Anders Skonhoft, professor i samfunnsøkonomi, NTNU

Naturen
tilhører hele det norske felleskapet,
ikke bare lokalbefolkningen

Del:

I et innlegg i Dagens Næringsliv 16. mars opplyser Anders Skonhoft, professor i samfunnsøkonomi, NTNU, om at kommunene nå skal få både beslutningsmyndighet og økonomisk gevinst fra vindkraftutbygging.
For fattige kommuner kan valget bli enkelt, mener Skonhoft. Han mener at d
et blir feil at et «tilfeldig» flertall i et kommunestyre skal kunne si ja vindkraft og nedbygge uberørt natur, slik regjeringen legger opp til.
Dette er et interessant standpunkt da tradisjonen har vært at kommunene har hatt råderetten over sin egen kommunes naturressuser. Kanskje ikke det er riktig lenger?

Skonhofts innlegg gjengis her med hans tillatelse. Innlegget står for Skonhofts syn, ikke nødvendigvis politikus.no sitt standpunkt. 

Anders Skonhoft:

Regjeringen har sendt på høring et forslag om å endre energiloven og plan- og bygningsloven, slik at kommunene skal få større kontroll med arealbruken. Høringsfristen var slutten av februar.

Forslaget presenteres som et tiltak for å styrke det lokale selvstyret, men hovedmålet er å få til mer utbygging av landbasert vindkraft.

Lovforslagene betyr, om de vedtas, en fortsatt oppstykking av forvaltningen av norsk natur.

Naturen er under press. De siste hundre år er villmarksområdene i Norge blitt drastisk redusert. Og i dag er det slik at mindre enn ti prosent av arealet kan regnes som villmark – altså med en avstand på fem km eller mer til større, tekniske inngrep. Årsakene til tapet av natur og villmark er vei- og hyttebygging, skogsbilveier og kraftledninger. I de siste årene har også landbasert vindkraftutbygging betydd mye.

Arealbruken i Norge og bruken av villmark og uberørt natur er i dag i all hovedsak styrt av plan- og bygningsloven. Her har kommunene styringen. Men det er noen viktige unntak. For eksempel er det slik at beslutning om etablering verneområder – naturreservater og nasjonalparker – følger av lovvedtak på sentralt hold. Statsforvalteren i berørte fylker har også innsigelsesmuligheter.

En annen, viktig begrensning av plan- og bygningsloven, har vært arealbruken knyttet til energiformål. All vannkraftutbygging i Norge har skjedd med hjemmel i energiloven. Dette har også vært situasjonen for de siste års omfattende utbygging av landbasert vindkraft. Energiloven forvaltes av Olje- og Energidepartementet ved NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat), og har i prinsippet betydd at hvis NVE har sagt ja til et vindkraftprosjekt, overstyrer det mulige innsigelser utbyggingskommunen har hatt via plan- og bygningsloven.

Og det er dette regjeringen ønsker å endre på gjennom det nye lovforslaget, og hvor utbygging av landbasert vindkraft skal kunne bestemmes på kommunalt nivå. Men det bakenforliggende ønsket er få fart på vindkraftutbyggingen, som har stått på vent de siste to–tre årene på grunn av stor lokal og folkelig motstand.

For å få prosjekter lettere igjennom skal i tillegg noe av den opptjente grunnrenten ved kraftproduksjonen kanaliseres til kommunene.

Utbyggingskommunene skal få både beslutningsmyndighet og økonomisk gevinst ved å bruke uberørt natur til vindkraftutbygging. Og for fattige kommuner kan da valget ofte bli enkelt.

Bruk av uberørt natur og villmark er likevel ikke noe som bare angår utbyggingskommunene. Uberørt natur tilhører hele det norske fellesskapet. Forslaget om å endre energiloven og plan- og bygningsloven er derfor et dårlig forslag, hvis det ikke samtidig finner sted lovreguleringer som sikrer hele fellesskapets rettigheter.

Bruken av uberørt natur må skje ut fra et helhetlig og overordnet, samfunnsmessig perspektiv. Det betyr at alle kostnads- og nyttekomponenter, og naturens egenverdi, må inngå ved beslutninger om viktige arealbruksendringer. Fordelingsspørsmål må også inn.

Det må også bli slik at det må koste å ta i bruk naturen, og det må koste så mye at verdifull, uberørt natur forblir uberørt. At det skal koste å bruke naturen i Norge er et gammelt forslag, og forslåes også av Skatteutvalget i den nylig framlagte NOU 2022:20 «Et helhetlig skattesystem».

Det internasjonale naturpanelet (IPBES) har fastslått at verden og Norge ikke bare står ovenfor en klimakrise, men også en miljøkrise, med tap av verdifull natur, arter og biodiversitet. Dette ble også understreket på Montrealmøtet like før jul, da 196 land ble enige om en naturavtale med 30 prosent framtidig vern av landområdene på jorda.

Den norske regjeringen sies å ha vært en sterk pådriver bak denne avtalen. Men det må jo bety at regjeringen må mene at langt mer natur må vernes i Norge.

Det kan derfor ikke bli slik at et «tilfeldig» flertall i et kommunestyre, ofte med sterkt pådriv fra lokale nærings- og utbyggingsinteresser, kan si ja til vindkraft og nedbygge uberørt natur som tilhører hele det norske fellesskapet og framtidige generasjoner.

Lovverket må isteden styrkes for å utvide vernet av norsk natur og villmark. Dette ble også i sin tid understreket av Riksrevisjonens undersøkelse av arealplanleggingen i Norge fra 2009.

Framheva bilde:
Fra Lunkefjell mot Nevelfjell.
Ypperlige forhold for tusen vindturbiner som
Lillehammer kommune kan selge til tyske kraftselskaper?
Foto: OBB/politikus.no