Øystein Steiro Sr om
fellestrekk for invasjonen i Ukraina og Cuba-krisen:

Amerikansk og vestlig ekspansjonisme
og realistisk klokskap
på begge sider

Del:

På sin nettside, Alternativt forum, la Øystein Steiro Sr 26.04.2023 ut en artikkel «Viktige sider ved krigen i Ukraina som verken myndighetene eller media forteller deg». Steiro minner om at tilbaketrekking av sovjetiske raketter fra Cuba ble gjort i en byttehandel med tilbaketrekking av de atomrakettene USA i 1961 utplasserte i Italia og Tyrkia. Dette blei ikke kjent før nå, 21.04.2023, etter åpna arkiver.
Innlegget er gjengitt her med hans tillatelse under Politikus sin overskrift, mellomtitler og uthevinger. Innlegget står for Steiros meninger.

Øystein Steiro Sr

Sannheten er det første som går tapt i enhver krig.
Slik var det under Cuba-krisen i 1962, da verden ble drevet til randen av atomkrig. Slik har det vært siden krigen i Ukraina startet i februar 2022, da verden på nytt er blitt drevet til randen av atomkrig.

Invasjonen i Ukraina og Cuba-krisen har flere likhetstrekk. De har omtrent samme bakgrunn. For å forstå hva som skal til for å få partene til forhandlingsbordet, kan det være hensiktsmessig å se på hva som egentlig skjedde tilbake i 1962.

For dem med litt historiekunnskap og evne til å se kritisk på amerikansk utenrikspolitikk, er det en nøktern påstand å hevde at både Cuba-krisen og krigen i Ukraina først og fremst har hatt sin årsak i amerikansk og vestlig militær ekspansjonisme, og i begge tilfeller tiltak som forrykket den sikkerhetspolitiske balansen i Europa i Sovjetunionens og Russlands disfavør. En behøver ikke være putinist eller russer for å skjønne dét.

Utplassering av atomvåpen i Italia og Tyrkia
I 1962 var det utplasseringen av amerikanske Jupiter-missiler med kjernefysiske stridshoder i Tyrkia og Italia som forrykket terrorbalansen mellom atommaktene og som var forløperen for Cuba-krisen. På samme måte dreier krigen i Ukraina seg først og fremst om USA, NATO og EUs raske ekspansjon mot øst og inn i tidligere russisk interessesfære, og særlig i Ukraina.

USA utplasserte Jupiter-missilene i Tyrkia og Italia i 1961. Som motsvar utplasserte russerne SS-4 og SS-5 mellomdistanseraketter på Cuba som kunne nå amerikanske byer og befolkningssentre på østkysten like raskt som de amerikanske Jupiter-missilene kunne nå Moskva.

I oktober 1962 oppdaget et amerikansk U2 spionfly de russiske utskytningsrampene. Det førte til Cuba-krisen, som varte fra 16. oktober til 20. november 1962, og det førte til at verden ble brakt til randen av atomkrig. Det var for øvrig et liknende amerikansk U2 spionfly som ble skutt ned over Russland på tokt fra Peshawar i Pakistan til Bodø i mai 1960.

Avtale om demontering av atomvåpna i Italia og Tyrkia
Den 20. april 1963 fikk imidlertid US Air Force ordre av Department of Defence og Joint Chiefs of Staff om å demontere de amerikanske Jupiter-missilene som USA hadde utplassert to år tidligere. Det var siste trinn i en hemmelig avtale fremforhandlet i november 1962 av Robert F. Kennedy, da Attorney General, og den sovjetiske ambassadøren i USA, Anatoly Dobrynin.

Det fremgår av dokumenter som først i skrivende stund i dag (21.4.23), 60 år etter, er frigitt av det amerikanske National Security Archive.

Demonteringen av Jupiter-rakettene og den amerikanske retretten representerte potensielt et særdeles pinlig utenrikspolitisk prestisjetap for USA. Det fremgår av de frigitte dokumentene at State Department, for å unngå dette, instruerte ambassadene i Ankara og Roma om å «unngå spekulasjoner mht. koplingen mellom fjerningen av Jupiter-rakettene og russernes tilbaketrekning av deres missiler fra Cuba.»

Demonteringen av Jupiter-batteriene ble derfor utsatt til våren 1963. USAs ambassader i Ankara og Roma fikk i tillegg instruksjon fra State Department om ikke å yte bistand til presse- eller fotodekning i forbindelse med demonteringen av rakettene.

Det går imidlertid klart frem av dokumentene at demonteringen av Jupiter-rakettene var den avgjørende delen av den hemmelige avtalen. Dette ble uoffisielt bekreftet i 1989 og først nå dokumentert ved frigivningen av bakgrunnsdokumentene knyttet til avtalen.

Det var særlig de tyrkiske missilene russerne var bekymret over. De var nær russisk kjerneområde og reduserte varslingstiden og forrykket terrorbalansen som var etablert mellom Sovjetunionen og Russlands kjernevåpenarsenaler.

