Johan Galtung i boka «Norge sett utenfra» i 2008:

«Det ble verre enn
vi NATO-motstandere fryktet».
— Ja, mye verre!

Del:

Hvordan er Norges fredsinnsats og vårt sjølbilde sett utafra, er Kagge Forlag sin beskrivelse av Galtungs bok. «Er vi noe mer enn den logrende puddelen som slikker USA på leggen? Skal vi være med når imperiet faller? Hva gjør vi egentlig i Irak og Afghanistan? Hvilken norsk statsminister burde vært stilt for riksrett?» er forlagets omtale videre.

Veggtegning av Galtung 27.09.2010. Postgiro-bygget. Foto: OBB/politikus.no

I forordet skriver Johan Galtung om utviklinga i Norge fram mot 2008, for 15 år sia. «At Norges underkastelse skulle bli så total, ville neppe Karl Evang og Sigurd Evensmo ha tenkt seg, kanskje Finn Gustavsen». Om det SV som ble skapt av deres arbeid, sier Galtung.

Galtung synes det var ille i 2008, men det har gått verre i 2023 enn det var mulig å tenke seg i 2008.

Smertegrensa er bokas tema
skriver Galtung. «Hvor går grensen for Den norske utenriksledelsen (NUL), når de tydelig og offentlig sier til USA: Ikke lenger! Ikke i Norges navn!» Boka er ikke USA-kritikk, den er ikke Norge-kritikk, den er kritikk av Den norske utenriksledelsen, skriver han.

Jugoslavia, Afghanistan og Irak hadde ikke angrepet oss, de hadde ikke en gang beviselig angrepet USA. Det var altså for «høyere prinsipper». De samme høyere prinsipper USA bryter rett som det er. Jeg synes å minnes at det var derfor Norge var mot Sovjetunionen.

Det ble verre enn vi NATO-motstandere fryktet, den sterke bindingen til et USA som siden slutten av 1800-tallet hadde vært en imperialistisk makt, langt utover Amerika. Vi fryktet at vi ville bli brukt av USA, og det som verre er: at vi ville la oss bruke, og dermed bli medskyldige. Et nordisk forsvarsforbund ville vært klart defensivt. Der ville Norge hørt hjemme.

«Hvor går smertegrensen?»
spør Galtung i 2008, og fortsetter:

Utallige intervensjoner, innblanding i valg, krigføring mot sivile, utallige drap, hemmelig fengsling i Irak og Afghanistan, henrettelser og «forsvinninger», Guanatanamo, Abu Ghraib, Falluja, manipulering av media, alle løgnene? Bak det hele er en stormannsgalskap og et forfølgelsesvanvidd som hos individer fører til umiddelbar tvangsinnleggelse. Men med NULs [Den norske utenriksledelsens] hjelp markedsføres USAs verdensgalskap som inngrep for menneskerettigheter, frihet, utvikling, demokrati. Fremmer man dem ved å avskaffe dem?
Er de som leder Norge, uvitende, naive, forpudlet eller lammet? Eller fanger av sitt eget spill? Tror de at bindingen til USA trygger Norges sikkerhet når den i virkeligheten produserer usikkerhet ved å gjøre Norge medskyldig?

Norge vil ha massiv opptrapping
Nå er Norge, NATOs kanskje mest underdanige stat, ikke bare i krig med fattige stater med farga mennesker. Vi er på lag med en hvit supermakt som har tyrrannisert en hel verden i årtier, mot en mindre imperialistmakt som tar like lite hensyn til det nasjonale sjølstyret og menneskerettigheter som USA.
Finnes det noen grense før full norsk mobilisering med soldater i krigen og forsøk på erobring av Kreml for nok et regimeskifte etter USAs behov?

Svar til Galtung:
Ja, det er blitt verre.
Veldig mye verre enn det knapt ville være mulig å tenke seg. Hvis en ikke har kjennskap til Karl Marx sin påvisning om klassebakgrunnens betydning for et politisk standpunkt, og at en endrer mening når en avanserer samfunnet.
Håp er det neppe for SV og Rødt. De velger å være de «hvite» blant verdens farga flertall i kamp mot USAs verdensmakt. De er blodtørstige for full seier, koste hva det koste vil. Som særlig også Venstre under sin småbarnsmor ivrig hisser til total krig for. SV og Rødt har glemt hvem det er som er krigenes ofre og kanonføde. De intellektuelle partimedlemmene til Orienterings-kretsens etterfølgere og i Rødt veit at det ikke er de og deres barn som skal dø i krig.  Fordi de ikke lenger lever av å produsere i samfunnet, men lever av produksjonens overskudd. De er bedre på den ibsenske moralske ideale fordring, og står plutselig i en 180-graders sving opp for USA i kamp mot en annen mindre imperialistisk stormakt som heller ikke, om enn i mindre grad enn USA, bryr seg om menneskerettigheter og sjølstyre for stater som står i vegen for deres interesser.

Likevel et håp?
Da er det håp for mer at realistiske og ansvarlige politikerne kan slippe til. Men neppe i Norge. Likevel: Frithjof Jacobsen, politisk redaktør i Dagens Næringsliv, skriver «Uten filter» 05.04.2023:

Med tusenvis av døde, og enorme ødeleggelser og økonomiske konsekvenser, er uansett invasjonen både en tragedie og en katastrofe. På et eller annet tidspunkt må den frie og demokratiske delen av verden inn i selvransakelsen. Kunne man gjort noe mer for å unngå at Putin gikk til krig?

I den situasjonen som er i Norge nå, må Jacobsens ord være et påskesjokk for Galtungs Den norske utenriksledelsen. Også i de partiene som tidligere ga inntrykk av at de forstod USAs verdensomfattende dødelige undertrykking av alle over hele verden som kom i vegen for USAs makt.

Sist oppdatert 05.04.2023 kl 09.43