Hvorfor er SV og Rødt egne partier, og ikke en del av Arbeiderpartiet? Er det noen store grunnleggende forskjeller i politiske mål og konkrete standpunkter som skiller dem fra Arbeiderpartiet? Nei, de er til for å hjelpe Arbeiderpartiet med å opprettholde den store politiske illusjonen i Norge; den om den påståtte store forskjellen mellom Arbeiderpartiet og Høyre i Norge, om økonomisk politikk og utenrikspolitikk.
Utviklinga – raskt til høyre
SV, med utgangspunkt i Sosialistisk Folkeparti — partiet for dem som brøyt ut av Ap på grunn av Nato, EU og krig, er i dag blitt et ivrig krigsparti mot verdens opprørere mot USAs militære kontroll verden over. Med «menneskerettigheter» som krigserklæring. Snart vil SV erklære støtte til at EU-kommisjonen skal styre Norge.
Og Rødt, med utgangspunkt i det maoistiske AKP (m-l), har en ideolog som idealiserer statsledere i Norge som var USAs og EUs viktigste talspersoner her i landet.
I begge partier finnes det medlemmer som har deltatt i grunnleggende produktivt samfunnsmessig arbeid, uten at de er mange eller har noen politisk innflytelse i partiene. Partimedlemmene er som velgerne dominert av universitetsutdanna, universitetsansatte eller ansatte i det humanitærpolitiske komplekset. De er alle antirasister som avskyr hvite eldre menn og vil fange meningsmotstandere i gapestokk på de offentlige torgene; mediene.
Den politiske funksjonen
til SV og Rødt: tilsløring
Den viktigste funksjonen til SV og Rødt er å opprettholde illusjonen om Arbeiderpartiet som et parti som arbeider for interessene til det bærende sjiktet i samfunnet, dem som får samfunnet til å fungere. Arbeiderpartiets kortsiktige og langsiktige mål skiller seg ikke på noen måte ut fra Høyres økonomiske politikk og utenrikspolitikk. Ikke på annen måte enn at Arbeiderpartiet prøver å få tilslutning for å gi seg ut for å være imot Høyres politikk, som nedskjæring av folketrygda, for deretter med regjeringsmakt å gjennomføre Høyres nedskjæringsønsker gjennom Aps totale kontroll over LO. Uten Ap ville ikke ha Høyre ha kunnet gjennomføre sin motstand mot folketrygda.
Uten nytte skreiv jeg i 2006 en lengre artikkel i Klassekampen, Fra bedrag til selvbedrag, om SVs illusjoner om Ap. Georg Johannesen sa i 1985 at det ikke var mulig å angripe høyreekstremismen uten å angripe Oslo-Ap, og stilte samtidig spørsmålet om det er mulig å støtte førstegangsbruk av atomvåpen uten å være høyreekstremist.
Forskjeller, men mindre enn tilsløringsfunksjonen
Det finnes politiske forskjeller mellom SV og Rødt, og forskjeller disse to har til Ap. Rødt har vært motstander av de fleste av USAs/Natos/Norges kriger som SV har ivra for, og Rødt tar sosiale hensyn i «klima»-politikken. Men utviklinga er tydelig og entydig: Det går i raske skritt til høyre om felles standpunkter med Ap i de viktigste politiske spørsmåla om økonomisk hovedkurs og internasjonale spørsmål. Noen av dem, flest i SV, vil nok inn i partiet som drømmer om fortidas fattigdom, MDG. Det er personlig lettere å slå seg fram i et mindre parti enn et parti som Ap. Men Ap er et organisatorisk svekka parti, og en enkeltperson som Jonas Bals har klart å åle seg inn i Aps innerste maktsirkler, så det er nok tilsvarende håp for SV- og Rødt-folk.
Det skjer neppe at SV og Rødt nedlegger sitt ikke-alternativ til Ap. De kommer til å fortsette med å bidra til å opprettholde den viktigste og mest tilslørende politiske illusjonen i Norge: Den om Arbeiderpartiet som ivaretar arbeidende folks interesser, og ikke at Ap kjemper for den globale kapitalismen representert av USA og EU, verdens hvite overklassekameratskap.
Framheva bilde: WOKANDAPIX , Pixabay