Amerikanerne hadde dessuten plassert seg mellom barken og veden. Mellom russerne, som til gjengjeld fjernet rakettsiloene på Cuba, og USAs europeiske allierte, som så tilbaketrekningen av Jupiter-missilene som en svekkelse av den amerikanske atomvåpenparaplyen over Europa.

Å trekke rakettene tilbake gikk relativt smertefritt i Italia, men de tyrkiske «teppehandlerne» gjorde seg vanskelige den gang, på samme måte som nå, i forbindelse med den svenske søknaden om NATO-medlemskap. Tyrkerne ga seg imidlertid etter en stund, etter at det ble signert en avtale om økt amerikansk militærhjelp.

USAs europeiske allierte ble beroliget ved at amerikanerne fremstilte det hele som en modernisering av det amerikanske atomvåpenprogrammet. De landbaserte og utsatte Jupiter-rakettene skulle erstattes med økt patruljering i tyrkiske og italienske farvann med de så godt som usårlige amerikanske Polaris-ubåtene, som var utstyrt med ballistiske mellomdistanseraketter.

USA slapp å tape ansikt
Khrusjtsjov fikk det som han ville, men tapte ansikt og ble sparket av Politbyrået to år senere. Men de russiske rakettene ble fjernet fra Cuba, og Jupiter-rakettene ble fjernet fra Tyrkia og Italia. Sikkerhetsbalansen ble gjenopprettet uten at amerikanerne tapte ansikt. Kennedy fremsto tvert imot som en handlekraftig president.

Det hører med til historien at Cuba-krisen, på samme måte som krigen i Ukraina, var drevet av en eskalerende konflikt mellom et mindre land og en stormaktsnabo.

I Cubas tilfelle USA, som truet revolusjonen på Cuba bl.a. med handelsblokade og den mislykkede invasjonen i Bay of Pigs i april 1961. For Ukrainas del Russland, som annekterte Krim-halvøya i 2014 for å sikre flåtebasen i Sevastopol og for å beskytte den russiske flertallsbefolkningen på Krim mot overgrep fra regimet i Kyiv.

Det var i utgangspunktet en konflikt som var begrenset til konvensjonelle våpen, men som raskt eskalerte til en konflikt som først og fremst potensielt omfattet bruk av atomvåpen.

Forskjeller og paralleller
Det hører også med til historien at Kina var involvert under Cuba-krisen på samme måte som Kina i dag er involvert når det gjelder Ukraina. Castro truet russerne med å søke hjelp hos og orientere seg mot Kina dersom ikke russerne kom Cuba til unnsetning for å demme opp mot amerikanernes innblanding i den cubanske revolusjonen.

Den gangen var Kina et stort, men fattig utviklingsland og en konkurrent til Russland når det gjaldt innflytelse i den tredje verden. I dag er situasjonen en annen. Kina seiler frem som den ledende supermakt og som en alliert med Russland sammen med Iran og flere av de såkalt alliansefrie landene.

Det er åpenbare forskjeller når det gjelder tidsbildet og maktforholdene mellom stormaktene, men det er også klare paralleller.

Det kan vanskelig bortforklares at USA og NATOs ekspansjon mot øst har redusert varslingstiden og den strategiske dybden for Russlands vedkommende og forrykket sikkerhetsbalansen i Russlands disfavør, både når det gjelder konvensjonelle våpen og kjernevåpen.

NATO utvidet antallet medlemsland med 14 nye medlemmer til totalt 30 i løpet av 1990-tallet og rundt årtusenskiftet. De nye medlemslandene var, med få unntak, tidligere Warszawapakt-land. USA har i samme periode etablert et massivt økonomisk og militært nærvær nettopp i Ukraina.

Legitimering av forkjøpsangrep
Det kan heller ikke underslås at det amerikanske rakettskjoldinitiativet har trukket i samme retning. Legitimeringen av forkjøpsangrep, først fra USAs side, deretter Frankrike og til sist Russland, har også virket destabiliserende.

Dette er det blitt advart mot. At den amerikanske intervensjonismen virker destabiliserende, er en oppfatning som deles av noen av etterkrigstidens skarpeste hoder i amerikansk utenrikspolitikk, fra George Kennan til Henry Kissinger og John Mearsheimer.

Kennan mot USAs utvidelse mot Russland
George Kennan, rådgiver for fire presidenter, arkitekten bak den amerikanske containment-politikken og antakelig den fremste Russland-kjenneren State Department noensinne har fostret, var en sterk motstander av NATOs raske ekspansjon mot øst på 1990-tallet.

