket grunnet en streik blant «forfatterne». Det er ikke kjent hva årsaken til dette kan ha vært. Det er likevel interessant at liknende fenomener inntrer også i andre sammenhenger. I rekonstruksjon av historiske temperaturer (PAGES2k) trakk flere av forfatterne seg fra en publikasjon fordi den ikke holdt faglig mål (2019). Det er velkjent at dette prosjektet langt fra holder faglige mål (Se McIntyres blog Climate Audit). Likevel blir det en del av forutsetningen for rapporten.

SPM har en 8-siders «faktaomtale» godkjent/revidert av representanter for regjeringer. Den er således et politisk dokument tilpasset årsakssammenheng om drivhusgassenes betydning. Senere i rapporten kombineres dette med effekter, fremtidige utslippsscanario og med anbefalte tiltak. Det manipulerende er at dette retorisk er ikledd vitenskapens kappe og ikke presentert som et politisk ønskemål fra de som trekker i trådene bak rapporten (se kommentarer om premisser omtalt av CLINTEL).

Viktige formelle endringer innebærer at terminologien er endret fra å definere RCP-scenario (Representative Concentration Pathways) til SSP (Shared Socio-Economic Pathways). Ifølge omtaler har dette skapt forvirring om hva som er det mest ekstreme scenario.

Dessverre bygger de på forhåndsdefinerte utslippsscenario som det er bred oppfatning om at de er urealistisk høye. Feilaktige bruk av ulike scenario er omtalt her, likeledes en del merkverdigheter fra AR6.

Satellittmålinger viser lavere temperaturøkning
Det paradoksale er at mens AR6 utkommer publiseres et annet viktig arbeid om temperaturmålinger basert på satellitter fra 1979 (Cheng-Zhi Zou et al.2023), kommentert av Ross McKitrick. Ved amerikanske NOAA hadde ‘STAR-metodikk’ (også av Zou) for behandling av temperaturmålinger fra satellitt gitt høyere trendverdi (0.16 C per tiår) som var enda høyere enn for ‘konkurrerende’ satellitt RSS (0.14 C). UAHs verdi på 0.1 C per tiår ble dermed nedvurdert til tross for å være fra et ledende universitetsmiljø. Zous nyere verdi for midlere troposfære (1-10 km) viser 0.09 C per tiår, hvilket stemmer godt med UAHs verdi.
Grunnlaget for AR6s høye verdier for  CO2-sensitivitet (effekt ved dobling) svekkes betydelig. Diverse verdier vises i tabellen med først IPCCs benyttede beste verdier i ulike rapporter før alternative publiserte verdier følger.

Utover IPCCs valg ligger øvrige beregninger gunstig an i forhold til ønsket nivå for Parisavtalen på 1.5 C.

De mest omfattende arbeider om drivhusgassers betydning er ikke med i denne tabellen (flere arbeider av Weijngaarden & Happer, mellom 2018 og 2023), ei heller F. Miskolzci, H. Harde, A. Ollila er med i tabellen eller AR6. Men de ligger alle i et område som faller innenfor 1.5 C. Og de viser at det ikke foreligger noe grunnlag for ‘tipping point’ eller andre skremsler. Vanndamp og  CO2 går mot optisk metning og økning har liten tilleggseffekt.

IPCC har ikke tatt med de mest moderne arbeider i sin vurdering, men har basert sitt utgangspunkt på reviderte arbeider innen egne rekker som noe overraskende har greid å komme frem til en øket CO2-sensitivitet i en periode hvor alt peker mot fallende verdier. Påfallende fordi IPCC har som prinsipp å ikke benytte egne verdier, men velge dem fra publiserte artikler.

Konklusjon
AR6 er allerede basert på et utvalg av forutsetninger som er utdatert ved publisering både om økt  CO2s effekt som drivhusgass, valg av utslippsscenario og at det ikke observeres økende tendens til ekstremvær. I tillegg verdsetter de ikke fordelene ved økt temperatur og  COfor plantevekst og matproduksjon. Det må kalles skivebom selv om man kan finne interessante omtaler om delemner dypt inne i de faglige deler av fagrapportene.