Jan Christensen om mulig Pyrrhos-seier

Vikarbyrådirektiv, bemanningsselskaper
— og EØS-overkjøring?

Del:

Dette er ukas nyhetsbrev fra Drammen Nei til EU skrivi av Jan Christensen 1. april som skriver på egne vegne:

Det kunne vært aprilsnarr, men er det ikke.
I dag trådte loven som forbyr innleie av arbeidskraft fra bemanningsbyråer i kraft.
Det er en seier – ikke minst for fagbevegelsen.
Stortingets fjorårs-vedtak er imidlertid kraftig utvannet i forhold til opprinnelig krav om landsomfattende innleieforbud.
Foreløpig gjelder forbudet bare i Oslofjord-området – det vil si i Oslo, Akershus, Østfold, Buskerud og Vestfold – og omfatter kun bygge- og anleggsbransjen.

Ved årtusenskiftet, under Stoltenbergregjeringa,
ble det daværende forbudet mot innleie av arbeidskraft opphevet.

Noe av bakteppet var massearbeidsledigheten i kjølvannet av omveltningene i Øst-Europa. Her tapte innenlandske bedrifter konkurransen mot mer effektive vestlige bedrifter. Folk mistet jobben, og ble tvunget til å søke arbeid utenlands. EU/EØS-landene stod klare til å ta i mot.
Her hjemme manglet den offentlige arbeidsformidling, A-etat, kapasitet.
I stedet grodde bemanningsbyråene opp.
De tjente store penger på arbeidsvillig og  underbetalt arbeidskraft.

I 2008 vedtok EU sitt vikarbyrådirektiv.
En av hensiktene var å bøte på de verste  utslag av arbeidskraftimporten. Som arbeidslivskriminalitet, sosial dumping, helsefarlig arbeid og manglende inkludering.
Direktivet skulle sikre at «vikarene» ble behandlet likt med de øvrige arbeiderne, også når det gjaldt lønn.
Det ble også slått fast at vikarbyåer/bemanningsbyråer skulle anerkjennes som arbeidsgivere.

Fra 2013 ble direktivet en del av vår egen EØS-avtale.
Senterpartiet, SV og Rødt var i mot. Landsorganisasjonen, LO, ba regjeringa bruke handlingsrommet i EØS-avtalen og avvise direktivet.
De fryktet for ytterlige frislipp av midlertidig arbeidskraft, noe som også ville svekke det organiserte arbeidslivet.
De fryktet også for rekruttering og fagopplæring. Bemanningsselskaper har ingen  lærlingeplasser.
Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen prøvde å berolige. Hun hevdet at Arbeidsmiljølovens krav om at vikarer kun skulle benyttes ved midlertidig arbeid, var god nok garanti mot misbruk.
Men hvor stor verdi har en Arbeidsmiljølov underlagt et stadig slankere Arbeidstilsyn?

10 år har gått siden loven trådte i kraft.
Bruk av innleid arbeidskraft har eksplodert.
For bemanningsselskapene har loven vært en gavepakke. De fant sine smutthull og ble «arbeidsgivere». Arbeiderne som jobbet i bemanningsselskaper, ble betraktet som «fast ansatt» og ikke som «midlertidig ansatt». Dermed kunne de lettere lånes ut. At mange ansatte hadde såkalt «nulltimerskontrakt», det vil si uten garantert arbeidstid og ingen lønn mellom oppdragene, spilte mindre rolle.
I 2019 ble riktignok ordlyden i bestemmelsene skjerpet, men praksis viser fortsatt mange gråsoner.

Under koronakrisen fikk mange bemanningsbyråer problemer.
Bedriftene trengte flere folk, og byråene  manglet ansatte.
For flere ble dette en vekker: Vi må satse på egne ansatte, og å kvalifisere våre egne. Ikke innleie!

I de siste årene har byggebransjen i Oslofjord-området kommet stadig mer i søkelyset. Her har bedrifter, til tross for god ordretilgang, redusert egne ansatte. Ofte til under halve arbeidsstyrken.
I stedet har de satset på ansatte fra  bemanningsbyråer. Noen bare i få dagers vikariat, andre i arbeidsoppdrag av flere års varighet.
Til tross for bestemmelsene om likebehandling, havner fortsatt mange av disse i B-laget: Uorganisert, uten tariffavtale, uklare pensjonsrettigheter, språkproblemer – med derav større sjanser for arbeidsulykker.

Med forbudet håper regjeringa at arbeidere som før har vært innleid, nå får  fast ansettelse i den bedriften der de i realiteten jobber. Arbeidsoppgavene er jo fortsatt der.
Om forbudet virker etter hensikten i Oslofjord-området, kan det bli en spydspiss for lignende tiltak i resten av landet. Og også bli utvidet til flere  bransjer.

Men vil det gå sånn?
Jeg er pessimist.

Først fordi ESA, EU sitt kontrollorgan som skal passe på at vi følger opp EØS-avtalen, allerede stiller seg undrende. De ønsker å granske om det strider mot våre EØS-forpliktelser.

Dernest fordi Erna Solberg allerede har varslet reversering av forbudet om hun får danne ny regjering.

Og endelig fordi store bygg- og anleggsprosjekter i Oslofjord-området allerede drives av utenlandske firmaer. For disse er det i praksis fritt fram å skalte og valte med egne arbeidsfolk. Uavhengig av norsk lovverk.

Forbudet kan med andre ord bli en Pyrrhos-seier.
Som ender med tap for det seriøse arbeidslivet, og «bisniss as usual» for det «frie marked»s profitører.
For EU og høyresiden i norsk politikk er arbeidskraftens frie bevegelighet over EU/EØS-landegrensene en grunnleggende frihet.
Fast ansettelse i bedriften der de har sitt daglige virke, kan hindre sånn bevegelighet.

Vikarbyrådirektivet har blitt en del av vårt lovverk. Vaktbikkjene er mange og mektige. Så lenge vi ikke fjerner roten til  «det onde» – EØS-avtalen – kan Norge fortsatt tvinges til å akseptere fri flyt av innleid arbeidskraft etter direktivets bestemmelser. Også til Oslofjord-området. Uansett usikkerhet og manglende forutsigbarhet for innenlandske og utenlandske arbeidsfolk.

Om ESA mot all formodning ikke skulle reagere, vil en kommende Erna-regjering gjøre det.

Jan Christensen