Et innlegg om Johan Galtungs forord i boka Norge sett utenfra om NATOs utvikling før 2008 fikk mange lesere. Allerede i 1967 gjorde Galtung i et innlegg i Aftenposten oppmerksom på det urimelige at palestinerne måtte ta straffen for europeernes og nazistenes jødeutryddelser ved å bli forvist fra gård og grunn og drept. Galtung:
«Det vi gjorde var å ekspropriere et européisk problem og slenge det for føttene på araberne, spesielt da palestinerne — det vi skulle gjort var å ta fra Tyskland, den verste av oss alle her i det kristne Europa, et område stort nok til å huse nasjonen Israel, f. eks. i Bayern.»

Av Ove Bengt Berg

Det er påske fortsatt. I salmen «Påskemorgen slukker sorgen», er det få om noen håp om slukking av sorg i sikte for fordrevne palestinere. Men vi nærmer oss tredje verdenskrig, og det er omgruppering blant de imperialistiske maktene i Midtøsten nå. Da kan også støtten til Israel fra USA falle bort, og Israel stå igjen uten den helt nødvendige finansielle støtten. Det kan gi håp for palestinerne. Men et Israel radbrukket uten USAs finansielle støtte kan i stedet bli aktivt støtta av Saudi-Arabia, Iran og Russland under kinesisk diplomati. Da er palestinerne like langt, hvis ikke da Kina skulle kreve kompensasjon for palestinerne for at Kina gir Israel mulighet til å overleve.

Artikkelen fra Aftenposten, morgenutgaven 19. august 1967, på side 2 under overskriften «Ikke-vold og Israel», viser hvor urimelig opprettelsen av staten Israel er. Her er et utdrag av Galtungs artikkel (Aftenpostens arkivfoto er slurvete utført):

Ikke-vold er uløselig knyttet til rettferdighet og berettigelse av krav, og jeg er av den oppfatning at staten Israel som et uttrykk for kynisme overfor det palestinske folk som efter mitt skjønn er de rettmessige innehavere av dette territorium. At FN gjorde et vedtak vil jeg først og fremst se på som et uttrykk for:
1. Européernes meget slette, og med rette meget slette, samvittighet overfor jødene efter noen generasjoners pogromer, særlig i Europa, og
2. vår nærmest totale mangel på identifikasjon med araberne, som vel de av de fleste européere betraktes som brutale og primitive.

Det vi gjorde var å ekspropriere et européisk problem og slenge det for føttene på araberne, spesielt da palestinerne — det vi skulle gjort var å ta fra Tyskland, den verste av oss alle her i det kristne Europa, et område stort nok til å huse nasjonen Israel, f. eks. i Bayern.
…
Og antagelig ville det vært umulig — antagelig ville landflyktige tyskere fått adskillig mer støtte for sitt krav om å få sitt område tilbake enn landflyktige palestinere, som sultefores av verdenssamfunnet i håp om at de snart skal glemme. Men slik fortoner altså problemet seg for de samme palestinerne efter min mening, og som man vil skjønne deler jeg altså synspunktet. Jeg kan gjerne føye til at jeg også er enig med de palestinerne som hevder at en to tusen år gammel hevd er lite å fare med, og at en konsekvens av et slikt synspunkt ville være å gi Syd-Spania tilbake til araberne som hadde det til 1492. Og jeg er enig med de palestinere som finner det meget hyppige argument om at «jødene er jo så flinke, se hva de har fått ut av ørkenen, der det bare var noen fillete beduiner» kynisk, og ikke så lite fascistisk med sin klare etniske arroganse.

…Som man vil se er det min mening, i likhet med Erich Fromm, at en dyp sympati og beundring for det jødiske folk ikke nødvendigvis bør lede til en tilsvarende, jeg vil nesten si blind, identifikasjon med staten Israel — lagt oppe på territoriet Palestina, med en klar hensikt bak fra vestlige stormakters side. På den annen side er jeg også enig med dem som hevder at Israel i dag er et faktum, om det enn er grunnlagt på et vold og bare på et skjær av rett (selv om det ville ha smakt bedre om Israel efterkom noen av resolusjonene fra den organisasjonen som det skylder sin eksistens).»

Av imperialismens herjinger med folk over hele kloden, er heldigvis palestinerne av de godt kjente. Sett fra vestlig hold er imidlertid palestinerne noen som de ikke trenger å bry seg om. Undertrykkelsen av palestinerne kan ikke brukes til regimeskifte for erobring av råvarer og markeder sånn som minoriteter i Kina og andre av Vestens motstandere. For da ville deres eget brohode Israel ligge tynt an.