«Å utvide NATO ville bli den mest skjebnesvangre feilen i amerikansk utenrikspolitikk etter Den kalde krigen», skrev han i februar 1997. Det vil «tenne de nasjonalistiske, anti-vestlige tendensene i den russiske opinion», «gjenskape den fiendtlige atmosfæren fra Den kalde krigen i øst-vest-relasjonene og gjøre det langt vanskeligere, hvis ikke umulig, å få til videre reduksjon i utbredelsen av kjernevåpen.»

Han var ikke alene i kritikken av amerikansk intervensjonisme. Hans støttespillere inkluderte etter hvert tidligere ambassadør til Moskva Jack Matlock, forsvarsminister Robert McNamara, Reagans sjef-forhandler under INF-forhandlingene Paul Nitze, CIA-direktør Stansfield Turner og en rekke av den første generasjonen av amerikanske kaldkrigere.

Hva kan vi lære av Cuba-krisen?
Vel så interessant som parallellene når det gjelder inngangen til de to krisene, er utgangen på Cuba-krisen og hvilke lærdommer vi kan trekke for at krigen i Ukraina skal få en diplomatisk løsning ved forhandlingsbordet og ikke ende i tredje verdenskrig eller et kjernefysisk ragnarok.

Motpartene er Russland og USA — ikke Russland og Ukraina
For det første, at det er Russland og USA som er forhandlingsmotparter, ikke Russland og Ukraina. På samme måte som Cuba-konflikten ikke primært dreide seg om forholdet mellom Sovjetunionen og hhv. Tyrkia og Italia, men om terrorbalansen mellom Russland og USA, er krigen mellom Russland og Ukraina i realiteten en stedfortrederkrig mellom Russland og USA.

Derfor ligger løsningen selvsagt først og fremst i Moskva og Washington og i mindre grad i Kyiv og Brussel. Men den ligger i betydelig grad også i Beijing. For Kina spiller, i kraft av sin egenvekt som snart verdens største økonomi, i dag en helt annen rolle i internasjonal politikk enn Kina gjorde i 1962.

Innse realpolitiske realiteter gir fred
Verdensfreden er bedre tjent med at USA innser de realpolitiske realiteter og lider et mulig prestisjetap ved å la Kina bidra til å få frem en diplomatisk løsning hvor Ukraina blir gitt internasjonale sikkerhetsgarantier under FN-paraplyen, men frasier seg sin søknad om medlemskap i NATO.

Det er videre vanskelig å se for seg at Russland gir opp Krim-halvøya, hvor over 80 % av befolkningen er russisk, men det er mulig å se for seg at de østlige fylkene i Ukraina med russisk minoritetsbefolkning, kan få en eller annen form for uavhengig status.

Europa er bedre tjent med en forhandlet løsning enn å risikere ytterligere eskalering. En storkrig med eller uten bruk av taktiske atomvåpen, vil bli utkjempet på det europeiske kontinent og få katastrofale følger for Europa og Norge.

Vesten er heller ikke tjent med et Russland som blir spilt rett i hendene til Kina og at vi ender opp med en ny bipolar verdensorden med USA og Europa på den ene siden, og Kina, Russland, Iran, Saudi-Arabia og BRICS-landene på den andre siden.

USA og EUs svekkede stilling, samt de styrkede posisjonen til Kina, Russland og BRICS-landene, er en situasjon Vesten selv har satt seg i og som USA og Vesten selv bør søke å komme seg ut av.

Det skyldes først og fremst USA, EU og OECDs globaliseringspolitikk og overføringen av egen industribase til Kina og andre lavkostland. Dernest ved en halsløs klima- og energipolitikk som har gjort EU avhengig av russisk energi og som har gitt Kina og BRICS-landene enorme industrielle og finansielle konkurransefortrinn. Og til sist som en følge av at de europeiske NATO-landene har etterlatt et maktvakuum i Europa ved å bygge ned eget forsvar og gjort Europa totalt avhengig av amerikanske sikkerhetsgarantier.

Russland har allerede fått en alvorlig lærepenge. Om de europeiske NATO-landene gjenoppbygger sitt nasjonale forsvar, gjenoppbygger kjernekraften og holder sitt hus i orden, er det liten grunn til bekymring for at Russland, som har en økonomi på størrelse med Spania, i overskuelig framtid nok en gang skulle prøve seg på noe tilsvarende den pågående krigen i Ukraina.

Om Biden-administrasjonen under hånden tok initiativ til treparts-forhandlinger med den kinesiske og den russiske ambassadøren i Washington, kunne Biden, på samme måte som Kennedy i 1962, fremstå som proaktiv og handlekraftig heller enn som vinglete og svak, som er det bildet som har fått feste seg etter Biden-administrasjonens skandaløse retrett fra Afghanistan.

Det er imidlertid liten grunn til å tro at dét kommer til å skje før tidligst etter at en ny president kommer på plass i Det hvite hus 20. januar 2025.

Framheva bilde:
Fra Jaltakonferansen 12.02.1945 — på Krim ! — om fredsvilkåra etter andre verdenskrig.
Foto: FDR Presidential Library & Museum.