Dagbladet om Solstads bok i 1984

Den svarteste bok som er skrevet på norsk?

Del:

Er det mulig å forstå det norske samfunnet (i 1984)? Nei, mener Dag Solstad i et intervju med Dagbladet (Simen Skjønsberg?) i 1984 om sin da siste bok: «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige». Derfor skreiv han den boka. Er det den beste boka han har skrivi?

Av Ove Bengt Berg

På en måte tar han opp ei problemstilling fra den første romanen sin, Irr! Grønt!. Menneskene kan ikke forstå den situasjonen de lever i, og som de ikke vil leve i. Solstad mener det er det norske samfunnet som er eksotisk, ikke land som Mexico. Solstad sier i det intervjuet at i denne boka er en er «fratatt alle revolusjonære visjoner du finner i mine tidligere bøker». Individuell frigjøring er fortsatt umulig.

Boka skal handle om den seirende politiske ideologien, det moderne sosialdemokratiet. Den bitre ungdommen, utstøtt av ishockeylaget på grunn av skade og dermed jobben hos klubbens sponsor, ser på sin livssituasjon på samme måte som han som faller helt fortapt brennende nedover veggen på skyskraperhotellet. «Sånn er livet». Sosialdemokraten, arkitekten og planleggingssjefen i OBOS søker seg til det sosialdemokratiske konstruerte boligsamfunnet, den nye drabantbyen, i boka er det Romsås i Oslo. Men boligplanleggeren finner ingen livslykke der heller, utenom et vennskap og begjær bygd på tvetydige og tvilsomme moralske handlinger.

Det hele er satt inn i ei tid som Solstad, i 1984, karakteriserer som at det at Norge er blitt et lukket land, ikke er uforståelig:

— Jeg forstår mediasituasjonen som gjør enhver debatt stadig mer umulig. Det er en uhyggelig situasjon, men lett å fatte. 
Den gammeldagse folkeopplysningen er umulig i dag, den er henvist til spesielle ghettoer. I dag har vi i stedet øyeblikksbildene i aviser, radio, fjernsyn, denne kjappheten uten historie, uten perspektiver, den har noe med livsrytmen å gjøre. Det er som New York, ingen kan komme dit uten å bli fascinert, der skjer alt samtidig. Men fornuften forsvinner, det er fascinerende, og det uhyggelige er nettopp at det er nettopp at det overflatiske blir fascinerende. Vi har fått et kvalitetsbegrep som går på at det verste du kan gjøre er å kjede folk. Dermed er underholdningsverdien blitt avgjørende for enhver intellektuell ytelse. Grundighet, innsikt, arbeid med detaljene er ulemper, det fører til at stoffet angår færre og dermed får det mindre verdi. Og denne utviklingen finnes det ingen opposisjon mot, folk går rett i den.

Om boka mente Solstad at den er revolusjonær

…derfor er dette en revolusjonær roman. Og vi kan si at den er revolusjonær fordi den viser at situasjonen krever en total forandring. På den annen side trives folk, og når jeg skriver at det er det verste av alt, så mener jeg det ikke slik uten videre. Det er fint at folk trives, men hele situasjonen gir meg en følelse av svimmelhet.

Om Bjørn Johansen, naboen til OBOS-planleggeren AG, beskriver Solstad sånn i boka:

…Bjørn Johansen hadde sosiale muligheter…Saka var at oppsluktheten av video gjorde at alt annet kom i bakgrunnen. Det blei rett og slett uinteressant.
Bjørn Johansen foretrakk Vietnam-veteraner som ordna opp framfor de gamle kompisene fra ishockeymiljøet rundt Manglerud/Star. Bjørn Johansen foretrakk Dirty Harry og Oppgjørets time framfor å sitte å drikke øl med folk fra Bjerke-miljø, billigere var det også. Bjørn Johansen foretrakk å iaktta Dødsøyeblikket, og å leve seg inn i Katastrofen, han foretrakk den evige sannheten om kvinner som dolker deg bakfra, og den like grunnleggende sannheten om at du ikke unngår forfølgerne med tørt prat og edle hensikter, hvis du ikke har et våpen ladd med bly i handa, framfor all alminnelig sosial omgang i Norges hovedstad i det tilfeldige anno 1983.

Gjennom videomaskinen kunne Bjørn Johansen komme i kontakt med de virkelige beveggrunnene for sitt liv, og det gjorde at alt annet hadde den samme iboende svakheten: Det kunne ikke hamle opp mot dette. I lenestolen, men Fjernkontrollen i handa, kunne Bjørn Johansen styre bildene og se. På videofilmene var den skinnhellige og trøtte virkeligheten kledd av, ikke til skinnet, men av skinnet, og alt overflødig var skrapt bort. Det egentlige framsto. Bjørn Johansen var betatt av å iaktta det egentlige. Han var en fanatiker. Ingenting annet betydde noe. Dette beundra han AG for. For AG var Bjørn Johansen en mann med djupe eksistensielle røtter. En som våga å leve uten illusjoner. En som ikke bare foretrakk å leve uten illusjoner, men som var betatt av det. Å våge å se det det som var rett i hvitøyet. Gjennom videofilmene så Bjørn Johansen det som var rett i hvitøyet, og uten å blunke. Kveld etter kveld.

Skaper vi vår egen virkelighet uavhengig av virkeligheten? Men det er vel bare et bilde på virkeligheten? Kanskje den vi ser innerst inne?

Men hva er det Solstad mener at vi lengter etter og ikke oppnår? Flytter virkelig folk til et område for daglig å samles sammen og finne nær venner? Tror Solstad det? OBOS tror i mange opplegg at folk flytter inn i leilighetenes deres for å finne venner. Som om alle kommer ensomme og forlatte til boligene og lengter etter venner. Men alle har vel venner fra før av? Og er det egentlig så bra å tråkke dørene ned hos hverandre? Det gikk ikke så bra med Bjørn Johansen, OBOS-sjefen og kona til Johansen. I et sånt tett boligsamvær, hvem blir sjefen som styrer alt som er bra og ikke bra ut fra sin personlige karisma og personlige behov for kontroll? Ikke bygdedyret, men blokkdyret. Vi kan godt ha et samfunn med felles betaling av en rekke felles utgifter, betalt etter evne og felles finansiert etter det samfunnet trenger for å eksistere og utvikle seg. Og likevel ha hver vår egen leilighet? Eller?

I morgen samler Øyvind Andresen mer kvalifisert oppsummering av Dag Solstads forfatterskap.